Opplyst liv
Spiritualitet
Dette essayet ble skrevet som forord til boken Kristen spiritualitet og teologi, redigert av Ståle Kristiansen og Kim Larsen (Oslo: Novus, 2024)
“Spiritualitet”: Et ord med mening?
Egentlig er jeg luta lei ordet “spiritualitet”. I almen språkbruk står det uten klart definerbart innhold. “Spiritualitet”, tenker jeg i blant, er blitt en betegnelse for subjektivisert religion befridd fra dogmer og bud, ja, i stor grad fra åpenbaring óg.
I Norge har vi en veletablert hang til å subjektivisere det åndelige. For et par generasjoner siden var det vanlig her til lands å høre folk snakke om tro på grunnlag av private begreper om “min gud”: “Min gud er ikke sånn eller slik, gjør ikke sånt”. Det dreide seg helst om å ta avstand fra pakt-begrepet, den bibelske tanken om at Gud, Allherskeren, står i forhold til mennesket utifra et bilateralt testamente preget av betingelser, om at han kaller oss inn i en forpliktende sosial og teologisk sammenheng. En Gud som stiller almene krav og vil innlemme meg i et overordnet kosmos er brysom.
“Min gud”-tanken åpnet for medgjørlighet. Den utgikk fra drømmen om en allmakt som ser meg som verdens sentrum og omgir meg lik en dundyne. Drømmen var besnærende, men har veket etterhvert lik metafysisk dugg for egoets sol. Med mindre jeg er blitt tonedøv og ikke lenger fanger opp dét folk sier, er det knapt noen, nå, som snakker om “sin gud”. Selve tanken om “gud” er lagt på hylla; den forutsetter en subjektivitet som overgår min egen, og der har vi for lengst satt grensen. Det vi tror på i dag, er “min spiritualitet”, et skreddersydd opplegg av øvelser, erfaring, ønsker og fri fantasi som tilsvarer mine behov og lar meg projisere et idealisert selvbilde.
Er ikke “spiritualitet” ofte en form for sublimert narsissisme?
Det er problematisk at “spiritualitet” er blitt et substantiv med flertallsform. La meg ta et eksempel: Som munk av cisterciensernes orden, er jeg ofte blitt bedt om å utlegge “cisterciensisk spiritualitet”. Jeg har vært nødt til å svare at jeg ikke vet hva den skulle bestå i. Cisterciensernes prosjekt var fra opphavet av et praktisk, evangelisk foretak. En tidlig kilde, Exordium parvum, opptegnet på 1120-tallet, et kvart århundre etter at klosterliv begynte i Cîteaux, beskriver grunnleggernes forsett: “utrøttelig har vi utholdt dagens byrde og hete slik at de som kommer etter oss likeså får svette seg frem på den rette, smale vei som Regelen viser oss inntil deres siste åndedrett, når de legger kjødets last til ro og puster salig ut i evig hvile.” Noviser ble ikke tilbudt noen innføring i “cisterciensisk spiritualitet”. De ble spurt om de var villige til å tre inn i Jesu Kristi påskemysterium for å kle av seg den gamle Adam og ikle seg den nye.
Selvsagt har ordenen gjennom nesten tusen år samlet særegen visdom. Selvsagt har livet og bønnen et særpreg i våre klostre. Vi kan til og med si at cistercienserne har utviklet et eget språk for å beskrive sin felles arv. Helheten av dette utgjør en billedvev som, når man ser den på avstand, er et slags Kristusikon. Å klippe ut enkelte tråder fra veven, å adskille dem fra strukturerende motiver som omvendelse, nestekjærlig fellesliv, liturgisk bønn, stillhet, kroppsarbeid og faste, for så å kalle dem eksempler på “cisterciensisk spiritualitet”, er absurd.
Resultatet har like lite med virkeligheten å gjøre som en skogsluft-duftstav på WC i en fjong restaurant har å gjøre med real bjørkeskog.
“Spiritualitet” kommer fra spiritus, latin for “ånd” og “ånde”. “Gud er ånd”. “Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel”. “Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er”. Kun på disse premisser gir det mening å snakke om “spiritualitet”. Uttrykket står da for noe absolutt: Naturens møte med det overnaturlige i Kristus, Faderens vilje til å dele sitt liv og vesen med oss ved sin Sønn, i Ånden.
Å leve spirituelt er å leve i Ånden lydhørt og lydig. Ånden, sa Jesus til de tolv før han overgav seg til sin lidelse, “skal la dere minnes alt hva jeg har sagt”. Et kriterium for autentisk “spiritualitet” er at den bringer oss nærmere Kristus og hjelper oss til å “leve slik som han levde”.
Å vekkes til “spiritualitet” er å vekkes til ansvar og tilhørighet. Vi finner et uttrykk for hvordan prosessen kan gå til i et nordisk litterært storverk, Tito Collianders memoarsyklus utgitt mellom 1964 og 1973. Fjerde bind, Nära, omhandler tiden Colliander tilbragte med kone og barn i Estland på 30-tallet. Colliander, født i 1904, hadde følelsen av å stå midt i livet. Han var sliten av det som lå forut. Han søkte ny erfaring, nye ord, “ett rikare, mer levande språk, ett oändlighetsfamnande og samtidigt sakligt, säkert”. Han fant det han søkte, ikke i egen genialitet. Nei, det var universet som begynte å tiltale ham. Det talte om Ordet. Han lærte å lytte. I tingenes tale fornemmet han stadig tydeligere et ekko av Skriften og Kirkens liturgi, hvor det uavbrutte Kyrie eleison er gjennomtrengt av jubelen fra englenes Gloria. Det hele var samtidig sublimt og konkret:
Torvdyvlarna reser sig upp på sina baktarser och lovprisar Herren för den mat som ges dem: de får äta sig mätta på hästlort hela dagen. “Herre, min Gud du är hög och stor. Du höljer dig i ljus såsom i en mantel, molnen gör du til din vagn, och du far på vindens vingar”. Allting började genomlysas av sanning och mening. Mening i varje enskildhet. Inte enbart i ett intressegivande något, i en historisk eller folklig. Och inte bara i min enskilda, men i allas. Ett närvarande, ett alltid likvärdigt, i alla förhållanden och under alla omständigheter det samma. Jeg började tro på vad jag upptog av det som var omkring mig, och hörde, och läste. Allt starkare kände jag viljan att bli en deltagare i det som fanns till och som gavs åt oss alla. En deltagare ville jag bli, inte bara en åskådare från sidan.
Sann “spiritualitet” vekker oss på dette vis. Vi berører mysteriet som nevnes helt på tampen av Skriftens åpenbaring: “Ånden og Bruden svarer: ‘Kom!’ Og enhver som hører dette, må si: ‘Kom!’”. Ånden engasjerer. Den gir liv i Jesu navn. Den byr oss gi våre liv for våre venner. Da kan vi ikke bli sittende. Vi aner sammenhengen i ting slik de er. Hvert skapte vesen gir gjenklang av det evige, livgivende Guds Ord — også tordivelen på sin gjødselhaug, og jeg på min.
Det er en lise å få lese en bok som setter “spiritualitet” fri fra et innadvendt selvhjelpsordforråd og lar oss gjenoppdage den som en teologisk kategori, en fordring til å stige ut av vår egen skygge, henimot Lyset.
Tito Colliander (1904-89)