Opplyst liv
Traditionis custodia
Det annet vatikankonsil konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium, bruker en rekke vakre titler for å beskrive bispeembetet. Slumper du selv å være biskop, er de ganske overveldende. Du er da, får du høre, “Kirkens hyrde” (n. 18), “Apostlenes etterfølger” (n. 18), “enhetens synlige prinsipp og grunnlag” i ditt bispedømme, “forvalter av høyesteprestembedets nåde” (n. 26) og enda mye mer. I sitt nylige motu proprio om bruken av den romerske liturgi slik den bestod før reformen av 1970, understreket Den hellige far en videre epitet. Han minnet oss om at en biskop i tillegg er “tradisjonens oppsynsmann”.
Som bispenovise, er jeg takknemlig. Når en innsettes i et embede som dette, er det fristende å tenke at mangt avhenger av en selv. Pave Frans minner oss om at det ikke er tilfellet. En biskop er kun et ledd i en lang, land kjede som bærer navnet “tradisjon”. Ordet er et substantiv som betegner handling. På Latin står traditio for dét å levere noe videre. En biskop innsettes for å holde oppsyn med tradisjon, for å sørge for at overleveringen fortsetter. Han ser bakover oppmerksomt, takknemlig og ærbødig for å motta det som gis ham; han ser fremover forventningsfullt, med ønsket om å gi den skatt som en stakket stund betros ham uforminsket videre.
“Uforminsket” er ikke ensbetydende med “uforandret”. Allikevel skal vi utvise forsiktighet. Jeg må ikke redusere en felles arv til uttrykk kun for min egen preferanse. Da Det annet Vatikankonsil, animert av cisterciensisk intuisjon (jeg våger å si det slik), oppfordret oss til å vende tilbake til kildene, var det for å gjenopprette fylde der hvor enkelte valg hadde ført til begrensning, gjort et vidstrakt landskap smalt. Å leve, arbeide og be slik konsilet lærte oss, vil si å ligne Isak, den mest mystiske av patriarkene. Uten å bry seg stort om å sette egne spor, gravde Isak opp igjen brønnene gravd “mens faren, Abraham, levde, som filisterne hadde tettet igjen etter at Abraham var død. Han ga dem de samme navnene som faren hadde gitt dem” (1. Mosebok 26:18). Ved å gi ny tilgang til farsarvens levende vann, sørget han for at barna hans fikk drikke.
Ofte tenker jeg på en hendelse i Giovanni Battista Montinis liv. Etter at Montini — senere Pave Paul VI, nå en Kirkens helgen — var utnevnt til erkebiskop av Milano, var han hos Pius XII i audiens. Da de to tok farvel, gav den aldrende, svekkede paven ham følgende formaning: “Depositum custodi.” Uttrykket lodder dypt. Begrepet depositum fidei har dype røtter. Det henviser til troens fylde slik den når oss gjennom både Skrift og Tradisjon; det står for det som utgjør kristendommens vesen og særpreg. Det er ikke et statisk begrep. Troens depositum vil stadig finne nye uttrykk. Det kan tale ulike språk, finne ulike kulturelle former. En vesentlig oppgave for hver ny generasjon av kristne, er å søke dets mest autentiske, Kristus-formidlende artikulering her og nå. Men vi skal ikke forkleine det, ikke gjøre det til noe mindre enn dét det faktisk er.
Montini etterfulgte Kardinal Schuster som erkebiskop av Milano i 1954. Tiden var preget av uro og usikkerhet. Få så dette klarere enn Pius XII. Han bad ikke Montini om å ligne en plate med hakk, for simpelthen å gjenta samme gamle fraser. Han kjente Montini for godt til dét: Han visste han hadde med et søkende intellekt, en fintfølende prest å gjøre. Det paven sa var: Gå og vær hyrde for din spredte, allsidige flokk; finn ord og uttrykk de begriper, men gå ingen halvveier; ha tillit til det despositum du mottar fra gammelt av, at det inneholder kimen til svarene på nåtidens spørsmål; lev utifra dette depositum, grav i det, og grav dypt. Slik utla Montini selv pavens ord i sin første tale som erkebiskop. Han viste til Kirkens tusenårige tradisjon som kilde til stadig ny relevans og originalitet.
Nå om dagen støter man på tendensen til å redusere “tradisjon” til uttrykk for partitilhørighet, som om tradisjon var noe man kunne være for eller mot. Sludder og vås. I det øyeblikk jeg betrakter tradisjon som et objekt, en eiendom jeg besitter (om det er for å forkaste den eller for å forsvare den med lidenskap), reduserer jeg en levende prosess til en greie. Jeg erklærer meg kurator med myndighet til å beordre elle nekte verneverdighet. Det er noe annet enn dét å være custos.
I Kirkens kompletoriumhymne finner vi et vakkert vers. Vi ber universets Skaper, ut solita clementia sis præsul ad custodiam. “Custodia” (oppsyn) er uttrykk for utholdenhet (“solita”) i miskunnhet (“clementia”). Å utøve slikt oppsyn er ikke å sakke akterut, men å gå forut. Ordet “praesul”, som gjerne oversettes “beskytter”, betyr ordrett “en som danser eller springer i forvei”, slik David gjorde foran Arken (2 Samuel 6:14ss.): “Ved din sedvanlige miskunn, gå forut for oss for å ha oppsyn [med oss]”. Det ligger energisk ydmykhet, takknemlig glede i slikt oppsyn. Ved å utvise omsorg for det som ligger bak, settes man i stand til å gå fremad.
Det sier seg selv at ikke alle alltid vil enes om hvordan man utøver tradisjon. Så finnes der også, og har alltid funnes, rom for disputt, utøvd med respekt og ønsket om å bygge Kristi legeme opp. Noe av det som gjør Kirken katolsk er evnen den har til å leve med spenning, til å bie mens tilsynelatende antiteser harmoniseres i syntese — ikke gjennom kompromisser, men ved nåde, i kjærlighet. Vi sliter idag med denne siden av katolisismen. Hvorfor? Delvis fordi livsrytmen beveger seg så raskt at vi ikke gidder å la prosesser få tiden de trenger for å virke. Delvis fordi vi gir etter for en tidstypisk tendens: selvforherligende går vi ut fra at vår tid er så kategorisk ulik enhver annen tid at den nødvendigvis krever kategorisk nye løsninger. Vi burde lese om igjen Forkynnerens Bok. Og ta lærdom fra kirkehistorien. Nylig gav vår liturgiske kalender oss anledning til det.
Den 13. august kunne vi feire minnedagen for Pontian og Hippolytus. Disse to helgener inspirer kanskje ikke så mange til spontan devosjon. Det er synd. De har mye å lære oss. Pontian var biskop av Roma fra 230 til 235. Kirkens stilling utad var sårbar på den tid; keiserlig toleranse var skiftende. Innad var Kirken preget av uenighet i forhold til Origenes, denne uforlignelige teolog, fordømt som kjettersk av to aleksandrinske konsiler hvis dekreter Pontian bekreftet. Det rådet også splid omkring spørsmål om syndenes forlatelse. Finnes der folk som er hinsides forsoning på grunn av sine handlinger, om det så dreier seg om moralsk synd eller trosfrafall? Pavene anerkjente i stadig større grad muligheten for forsoning gjennom bot. Linjen støtte på motstand.
Fremst blant kritikerne stod presten Hippolytus. I et anerkjent oppslagsverk om pavedømmet, betegner Philippe Levillain ham som “tradisjonalist”. Hippolytus var gjennomsyret av gresk kultur og tanke. Origenes hørte ham preke og satte ham høyt. Hippolytus anså den hierarkiske Kirkens holdninger som slappe, tankeløse. Han misbilliget dem sterkt. Det forblir usikkert om han noengang var “opposisjonspave”, slik det noen ganger hevdes; men det er åpenbart at han for Romas rettmessige biskop var en torn i kjødet.
I mars 235 satte Maximinus Thrax seg på keisertronen. Han ville underminere det kristne fellesskap i Roma. En grei måte å gjøre det på, tenkte han, måtte være å avskjære Kirkens kropp fra dets hoder. Av disse fantes der to, såvidt han kunne se: Pontian og Hippolytus. Så fikk han begge arrestert og sendt av gårde til straffarbeid i gruvene på Sardinia. Der nede ble de to gamle motstanderne forsonet. Begge anerkjente den annens kristne oppriktighet til tross for ulike meninger om enkelte ting. Pontian ante at han, på grunn av behandlingen han fikk, ikke ville leve lenge. Han frasa seg embetet — den første pave som gjorde noe slikt. I oktober 235 omkom han. Ikke lenge etterpå, døde Hippolytus også. Innen et år eller to, fikk Pave Fabian begge menns levninger bragt tilbake til Roma. Kirken ærer dem som martyrer. Vi feirer dem med rødt ornat, innenfor rammen av én og samme fest, som om den enes vitnesbyrd var ufullstendig uten den andres. Kirkebønnen for de hellige Pontian og Hippolytus’ minnedag maner til ettertanke, kanskje også til selvransakelse:
Patientia pretiosa iustorum tuæ nobis, Domine, quæsumus, affectum dilectionis accumulet, et in cordibus nostris sacræ fidei semper exerceat firmitatem.
La, Herre, de rettferdiges dyrebare tålmod [husk at latinens “patientia” er av samme rot som “passio”] øke vår hengivenhet til din kjærlighet; og la den til enhver tid øve våre hjerter til standhaftighet i hellig tro.
Essayet stod på trykk i The Tablet 18. september 2021.