Ord Om ordet
1. Påskedag 2025
Selv Klassekampen [min kilde er gårsdagens nyhetsbrev] mener at leserkretsen nå over helgen for sitt indre øre vel hører Påskemorgen slukker sorgen. Dét er interessant.
Grundtvik skrev salmen i 1843; den sattes til en melodi av Lindeman. Tekst som tone gir uttrykk for fest. Ubønnhørlig i dur går det, med kromatisk stigende akkorder: “Bødt er brøden, mørket græder”, oss er givet “lyset og livet til dagning blid.”
Vi tror dette, for all del! Det er sant! Men hvordan feire påske hvis hjertet kanhende er mollstemt; hvis tilværelsen ikke lar seg ordne i sterke enderim; hvis vi ser rundt oss, på oss selv, på verden, og engstes?
En grunn til at ellers helt fornuftige folk tar avstand fra kristendom, tenker jeg i blant, er inntrykket de har av at påsketroende kristne lever i en liksom-verden hvor de må late som om solen alltid skinner og på død og liv må nynne i dur. At vi faktisk ikke gjør det, burde egentlig være åpenbart. Det fremgår forøvrig av evangeliet. Det forteller om usikkerhet i møte med Jesu oppstandelse, om kaotisk reaksjon, nølende respons.
Folk flakser. Maria Magdalena flyr fra graven til Peter og Johannes; de to løper til hennes utgangspunkt, om kapp, ser det ut til; eller lar Peter Johannes komme først frem da han ikke vet hva han skal si, lar Jesus seg finne, han som bare nå natt til fredag fornektet sin venn?
Det får være som det vil. Til slutt står disiplene, den elskede og den ennå-ikke-helt-klippefaste, ved målet og fastslår: Han er ikke tilstede. Likklærne er der; svetteduken også, pent brettet, slik man bretter pysjen før man tar en dusj. Kristi seier over døden fortoner seg først som fravær. Her står man i dødens provins, inni graven, med alt dødens utstyr; men der finnes ingen død kropp.
Johannes “så”, står det; så “trodde” han. Mon han husket ord ytret tre dager før, “Dette er mitt legeme, gitt for dere”? Et legeme gitt sånn, til liv, må da leve, ikke være lik? Troen brer seg i Johannes lik en langsom trøndersk soloppgang.
Å tro på oppstandelsen; å tro at vi ved dåpen er innlemmet i Jesu dødsoverskridende kropp, at livet vårt “er skjult med Kristus i Gud”, at menneskets skyld er forsonet — det betyr ikke at alt automatisk faller på plass og ordner seg. Vår verden er og forblir en tåredal. Om nådens seier er vunnet én gang for alle, må den stadig eltes på ny inn i konkrete liv, overgitt vår frihet. Gudsriket må leves inn i verden. Det er opp til oss, dere og meg.
Noen få dager etter møtet med den tomme grav, finner vi Johannes og Peter igjen, nå i den Oppstandnes nærvær ved Tiberiassjøen. Jesus spør Peter, “Elsker du meg? Vil du leve som jeg har lært deg?” (Jn 21.15-19, 14.21)
Samme spørsmål stilles oss. Vårt svar er klart i prinsippet, men må inkarneres, lik alt som har med kristendom å gjøre.
Det nye Testamente ligner påsketro, livet i Kristus, med surdeig. Bakst må gjære. Dét er vår livsoppgave. Gjærkulturen lever, stol på det. La den bare ikke stå kaldt. Gi den egnede forhold. Da vil den, sakte, men sikkert samle ditt livs ingredienser og fylle dem med nærende kraft.
Død til liv er vendt. Lev ved den vissheten, og du vil sanne den med jubel, i crescendo. Det blir din nye sang (Salme 96.1).
Herren er sannelig oppstanden! Amen.
