Ord Om ordet
1. søndag i fasten
1 Mos 2:7-9, 19a, 3:1-7: Har Gud virkelig sagt dét?
Rom 5:12-19: De mange er blitt syndere.
Matt 4:1-11: På den tid ble Jesus fristet av djevelen.
Vi ser i dag Jesus fristes av djevelen. Kanskje tar vi det med en klype salt. Djevelen fremstår for mange som en sagnfigur; og det med fristelse synes vi er avlegs, et uttrykk for fjern fortids kompleksbelagte forhold til begjær. Ja, så har vi godt av å høre historien på nytt i hvert fall én gang i året, så kan vi minne oss på hva den handler om.
Djevelen er en høyst reell figur i Skriften, kjennetegnet av sitt virke. Ordet ‘djevel’ er en sammentrekning av det greske ‘diabolos’. Det diabolske står i motsetning til det symbolske. Vi vet hva et symbol er. Et symbol trekker tråder av mening sammen til en begripelig enhet. Det finnes ikke noe antonym i form av ‘et diabol’. Et sånt ord kan ikke finnes, for det diabolske er ikke noe enhetlig prinsipp: Det skaper splid uten villet orden. Det er en rent destruktiv tendens som trekker i mange retninger. Når Jesus møter den besatte i Gerasa og spør demonen hva den heter, får han svaret: ‘Mitt navn er Legion, for vi er mange’. Det onde har ingen personlighet; det bryter bare ned og tærer. I ødemarken prøver djevelen sitt beste for å distrahere Jesus fra hans formål. Den vil få ham til å tvile på oppdraget som er ham betrodd. Den mislykkes.
Slik får vi se en dimensjon av fristelse vi godt kan merke oss. I bibelsk ordforråd, er ‘fristelse’ ikke bare den velkjente indre røsten som byr oss spise enda en stor, fet bolle eller ta et fjerde glass vin. En fristelse er også en prøvelse. Prøvelser er ikke alltid av det onde. Ved å prøves, innser vi hva slags to som bor i oss. En prøvelse kan styrke vår integritet ved å gi oss skjerpet sans for hva som er rett, hva som er galt. Dét er klart velgjørende, om så det koster litt.
Hvordan fristelsen fungerer kommer til utrykk i vår første lesning, om syndefallet. For et dyp der finnes i 1. Moseboks første kapitler! Kirken har dvelt ved dem i 2,000 år og stadig kommet til lysende innsikt. At denne del av Skriften nå ofte avfeies som eventyr, er et tegn på vår tids overfladiskhet. Den skal vi ikke la oss smitte av. Heller skal vi spørre hva vi kan lære oss av dramaet i Edens have, som utlegger en dypsindig teologi, en eksistensiell filosofi, i tablåer og bilder.
Husk: På dette stadium av historien, har mennesket kun ett bud å forholde seg til: Det får ikke spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt, for det har det ennå ikke krefter til. ‘På den dag du eter av det’, har Herren sagt, ‘skal du dø’. Alt annet som finnes, er mennesket en kilde til liv. Altså er det her, ved dette treet, at fristelsen foregår.
Djevelen følger en strategi i tre ledd. Først forfører den. Den godblunker til Eva og spør, ‘Har Herren virkelig sagt dere ikke kan spise av noe tre i haven?’ Underforstått er, ‘Og den faller du for? Du er da en moden, tenkende kvinne fullt i stand til selv å vite hva du har og ikke har godt av?’ Slik ledes vi inn i overmotets fristelse den dag i dag. Vi har spontan tillit til den som smigrer oss. Annet ledd er bevisst forfalskning. ‘Har Gud sagt noe sånt’, sier slangen, ‘er det fordi han er en smålig, misunnelig Gud. Han vil ikke at du, å herlige vesen, skal realisere ditt potensiale.’ Den får kvinnen til å tvile på Guds godhet. Den vekker hennes lyst til selv å være gud, allmektig i det minste i forhold til eget liv. Tredje ledd tar form av et løfte: ‘Spis, og dine øyne vil åpnes; du vil se verden slik du aldri har sett den før.’ Her taler fristeren sant; men sannheten han ytrer, er ikke den kvinnen tror hun hører. Dette minner oss om noe viktig: Isolerte sannheter, liksom servert i destillert tilstand, er ikke nødvendigvis et gode. For å gjøre godt, må sannhet få uttrykk i kjærlighet og inngå i en helhet. Evangeliet viser at selv Guds ord kan forvrenges til perverse formål.
Vi har sett tre ledd i djevelens fristelse. I kvinnens respons, i det hun lar seg friste, finner vi fire. Det første som skjer er at kvinnen bevisst tar avstand fra det Gud har sagt og antar fristerens syn på tilværelsen. Hun ser at treet er ‘godt å spise av og herlig å se på, et prektig tre’. Hva skulle være så farlig med det? Det er fort gjort å kalle mørke lys, lys mørke i fristelsens time. Derfor trenger vi Guds bud! I annet ledd vekkes begjæret etter ny erkjennelse, ny erfaring; treet kunne jo ‘gi forstand’, og på det område vil mennesket gjerne være selvforsynt. Tredje ledd er selve handlingen: ulydighet satt ut i livet. Det er en kategorisk forskjell mellom det å leke med tanken på synd og bevisst å synde; men det ene fører til det andre. Jo mer fortrolig vi blir med tanken, jo mindre fjern synes muligheten for å realisere den. Vi skal være forsiktige i forhold til tanker og fantasier som lover nytelse og spenning, men faktisk legger verden i aske og lar oss bli stående igjen intenst ensomme, oppslukt av skam. Det å stå sånn, fører Eva til fjerde og siste ledd i sin respons, som er dypt tragisk. I det hun innser konsekvensen av det hun har gjort, rekker hun frukten videre til Adam og sier, ‘Du, smak på denne!’ Skal vi stå hutrende i selvforakt, vil vi i det minste ikke stå alene. Så trekker vi andre med til selskap.
Da Guds Sønn seiret over syndens makt, var det dette mønsteret han brøt. Han byr oss frihet, vil gi oss verdighet tilbake. Han sier, ‘Velg livet! Trå slangen under fot!’ Vi kan spørre oss selv denne fasten: Hvor er jeg særlig utsatt for fristelse? Hvor er jeg ufri? Hvor trenger jeg særlig Herrens frelse? For vår frelses skyld fullbyrder han sitt påskeoffer den dag i dag.
‘Med den fyren der’, sier Ørkenfedrene om fristeren, ‘skal du ikke stå og småprate.’ Det han trenger er et metaforisk spark bak. ‘Bort fra meg, Satan!’ Mosaikk fra Markusbasilikaen i Venezia.