Ord Om ordet
10. søndag B
1 Mos 3.9-15: Adam, hvor er du?
2 Kor 4.13-5.1: Vårt indre menneske fornyes dag for dag.
Mark 3.20-35: Hvordan kan Satan drives Satan ut?
Evangeliet viser oss tre former for respons til Jesu person og budskap. Først møter vi møljen som klynger seg til Jesus så tett at han knapt kan bevege seg, langt mindre få seg noe å spise. Folk har sett ham gjøre forunderlige ting. Han har helbredet spedalske, gitt lamme førlighet, tatt oppgjør med sjefete fariseere, fordrevet onde ånder. Han ser ut til å ha en løsning på all vanskelighet. Så “strømmer mengden sammen”. For hvem har ikke et sår som trenger å leges, et uføre å komme ut av? Kanskje er vårt eget trosliv utgått fra en sånn opplevelse av behov. Vi trengte hjelp, søkte hjelp og fant hjelp! Det er en dyrebar erfaring. Men for å bli voksne kristne må vi gå videre. Vi kan ikke forbli innelåst i tanken på hva vi trenger. Da er vår kristendom fokusert på oss selv. Vårherre blir et middel til et mål: Egen velvære. Da søker vi ikke Gud for hans egen skyld, for å lære ham å kjenne, for å elske og tjene ham. Skriften viser at skrittet fra behovsentrert tro til sann Gudssøken ingenlunde kommer av seg selv. Hvor var “mengden”, alle Jesus hadde næret, trøstet og helbredet, da han hang på korset og ropte, “Jeg tørster”? I vårt hjertes lønnkammer kan vi spørre oss selv: Ville jeg ha forblitt der ved hans side, ham til rådighet?
En annen form for respons finner vi hos Jesu “nærmeste”. De kom, står det, “for å få tak i ham, for de mente at han var fra seg selv”. Hvem er disse nærmeste? Ikke disiplene: De står omkring Jesus, opptatt med å styre trafikken av folk. Det dreier seg vel om “hans mor og hans brødre”. De dukker opp igjen senere, “sender bud inn til ham og ber ham komme ut”. Husk: Jesus er hjemme. Scenen utspilles i Nasaret. Mange nærværende har kjent ham hele livet. Er så dette vi leser om en illustrasjon av at “Ingen er profet i sitt hjemland” (jfr. Lk 4.24)? Ja og nei. Jesu Mor, Guds Mor, har en klarere forståelse enn noen av hvem Jesus er; hun mangler ikke tro. Men hun er nå engang hans kjødelige Mor. Som enhver mor vil hun beskytte sitt barn fra fare, fra ydmykelse, kanskje fra seg selv. Jesus vet hva som går for seg i et moderhjerte. Vil han ikke selv rope ut over Jerusalem, byen som er i ferd med å begå historiens mest drastiske urett: “Hvor ofte har jeg ikke villet samle dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger!” (Lk. 13.34)? Det går bare ikke. Ingen av oss, om så vi er mødre og fedre, kan leve andres liv på deres vegne; vi må slippe tak i dem, tillitsfullt og oppmuntrende; vi må la dem gå sin egen vei, for å følge kallet som er deres. Selv Maria, den mest klarsynte kristne noensinne, ubeflekket i hjerte og sinn, måtte gjennomgå slik løsrivelse, et uttrykk for sverdet Simeon beskrev for henne 33 år før, det som skulle ramme hennes hjerte (Lk 2.35). Å tro på Jesus er ikke kun å beundre Den gode Hyrde som går rundt og gjør godt, som taler høyverdige ord og inngir trøstende tanker. Det er å gjenkjenne “Guds Lam som tar bort verdens synder”, å bejae hans altomfattende offer for selv å innlemmes i det. For å kunne tro på slike premisser, må man visst være “fra seg” selv til en viss grad. Forkynnelsen av korset, kristendommens uunngåelige risiko, er og forblir dårskap for verden (jfr. 1 Kor 1.18).
Tredje form for respons er av helt annen art. “Han er besatt av Beel-Zebul”, roper noen når de ser Frelserens gjerninger: “Det er ved hjelp av demonenes fyrste at han driver demoner ut!” Vi skal merke oss at de som står og hoier sånn er “lovkyndige”, teoretisk sett, altså, lærde i Skriften og frelseshistorien. De er den tids yrkesteologer. Men på trynet går de. De har nok lest en del; men de har ikke forstått. De har ikke utviklet evnen til å se og gjenkjenne mønstrene i Guds handling gjennom historien; de ligner får døve for Hyrdens røst (jfr. Jn 10.27), kun opptatt av å basunere med sin egen. Jesus påpeker absurditeten i hypotesene de stiller. Hvis det virkelig er onde krefter han jager på flukt, er det rimelig å postulere at han selv er av ondt opphav? Ville ikke djevelens rike da være like kløyvd som hans hov? Intet tyder på at de “lovkyndige” endret mening. Ser man Jesus kun utenfra, hovmodig og innestengt i forutinntatthet, mangler man dømmekraft i teologiske spørsmål: Da kan man begå grunnleggende kategoriske feil og likefullt være skråsikker på å ha rett. Eksempler på dette har vi sett utallige ganger i Skriften og i Kirkens historie, ja, i vår egen samtid.
Når Jesus beskriver de “lovkyndiges” oppsetsighet som åndsbespottelse, når han sier at slik synd er utilgivelig, er det fordi tilgivelse er Åndens verk; fornekter jeg Ånden, setter jeg meg utenfor Åndens rekkevidde og hevder at all godhets kilde er ond, trekker jeg en rullgardin ned; da slipper lyset ikke til, og jeg fordømmer meg selv til evig mørke. I dagens kirkebønn ber vi: “Barmhjertige Gud, alt godt kommer fra deg alene: Opplys våre hjerter ved din Ånd, så vi erkjenner hva som er rett”. La oss være realistiske og ydmyke nok til å be denne bønnen ofte. Mye i vår spinnville verden tiltrekker vår indre kompassnål med magnetisk kraft. Så skal vi sjekke at den peker rett ut ifra objektive kriterier: Skriften, Kirkens lære, sakramentenes logikk, håndfast nestekjærlighet. Gjør vi det, faller vi ikke som offer for egen sneversynthet, sensibilitet eller trengsel. Da vekkes Kristi liv i oss ved Den hellig Ånd. Da blir vi lydhøre for Faderens røst, trukket henimot å se Guds som han er (1 Jn 3.2). Amen.
Jesus of de lovkyndige slik Rubens så dem. Nå i The Fine Arts Museum i San Francisco.