Ord Om ordet
15. søndag A
Jes 55,10-11: Mitt ord vender ikke tomt tilbake.
Rom 8,18-23: Skapningen stønner i fødselsveer.
Matt 13,1-23: En bonde gikk ut for å så.
Lesningene vi har hørt gir oss sterke bilder på dynamisk vekst. Liv, får vi høre, handler om forvandling og fruktbarhet. Det gjelder for vår biologiske eksistens. Det gjelder for vårt trosliv.
Jesaja innleder med et kosmisk perspektiv. Det fører oss tilbake til skapelsen, for i opphavet, leser vi, fantes ingen busk, ingen markens urt så lenge Herren Gud ikke hadde latt det regne på jord (1 Mos 2,5). Motivet fra urtiden har relevans for oss som lever med klimaendring. Tørke er et problem på verdensplan, en kilde til politisk uro og folkevandring. Vi ser hva det fører til når jorden ikke får regn. Så ber profeten oss huske: Det samme skjer med vårt indre økosystem når det ikke regelmessig næres av Guds Ord.
Paulus, i Romerbrevet, forestiller seg skapningen som en kvinne i barsel: ‘hele skapningen uten unntagelse stønner i fødselsveer’. Det er vel bare en mann som ville skrive sånn. En kvinne, som vet hvordan veer føles på kroppen, ville muligens ha valgt en annen metafor. Allikevel er det sannhet i det Paulus skriver. Den verden vi ser omkring oss, som vi erfarer med våre sanser og måler med allverdens instrumenter, er ingen endelig verden. Universet er i en tilstand av tilblivelse; vi selv er pilgrimmer på gjennomreise. Alt vi berører peker utover seg selv. Kun i Kristus, Guds Ord hvorved alt ble til, finner skapningen sitt mål. Veene gjelder Ordets gjennombrudd i oss og omkring oss. Det er en konkret prosess. ’Å mine barn’, skrev Paulus til galaterne (4,19), ‘det er som om jeg på ny har fødselsveer for dere, inntil Kristus tar form i dere!’ Er vi tilstrekkelig fokusert på dette, at vi kalles til et nytt, vidunderlig liv i Kristus?
Evangeliet er jordnært. Det handler om en bonde som gikk ut for å så. Bønder er folk som ikke sløser. De vet hva jordens ressurser er verd. De forvalter dem ansvarlig. En bonde kaster ikke korn bort. Hva så med bonden i Jesu lignelse? Hva er det han driver med? Hvorfor hiver han godt såkorn i dårlig jord, ved veikanten, blant tistler og på stengrunn? Vi møter her en eksperimentell form for jordbruk. Bondens fremste hensikt er ikke å maksimalisere grøden. Det han er opptatt av, er å teste jordsmonnet. Han vil finne ut hvor korn faktisk kan gro, og er rede til å la seg overraske. Han sår på enhver overflate. Så setter han seg til å vente. Ett fruktbart aks blant gråstein: Det ville være et under! I slike undre finner bonden sin glede. Bonden står for Vårherre, som fra opphavet av har gjort tørt land fruktbart, som omgjør ørkener til næringsrik mark for dem som hungrer (jfr. Sal 107, 35-6). Den slags virksomhet driver han med den dag i dag.
Hvorledes formidler og sprer Gud nytt liv? Han er universets skaper. Han er allmektig. Selvsagt kan han pløye, så, vanne og høste ved direkte inngripen. Men hans foretrukne metode er å virke gjennom sitt folk, gjennom Kirken. Jesus fortalte lignelsen om såmannen til en folkemengde, til enhver som ville lytte. Men han forklarte den for de tolv i fortrolige forhold. Det var til dem, først og fremst, han betrodde budskapet om Guds rike; det var dem han sendte ut for å gjøre ‘alle folkeslag til mine disipler’ (Mt 28,19). De skulle så ordet raust i alle slags landskap, tale i tide og utide (2 Tim 4,2). Den gang som nå er det apostoliske budskap eksplosivt, en kime til liv i en grad av intensitet vi knapt kan ane før vi erfarer det og begriper, ‘Aha! Så dette er hva det betyr å fødes til evig liv!’
Å fødes på nytt, er ikke banalt. Kristi ord, om så det forkynnes uten støy, uten å ‘trette eller rope høyt’ (Mt 12,19), vil fortone seg som et brøl for den som har ører som hører. Ordet er dynamitt. Det sprenger vårt hjertes steinrøys og gir mulighet til vekst tross alt. I tidligkristen tid ble Vårherre Jesus Kristus omtalt som Judas Løve (Åp 5,5). Han vekket mennesker fra slummer og sløvhet til liv. Apostlenes forkynnelse ble likeså lignet med løvebrøl.
Jeg tenkte på motivet forrige helg da jeg var innom De Tolv Apostlers basilika nedenfor Quirinalepalasset i Roma. På hver side av inngangen står en løve hugd i marmor, symboler på apostlenes standhaftighet og kraftfulle forkynnelse. Noen hadde dog justert symbolkraften, velmenende sikkert, men allikevel sjokkerende: På ryggen til hver løve var det plassert en stor, fin, blå krukke med prydvekster. Judas Løves formidlere omgjort til blomsterpottestativer!
Jeg ble stående og betrakte løvene en god stund. Jeg hadde inntrykk av å befinne meg foran en lignelse, til selvransakelse, først og fremst. For evangeliet er ikke til pynt; det er ikke en greie som kun dekorerer våre liv. Evangeliet vil forvandle oss som kraft til liv og frelse, som kall til oppbrudd. En hyrde, får vi høre, skal lukte sau, og det er rett; men han skal ikke lyde som en sau — han skal brøle som en løve.
Skapningen er intethet underlagt, men vi er kalt til å leve reelt, i det vesentlige. Det er Guds ord til oss. Vi skal ikke la det vende tomt tilbake.
Jeg synes faktisk man kan se en blanding av forlegenhet og sorg i løvens øyne.