Ord Om ordet
16. søndag A
Visd 12,13, 16-19: Du styrer oss med stor overbærenhet.
Rom 8,26-27: Han som ransaker hjertene.
Matt 13,24-43: Hans fiende sår ugress blant hveten.
Evangeliet gir oss i dag et bilde på Kirken. Når vi hører det, deler vel de fleste av oss samme forutinntatthet. Vi tar det for gitt at hveten er oss, ugresset de andre — ‘andre’ vi kanskje spontant navngir: Alle som irriterer oss, som vi mener ikke lever opp til vårt nivå, som vi mistenker for hykleri, osv. Med et sukk godtar vi, ‘Nå ja, det får stå inntil skurden, men da…’. Tenker vi sånn, kan vi slå en ting fast: Vi har ikke ennå begynt å leve som Kristi disipler. Så er det på høy tid å ta fatt.
Alle er vi lemmer av Kirken, Kristi mystiske legeme, av nåde. Alle er vi syndere som har fått mye tilgitt. Tar vi til å kalkulere andres gjeld, er det fordi vi har glemt vår egen. Det er fånyttes, til tider bentfrem sykelig å gå og ruge på synd som er blitt oss forlatt. Det som er tilgitt, er tilgitt; det finnes ikke mer. Synd kan etterlate sår i oss; og vi kan ved vår synd såre andre dypt. Det skal vi ta på alvor. Helbredelse og godtgjørelse kan ta tid, bli en livsoppgave. Men syndens brodd blir borte når den tilgis av Vårherre gjennom Kirken. Eneste omstendighet som bør føre oss tilbake til bevisst å betrakte vår egen synd, er når vi henfaller til dømmesyke. Er jeg vanvittig nok til å anse andre som fortapt, til selv å sette grenser for Guds miskunn, da skal jeg åpne mitt synderegister og huske hvor jeg selv har vært, hvor jeg ville ha forblitt, hadde ikke Herrens sterke hånd frelst meg.
Synd, i seg selv et onde, kan slik, ved Guds forsyn, tjene det gode. Johannes Klimakos, abbed av Sinai på 600-tallet, skrev noe underfundig: ‘Å falle i synd kan bli til redning for en begavet mann og føre ham, på tross av ham selv, til frelse og uskyld’. Ikke misforstå. Johannes tar synd på alvor. Han ufarliggjør den ikke. Det han mener er at en begavet person (om så begavelsen består i god samvittighet) lett mener å ha alt sitt på det rene, å kunne klare seg selv. For den selvrettferdige er Gud overflødig. Han eller hun blir fordømmende i forhold til andre. Da kan det trenges, for å si det på godt norsk, å gå på trynet. Ligger vi først med nesen i en sølepytt frigjøres vi fra illusjoner om oss selv. Så kan vi ta fatt på et nytt liv i sannhet, tuftet på Guds miskunn. I Bibelen ser vi Herren oppdra folk slik i historiene om Kong David, den Fortapte Sønn, Apostelen Peter og flere andre.
Hvordan kan vi så i større grad se andre mennesker slik Gud ser dem? Vi får en utfordrende, jordnær oppskrift i lesningen fra Visdommens Bok. Kapittelet den kommer fra er verd å lese i sin helhet. Det befatter seg med spørsmål folk ofte stiller i samtaler jeg har: Hvorfor setter ikke Gud en stopper for det onde? Hvorfor tillater han at urett fortsetter? Salomos Visdom lar oss forstå: ‘De som trår feil, dem refser du bare litt av gangen’ (12.2). Gikk han for hardt til verks, for fort, kunne det være ødeleggende. Skrubber man et skjørt kar for kraftig for å fjerne rust, kan det gå i oppløsning. Og folk er skjøre, ikke minst når de opptrer brutalt.
Visdommens Bok kaller en spade en spade. Den ramser opp en liste av avskyelige gjerninger. Vi leser den indignert og vil helst kalle flammer ned fra himmelen for å fortære dem som gjør slikt. Skriften derimot retter seg til Herren og sier: ‘Også disse ville du skåne, for de var jo mennesker’ (12.8). Gud håper i det lengste at selv den forherdede sjel ‘kan bli fri fra det onde’ og komme til omvendelse (12.2).
Når Jesus lar ugresset stå inntil skurdtid, er det ikke bare for å få bedre fyr i ovnen; nei, hans guddommelig hensikt og sublime håp er at ugresset kan bli fin hvete. Kanskje protesterer vi og sier: Ugress er ugress. Jo, vi vil ha rett på våre egne, begrensede premisser. Men vi har med én å gjøre som kan gjøre vann til vin. Som kan skape noe av intet. Og som kan gjøre en synder rettferdig.
Kommer vi så smått dithen at vi preges av Jesu Kristi sinnelag (Fil 2.5), merker vi det ved måten vi betrakter andre på. Vi er ikke opptatt, da, av å fordømme dem eller av å sette merkelapper på dem; nei, vi ser dem som Guds barn, våre brødre og søstre, kalt til et stort og edelt formål. Vi vil gjøre alt som står i vår makt, klein som den er, til å hjelpe dem underveis.
‘Slik har du lært ditt folk at den rettferdige skal være menneskekjær, og du har gitt dine barn det gode håp at om de synder, gir du anledning til omvendelse.’ Det er Skriftens budskap til oss. Vi vet at vi begynner å leve som kristne når vi nærer slikt håp ikke kun for egen del, men for andres.
Blant de elskverdigste av Ørkenfedrene, finner vi Abba Bessarion. Han ble innført i klosterlivet av Antonius den Store på Keiser Konstantins tid. Han var viden kjent for sitt måtehold, sin mildhet, beskjedenhet og dype godhet. Om ham berettes følgende:
En munk som hadde begått en synd ble drevet ut av kirken av presten. Da reiste Bessarion seg og fulgte den andre ut, for han sa: “Anser dere denne mann, som har begått én synd, uverdig til å tilbe Gud, hva så med meg, som har begått mange synder?”
Her har vi et eksempel til etterfølgelse. Amen.