Ord Om ordet

17. mai

Apg 14:19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
Joh 14:27-31: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

17. mai vekker varme følelser i Norge. Oppslutningen om dagen er nærmest almen, og det finnes vel knapt noen annen nasjonaldag noensteds så preget av lys, munterhet og, ja, en slags uskyld. Det ville ikke falle nordmenn inn å feire dagen med militærparader. Gud skje lov for det. Isteden har vi, takket være Bjørnsons scenografiske genistrek, barnetog.

Flagg vaies her i Norge uten aggresjon. Våre hurrarop er ikke rettet mot noen. Men hva taler de for? Å rope hurra bare ‘for Norge’ blir for vagt; det gir uttrykk kun for lokalpatriotisme uten rotfeste i noen verdi, en banal sentimentalitet som fremhever forrangen til stedet hvor jeg selv slumper å bo — selvforherligelse i lett forkledning! Ble vi bedt om å gå grundigere til verks, ville vel de fleste av oss si at nasjonaldagen handler om frihet og fred. Her står vi på fastere grunn, men ennå ikke helt støtt. De to begrepene må defineres. La oss kort vurdere hvordan vi kan få til dét. 

Fedrene på Eidsvoll (som, slik Francis Bull påpekte, ‘for største parten var meget yngre menn enn man efter denne betegnelsen gjerne tenker sig dem’) formulerte grunnloven for et fritt Norge. Friheten ble definert nasjonalpolitisk som autonomi fra annen statlig overmakt. Den ble også definert innad, utfra odelsrett, som frihet til å forvalte eiendom og, utfra borgerrett, som frihet til å delta i representativt styre. Det ble tatt for gitt at friheten ikke omfattet alle. Det tok hundre år før kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. Lang tid trengtes òg for å utvide begrepet om et fritt samfunn nok til å omfavne tre uønskede typer mennesker, spesifisert i vår opprinnelige grunnlovs 2. paragraf. Forbudet mot jøder ble opphevet i 1851. Munkeordener fikk tilgang i 1897. Jesuittene ble ansett som såpass skumle at de først slapp lovlig inn i 1956. Vi skal være takknemlige for en samfunnsutvikling som gradvis lar frihet omslutte alle. Skjønt alle?

Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre.

Det maner til ettertanke. Vi snakker mye om det ‘inkluderende’ samfunn. Det er utmerket. Vi katolikker lever innenfor en inklusivitet som rekker jorden rundt og like inn i himmelen. Når den himmelske dimensjon utelates, består dog faren for at inkludering av den ene forutsetter ekskludering av den andre; særlig utsatt er de som ikke kan tale for seg selv. I søndagens kollektbønn bad vi Gud, vår Far, om å la oss vinne ‘sann frihet og arve det evige liv’.

Presiseringen ‘sann’ er av stor betydning i vår tid, i både Kirke og samfunn. Hva dagens Norge angår, deler ikke alle vårt verdigrunnlag som kristne: Det må vi godta og respektere. Men vi skal ikke overgi et nøkkelbegrep som ‘frihet’ til subjektiv, pragmatisk tolkning; for da kan det skje, fortere enn vi aner, at urettferdiget lages i frihetens navn. Barnas hurrarop i dag utfordrer oss: Hva slags frihet formidler vi til dem? Lar vi dem vokse opp sant frie?

Freden står for den andre store dimensjon av 17. mai. I 1814 stod ‘freden’ for en ny europeisk verdensordning. Våre unge Eidsvoldsfedre ville gi Norge sin voksne plass i et nasjonsfellesskap. I nyere tid, er ‘freden’ forbundet med frigjøringen i 1945. Ennå for min generasjon var 2. Verdenskrig simpelthen Krigen. Det var liksom opplest og vedtatt at den, krigen, hørte fortiden til og av vi, endeløst privilegerte etterkrigsbarn, vandret på en vei som sikkert ville føre til mer og mer fremskritt og velstand.

Trygghetsfølelsen har forlengst veket plassen for en angstfylt klump i maven; de siste måneder har løst ordet ‘krig’ fra dets forankring i fortiden. Det seiler nå langs horisonten. Vi ser hvor skjør freden er; hvor utsatt vi er for hverandre. Og vi innser at ordet ‘fred’, for å ha mening, ikke kun kan gjelde innenfor landegrensene, men må preges av globalt ansvar.

Fred dreier seg om mer enn min, eller vår, relative sikkerhet bak hagegjerdet. Jeg leste i dag morges et avsnitt fra Ruth Maiers dagbok. Ruth kom til Lillestrøm som jødisk flyktning fra Østerrike i 1939. Hun skrev på grunnlovsdagen i 1940: ‘I Aftenposten er det fotografi av et blomstrende kirsebærtre, et snøkledd fjell, en innsjø. Under står det: «Gud signe vår deilige fedreland.» På Vestfronten er det mennesker som myrder andre mennesker. 17. mai!’ Ruth forlot Norge sammen med 528 andre jøder ombord DS Donau etter jødeaksjonen 26. november 1942. Hvem skulle ha trodd at en sånn deportasjon skulle kunne finne sted i vårt elskelige, kjære og flaggvinkende land? Minnet maner til å se på vår samtid med realistisk, kritisk, konstruktivt blikk.

Hvordan definerer vi i dag ‘fred’ for vårt land og for Europa? Hva er vi beredt til å kjempe imot, og hva kjemper vi for? Det er klart at vi trenger en ledestjerne å følge. Den viser seg for oss i Jesu ord i dagens evangelium: ‘Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere—ikke den verden gir.’ Gud gi oss visdom til å skjelne forskjellen. Gud la oss forsikre at det er Kristi fred, ikke denne verdens fyrstes illusoriske følelse av fred, som får rå i våre hjerter, og at vi på det grunnlag, intet annet, tufter sann frihets fred i vårt land, med mot til å leve, kjempe og, ja, dø for den om så det gjelder. I Jesu navn. Amen. 

 

Share