Ord Om ordet
19. søndag A
1 Kong 19.9-13: Etter ilden kom lyden av en svak susing.
Rom 9.1-5: Mitt hjerte krymper seg i meg.
Matt 14.22-33: Og Jesus svarte: ‘Kom!’
Dagens kollektbønn begynner med ordene, ‘Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far’. For ikke så lenge siden, ville formelen ha lydd selvsagt. Den ville knapt hadde trengt noen kommentar. Slik er det ikke lenger. Vår tids traumer og komplekser har gjort oss hårsåre og utsatte i forhold til ord som angir kjønn; pronomenvalg er blitt en form for russisk rulett.
Det gjelder også i teologien. Der finnes dem som anser det som ren sjåvinisme å kalle Gud ‘Far’; slik språkbruk, mener de, er kulturelt betinget av patriarkalske normer fra et tilbakelagt stadium av kulturhistorien. Folk har nok sine grunner for å argumentere slik. Men vi sitter nå i saksa. Farsnavnet er et gjennomgående motiv i Skriften; og Skriften er Guds åpenbaring av seg selv — det er Kirkens tro fra gammelt av, som Det 2. Vatikankonsil klart bekreftet. Vårherre Jesus Kristus åpenbarte Guds fadervesen med vidunderlig myndighet, men ikke som noe nytt. Gud er Far fra evighet av. Så kan vi jo, istedenfor å krangle om pronomener, undersøke hvordan Gud viser seg Far i sine trofastes liv. Kirken gir oss i dag et godt eksempel: Profeten Elijas.
Teksten vi har hørt beretter om at Gud åpenbarer seg for Elija på Horeb. ‘Herren var ikke i stormen, jordskjelvet, ilden; så kom en svak susing.’ Alle har vi sikkert hørt fromme utleggelser av tablået. Gjerne går de ut på å si oss at Gud er en hyggelig Gud, en Gud som ikke forstyrrer; som ikke gjør noe nummer av seg, men heller er lik et kjærtegn vi erfarer i vårt indres indre hvis vi kun blir stille nok, rolige nok, åndelige nok. Slik quietistisk forklaring er velmenende, men vassen. Den har lite å gjøre med Bibelen. Elija-syklusen i 1. og 2. Kongebok lar oss se, nettopp, at Gud viser seg og handler i dramatiske gester, i vær og ild. Gud er i tørken og regnet Elija bestiller over Israel (1. Kong 17.1, 18.41); han er i ilden nedkalt over Karmels berg (18.38); han vil være i den ild som fortærer Akasjas sendebud (2. Kong 1.10).
Elijas Gud er ingen ufarlig, stillfaren Gud. Han er rettferdig, krevende. Det er del av hans faderlighet.
Det at Herren, på Horeb, lar seg ane i en stillfaren bris, er et særlig budskap til Elija i særlige omstendigheter. Elija er kommet til Horeb for å gjemme seg. Han er redd. Men det er ikke alt. Han er også pottesur. Han mener at Gud har latt ham i stikken, ja, at Herren har begått et slags kontraktbrudd. Elija har i lang tid vært bærer av guddommelig kraft. Elementene har adlydt ham; han har begått undre, som med krukkene til enken i Sarepta; han har oppvekket døde; på egen hånd har han bekjempet 450 Baal-profeter og 400 Ashera-profeter. Men så er det som om Gud glemmer ham, setter ham på hyllen.
Han overgis sin fiende, den motbydelige Dronning Jesabel. Hun forfølger ham iherdig. Ingen gudsild kommer ham da til unnsetning. Elija hverken orker eller gidder mer. Han vil bare dø. Det er tragisk; men midt i tragedien finnes et absurd, barnslig element, en liten gutt som sier: “Nå synes du kanskje jeg er ubetydelig, men forsvinner jeg, da vil du savne meg, da!”
Herren nekter å forholde seg til Elija som til et barn. Isteden sender han en engel med budskapet: “Stå opp og spis, ennå har du langt å gå” (19.7). Så viser han seg i Horeb-underet. Han lar Elija innse at Gud ikke er fraværende om så han ikke fremstår bombastisk. Er Gud virkelig Gud, er han overalt, også i sitt tilsynelatende fravær. Handlingens Gud er også en Gud som venter. Venter han, er det for at vi skal reagere, lyde, vandre. “Ennå har du langt å gå.”
Gud vår Far trøster ikke bare. Han stiller fordringer. Han vil at vi skal innse hva vår oppgave er, og at vi skal vise oss den verdig. Han kaller oss til å bli voksne, til oppbrudd, til å gi av oss selv for at andre skal få leve. Stadig byr han oss overskride dét vi tenker oss som vår naturlige grense. Han lar oss ikke falle til ro. Hans mål er evig. Så vil han ikke la oss bli sittende fast i det timelige, små som i en hengemyr. Hans faderlige forventning er høy, men finner mildt uttrykk, for han er en Far som elsker sine barn. Gud kjefter ikke på Elija. Han hvisker til ham, appellerer intelligent til hans edlere side. Slik oppdager profeten uten å ydmykes at han er mer enn sin trøtthet, sin angst, sitt behov. Han begriper at han kan gå videre i kraft som overgår hans egen. En letthet kommer over Elija etter Horeb. Han gir avkall på seg selv for å bli i enda større grad et redskap for Guds forsyn. Ja, i den grad avkles han sitt tunge vesen av støv at han kan bæres lukt til himmels i en flammende vogn (2 Kong 1.11), for der å bli et pant på det nye testamente som skal komme (Mal 4.5).
‘Allmektige, evige Gud’, ber vi i dag, ‘vi våger å kalle deg Far’. Bønnen fortsetter: ‘Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn.’ Guds Sønn var kalt til en selvoverskridelse så total at Paulus kunne si: ‘han uttømte seg selv’ (Fil 2.7). Han sier til oss: ‘Kom, følg meg!’ Han står midt i stormen og kaller: ‘Gå ut på vannet!’
Det er iblant stormfullt fryktinngytende å anerkjenne Gud som vår Far. Derfor har han gitt oss Kirken som vår ømme, trøstende Mor. Gudskjelov for dét.
Omnipotens sempiterne Deus,
quem, docente Spiritu Sancto,
paterno nomine invocare præsumimus,
perfice in cordibus nostris spiritum adoptionis filiorum,
ut promissam hereditatem ingredi mereamur.
Per Dominum nostrum Iesum Christum, Filium tuum,
qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus,
per omnia sæcula sæculorum.
Joseph Mallord William Turner:
Snow Storm – Steam-Boat off a Harbour’s Mouth.
Tate Gallery.