Ord Om ordet
2. søndag A
Jes 49:3, 5-6: Fra jeg var i mors liv formet han meg til sin tjener.
1 Kor 1:1-3: Paulus, ved Guds vilje og kall Kristi Jesu apostel.
Joh 1:29-34: Nei, jeg kjente ham ikke.
‘Nei’, sier Johannes Døperen i dagens evangelium, ‘jeg kjente ham ikke.’ Ja, han sier det to ganger. Det han refererer til, er Jesu fremtreden i Betania, hinsides Jordan, hvor Johannes holder på og døper.
Hvordan skal vi begripe dette utsagnet? Er det én som kjenner Jesus, er det vel Johannes? Hos Lukas leser vi at Maria, kort tid etter Herrens unnfangelse, besøkte Elisabeth, sin slektning, som også var gravid. Da Maria ankom, og Elisabeth hørte hennes røst, ‘bykset fosteret av fryd’ i hennes liv. For å beskrive den ufødte Johannes’ reaksjon, bruker Lukas et verb med dyp bibelsk resonans. Vi finner det igjen i Davidsalmen (Salme 114) som begynner med ordene: ‘Da Israel fór ut av Egyptens land’. Salmen er en av Det gamle testamentes grunnleggende tekster om frelse. Den forteller at hele skaperverket jublet over Israels forløsning: ‘Havet så det og rømte. Jordan rant tilbake. Fjellene bykset som unge værer.’ Slik bykset Døperen ved Jesu embryoniske nærvær. Han visste, alt før han hadde sett dagens lys, hvem Forløseren var og gledet seg.
Hvordan kan han da si, tredve år etter, ‘Jeg kjente ham ikke’?
En lettvint forklaring er å si at vi har med to ulike kilder å gjøre. Teksten vi har lest er fra Johannesevangeliet; den om Marias og Elisabeths møte er fra Lukas. To tradisjoner; to versjoner av forholdet mellom Jesus og hans Forløper. Så hadde vel Johannes ikke hatt Lukas’ tekst til rådighet, da? Eller kanskje hadde Lukas bare funnet på dét med kontakt mellom fostrene, for å gjøre historien triveligere? Slik har mang en ekseget resonnert i de siste årtier, i endeløse, ofte gørr kjedelige kommentarer. Gudskjelov er vi kommet et stykke videre. Vi er kommet over skråsikkerheten om at vi, velsignet med moderne kritisk ferdighet, ser allting klarere enn kristne har gjort i to tusen år; at først vi har satt fingeren på vansker som oppstår når vi prøver å forsone Skriftens ulike tekster — og at vi derfor har rett til å luke vanskene bort ved å sette dem i klammer eller, rett og slett, ved å erklære som oppspinn det vi ikke kan forstå.
Som sagt, denslags tilnærming til Bibelen duger ikke lenger. Vi må bryne oss på utfordringene vi møter. Vi må ta teksten bokstavelig på alvor. Det er mer krevende, men sannelig langt mer interessant.
Ser vi igjen på Johannes’ erklæring, skal vi merke oss følgende: Når han utpeker Jesus som Guds Lam, sier han ikke, ‘Jeg har aldri sett ham før’; han sier, ‘Jeg kjente ham ikke’. Hvem av oss har ikke opplevd at én vi har hatt fortrolig omgang med i årevis, plutselig viser seg fra en ny side, slik at vi må innrømme: ‘Jeg trodde at jeg kjente ham (eller henne); men innser nå at jeg ikke gjorde det.’ Det kan være mange grunner til slik innsikt. Kanskje oppdager vi at vennen vår, eller ektefellen, for den saks skyld, har hatt noe tungt å slite med som han (eller hun) aldri har delt med oss, om det er for å spare oss bry eller seg selv ydmykelse. Får vi først øynene opp for børen den andre har gått og båret i det skjulte, må vi liksom lese hele vår felles historie på nytt. Alt fremstår i et annet lys. Somme ting vi aldri har forstått, blir med ett begripelige. Andre ting, som forekom oss åpenbare, stiller store spørsmål. Vi sanner: ‘Jeg kjente ham (eller henne) ikke.’
Spørsmålet er om vi så er villige til å utvide vår kjennskap, villig til å integrere det nye vi har lært i et dypere, mer inderlig forhold; eller om vi, tvert imot, tviholder på det vi trodde var et dekkende bilde av den andre. I så fall blir vårt videre forhold, hvis det i det hele tatt overlever, bygget på en løgn. Vi forholder oss da ikke til et annet menneske, men til det som er vår forestilling om hva dette mennesket burde være.
Betrakter vi forholdet mellom Johannes og Jesus på disse presmisser, blir mangt tydeligere. Johannes’ øyensynlig paradoksale utsagn, ‘Jeg kjente ham ikke’, gir mening. Evangeliet viser stadig hva som var det jødiske folks forventning til Guds frelse. Folk håpet at Herren, som på Mose tid, ville vise sin mektige arm, knuse fiender, rense det lovede land, og la hver israelitt få nyte velferd under sin vinranke og sitt fikentre. Dette håp vil Johannes ha delt. Det vil ha vært innprentet på hans vesen. Derfor bykset han av fryd, lik fjellene ved Israels utfart fra Egypt, da Guds Sønn ble menneske. Johannes’ hele liv var orientert mot Israels befrielse.
Men hvem var det han møtte da Jesus endelig viste seg for folket? Ingen barsk kriger med kongestav som legger sine fiender til fotskammel, men ‘Guds Lam, som tar bort verdens synd’ — ja, som tar verdens synd bort ved å ta den på seg og bære den. Lammet sier til oss, ‘Min byrde er lett’; og byr oss, ‘Bær den med meg’.
Vi kan spørre: Velger jeg å kjenne Jesus, Guds Lam, slik han gir seg til kjenne, eller nærer jeg et bilde født av min egen fantasi? Herren møter oss her i disse hellige mysterier. De gjør Lammets offer nærværende. La oss be om å få se ham slik han er, å få tre inn i hans vide glede og ikke bli stående utenfor, innestengt i vår altfor smale forventning.
I dette maleriet av Murillo, i Londons National Gallery, ser Forløperen ut til å han gjenkjent Jesus som Guds Lam fra barnsben av. I Johannes’ evangelium ser innsikten ut til å være kommet senere, ikke uten stor undring.