Ord Om ordet

2. søndag etter jul

Sir 24:1-2, 8-12: Midt iblant sitt folk blir Visdommen opphøyet.
Ef 1:3-6, 15-18: Måtte han la deres hjerters øyne fylles med lys.
Joh 1:1-18: Han skulle vitne om Lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham.

I dag er det tredje gang i juletiden at prologen fra Johannesevangeliet blir opplest som messens evangelium. Hvorfor denne gjentagelsen? Fordi Kirken er en god pedagog. Litt etter litt, lar den ulike aspekter av denne uutgrunnelige tekst komme til uttrykk. På Første Juledag dreide det seg om Barnet i Krybben. Johannes forteller oss hvem han er og åpenbarer hans guddom. På nyttårsaften pekte prologen frem imot neste dags høyfest, for å minne oss om at det er bibelsk forsvarlig å kalle Maria “Guds Mor”, ikke for å gjøre henne til en mytisk gudinne, men for å vektlegge inkarnasjonens realisme: det var faktisk Gud som ble født i Betlehem. I dag settes evangelistens fokus på oss, leserne, vi som får del i Jesu Kristi fylde, ikke kun for egen salighets skyld, men for å dele gaven med andre. Nåden fungerer nå engang slik at den må være i bevegelse. Den er som en bølge mot stranden, som ikke lar seg fange; forsøker man det, om det så skulle være med verdens største balje, står man igjen, ikke med berusende urkraft fra et uendelig hav, bare med en relativ mengde udrikkelig saltvann.

Et grunnleggende tema i dagens liturgi er “herlighet”. Norsk språkbruk har forvitret ordets betydning så langt at det nærmest synes absurd. Vi snakker om en “herlig” ferie, “herlige” oppskrifter; og om noen forteller oss en riktig morsom vits, kan vi si, “Du, den var herlig”. Vi må gjøre en innsats for å fatte hva ordet betyr når det brukes om guddommelige ting. Det er til hjelp, kanskje, å påpeke at ordet “herlighet” i Skrift og liturgi tilsvarer latinens “gloria”. På malte ikoner, ser vi helgener omgitt av en glorie. Glorien forkynner et budskap. Den sier: Her er en mann, en kvinne som har levd så nært innpå Gud at han eller hun har en utstråling som overgår naturens. Helgenene er lysende mennesker. De er blitt som lysestaken vi hører om i evangeliet, skikket til å bære Kristi levende lue slik at den, strategisk plassert, kan opplyse alle som befinner seg i værelset.

Lys er et uttrykk for Guds herlighet. I Johannesprologen opptrer lyset først som et kosmisk fenomen, uttrykk for at noe fremstår av intet; for at kaos skal få form. Det er uendelig fascinerende at moderne fysikk, utfra empiriske kriterier, fører universets opphav tilbake til et slikt opprinnelig lyskast. Men for Johannes er dette bare opptakten. Det han ser ser, og vi burde se, som det ypperste mysterium, er at Urlyset, lyset alt som er utgår fra, har vist seg i personlig skikkelse, i et menneske som ligner deg og meg til forveksling,, som har et ansikt, en røst, en personlighet. Vi kjenner hans navn, navnet Jesus, som står over alle andre navn og betyr, “Gud kommer til redning”. “Hans guddomsglans har vi sett”, skriver Johannes, og fortsetter forklarende: “en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen, fylt av hans nåde og sannhet”.

Denne nåden, dette lysende uttrykk for Guds herlighet i Kristus, er blitt oss til del, “nåde over nåde”, altså i overflod. I vår annen lesning, fra brevet til efeserne, spør Paulus om de egentlig begriper “hvilken rikdom av herlighet hans arv til de hellige er fylt av”? Det er et spørsmål vi kan stille oss selv. Innser vi at vi er kalt til å føre Guds lys inn i verden, en verden Gud vet kan synes mørk til tider; og at lyset vi bærer ikke begrenses til informasjon om Guds sak — det er ikke folkeopplysning det er snakk om. Det er selve vårt liv som skal få opplyse ved et evig forvandlende nådens lys innenfra, kanskje også utad; for Guds herlighet, som er blitt kjød, setter preg også på våre ansikter, øyne og kropper i den grad Kristus Jesus lever i oss, i den grad vi lar ham leve i oss. At det ikke er hans godvilje det skorter på, sier Paulus klart. Gud har utvalgt oss i Kristus, får vi høre, “til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn […], hans nådes herlighet til lov og pris.” Vår fremste oppgave som kristne er å bli veker for hans herlighets ild, veker som trekker sin gledes olje fra bunnløse reserver av Guds kjærlighet.

Lysets imperativ ligger til grunn for dagens kirkebønn. Det kan være verd å gjenta den, for den er vidunderlig: “Allmektige, evige Gud, dine troende sjelers glans, fyll i nåde verden med din herlighet og vis deg for alle folk ved ditt lysets klarhet”. Gud har åpenbart sin herlighet en gang for alle i Jesus Kristus; det er til oss han nå betror oppgaven med å føre hans lysets klarhet videre, til verdens og tidens ende. Nå om dagen er det mange some morer seg med å spekulere på Kirkens kriser, problemer og behov. La meg så i klartekst si noe viktig: Det Kirken trenger nå, som til enhver tid, er ikke først og fremst strategisk planlegning og oppdaterte samfunnsanalyser; det Kirken trenger for å fornyes, for å oppfylle sin hensikt, er kristne som oppflammes av Herrens herlighets ild, og som ved sine liv lar den ilden lyse og varme i den verden Kristus kom for å frelse. Dette er Kirkens bestemmelse, derved også deres og min, adressert til hver og én personlig. Nyttår er tiden for gode forsetter. Intet er mer nødvendig enn dette. Gud lover oss sin nåde. I Kirken gjør han oss til ett med seg og med hverandre. Så hva venter vi på?

Share