Ord Om ordet
2. søndag i advent
Bar 5:1-9: Gud skal lede det jublende Israel.
Fil 1:4-6, 8-11: Den innsikt som gir dere evne til å skjelne de virkelige verdier.
Luk 3:1-6: Det var i det femtende år av Caesar Tiberius’ regjering.
Guds ord er tilstede i skapelsen fra opphavet av. Det var ved Guds ord at alt ble til. Ved Guds ord blir alt som finnes, opprettholdt. For tidligere tider var prinsippet abstrakt. Man måtte være litt filosof for å skjønne hva det stod for. Vi er bedre stilt. Guds forsyn og menneskers genialitet har gitt oss en treffende illustrasjon. Tenk på et WiFi-signal. Vi er blitt sånn nesten alle, at livet synes ulevelig uten. Der hvor Mount Saint Bernard ligger, ute på bygda, finnes signal kun sporadisk. Det er fascinerende å se hvordan gjester som angivelig kommer dit for å trekke seg tilbake fra verden, forferdes, ja, blir nærmest desperate, når de innser at munkenes gjestehus er internettløst. Man ser dem vandre forlorent omkring, ute, med iPhoner og -Padder forventningsfullt hevet, lik fordums vannsøkere med ønskekvist, på leting etter virtuelt signal.
Det WiFi er for apparatene, er Guds ord for verden som sådan. Skulle det opphøre, ville universet klappe sammen. På sett og vis, altså, kan vi si at Guds ord er nærmest banalt. Det omgir oss på alle kanter, selvom vi ikke hører det mer enn vi sanselig hører (eller ser) et mobilt nettverk, om det så er 5G. Vi burde tenke mer på dette. Når vi lever, er det en gave fra Gud. Selve pusten blir en bønn, hvis vi hengir oss til den bevisst. “La Kristus være deres åndedrett, sa den hellige Antonius.” Ja!
Gud lar også sitt ord gjenlyde mer konkret. Slik “kom” det til Johannes i 15. år av Tiberius’ regjering, mens Pilatus var landshøvding, osv. Oppramsingen av datoer og navn kan virke som kjedelig pedanteri — men nei: Detaljene bærer et budskap. De forteller at Guds handling bryter inn i historien på målbart vis; at Guds ord ikke kun omgir oss som en vag atmosfære, men taler til oss personlig, i påvente av svar.
Kallet til Johannes var foregått av lang profetisk stillhet. Folk spurte seg: Har Gud glemt oss? Hvorfor taler han ikke? I våre dager, kan det være fristende å spørre likeledes. Kirkens liv i dag er preget av sammenbrudd, tillitsbrudd, brutte løfter. Så mye er inderlig trist. Og vi kan lure: Hva er skjedd med løftene som for ikke så mange tiår siden lå i luften som en eim av sødme og kraft? Hvor er Gud nå?
Spørsmålet er absurd. Gud er evig og uforanderlig. Han er hvor han alltid har vært: Overalt. Problemet er ikke at han er langt fra oss, men at vi er langt fra ham. Jeg tenker på et brev Pierre de Bérulle skrev til en fransk karmelitt han ledsaget på tidlig 1600-tall. Nonnen beklaget seg (slik vi alle lett beklager oss) over at hennes åndelige liv var blitt så inspirasjonsløst, liksom. “Hvorfor”, spurte hun, “å hvorfor har Gud overgitt meg?” Bérulle svarte strengt: “Og hvorfor forventer du at Gud skal løpe etter deg som en barnepike? Du er da et voksent menneske!” Vi skal ikke, fortsatte han, forvente oss nådegaver i hytt og pine. Det som teller, er å gjøre bruk av nåden vi alt har fått, slik at den får vise seg fruktbar.
Rådet er i tråd med Jesu egen lære. Tenk på bildene fra jordbruk som stadig dukker opp i lignelsene. Én prosess må følge en annen. Frøet må sås, så få tid til å utvikle seg, mens vi passer på og vanner.
Johannes Døperens budskap peker mot det som allerede er gitt. For å antyde det nye som skal komme, bruker han gamle ord. “Husk Jesaja!”, roper han: “Herren har bedt oss om å gjøre det krokete rett, om å fylle daler og senke fjell. Har vi gjort det?” Hva med oss? Bereder vi en vei for Herren i våre liv, kirker og fellesskap? Har vi blikket festet på ham i forventningsfull lengsel? Eller er dét vi søker, trøst og vellykkethet for oss selv?
Meletios av Nikopolis, en biskop av vår tid som dere her i klosteret har beskjeftiget dere med, skrev: “Kirken er ikke av mennesker. Kirken er av Gud! Og når Gud er tilstede, må det menneskelig element trekke seg tilbake. Hvis det ikke gjør det, og isteden hevdes, går det ikke godt for Kirken. Ved å sette mennesket i fokus, ødelegger Kirken seg selv og bryter ned sitt liv.” Såvidt jeg kan se, er dette et høyst relevant budskap for oss i dag. “Søker du Gud?”, spør den hellige Benedikt, vår Far, den nyankomne i klosteret. Det er hans eneste kriterium for kallsutskillelse.
Søker vi Gud? Hengir vi oss til ham med ydmykhet, for å adlyde hans bud? Har vi evne og vilje, slik Paulus oppfordrer oss, til “å skjelne de virkelige verdier, slik at Kristi dag finner [oss] rene og plettfrie”— ikke som vi vil, men som han vil?
Skal Kirken, som går gjennom en lang vinter, forberede seg på en ny vår, må vi lære på nytt å leve på Guds premisser. Klostrene har her en viktig oppgave. Ja, de har en forpliktelse til å leve profetisk, som Pave Frans gjerne understreker. Ved løftenes og vigselens nåde, skal munker og nonner vise verden at det er mulig å leve fullt og helt for Gud, og at et slikt liv er en kilde til forsonet, helliggjort fellesskap i glede og fred.
I dag er alle Norges katolikker forenet i bønn og handling for å støtte grunnleggelsen her på Munkeby. Måtte livet som leves her, kjære brødre, være preget av radikal Gudstro, av kjærlighet til Guds vilje og beslutningen om å følge den betingelsesløst. Kirken har behov for hellige munker, menn kledd i “herlig skrud”, som kan minne oss alle om at Guds løfter holder, om at hans trofasthet er ufeilbarlig hvis vi gir den rom ved selv å være trofaste.
Vær trofaste! Bli hellige! Det er min oppfordring i dag, til dere, til meg selv, til oss alle. Amen.
