Ord Om ordet
2. søndag etter jul
Sir 24.1-12: Han lot meg bo i den elskede by.
Ef 1.3-18: Han la deres hjerters øyne fylles med lys.
Joh 1.1-18: Hans egne tok ham ikke imot.
I dag, på annen søndag etter jul, hører vi på nytt Johannesprologen som en etterklang av Første Juledag, men orkestrert på en annen måte. Liturgien danner oss slik, ved kyndig å flette motiver inn i hverandre mens det harmoniske omfang vokser. Vi hører et tema i én sammenheng. Det taler til oss klart, bærer av et uomtvistelig budskap. Så hører vi det igjen, mot annen klangbunn, og det fortoner seg forskjellig, kanhende granskende, spørrende.
I fokus står budskapet om Ordet som ble kjød. Vi minnes om hvem han er, spebarnet i krybben: “Alt ble skapt ved ham; uten ham er intet skapt.” Den nyfødte er alle tings opphav; menneskebarnet, helt overgitt primærbehov, er på samme tid kraften som opprettholder universet. Resolutt utholdende skal vi dvele ved disse paradoksene. Det er her vi finner kristendommens kjerne. De menneskelige, rørende aspekter ved julen — julens estetikk, som sjarmerer selv ihuga hedninger — gir følelsesmessig tilgang til inkarnasjonens mysterium. Den tilgangen er viktig, men ikke tilstrekkelig. Tro lar seg ikke redusere til følelser. Tro forutsetter opplyst forstand.
Bekjenner vi, “Gud er blitt menneske”, må vi ha et begrep om hvem Gud er; og først når vi bevisst begynner å innse hva det vil si å tro på én allmektig himmelens og jordens Skaper, alle tings Livgiver, får vi øynene opp for det revolusjonerende ved kristendommen. For tror jeg virkelig at denne grenseløse Gud har latt seg begrense i Jomfru Marias liv og er blitt menneske, da har det konsekvenser for absolutt alle sider ved menneskelivet. Da er selve min selvforståelse betinget av min Kristustro, for han viser seg som både opphav og mål for min tilværelse, som for tilværelsen som sådan.
Da kan ikke troen være kun en søndagsbedrift, et åndelig kosttilskudd på hviledagen; da må den gjennomsyre livet mitt helt. Vi vil jo, tror jeg, alle bli hele mennesker? Da sier det seg selv at våre liv må ordnes i følge et helhetens prinsipp.
Kristus er prinsippet. Ved sine bud og sitt eksempel lærer han oss hvordan det utleves; ved sakramentene gir han oss nåde og kraft til å formes i hans bilde. Sier jeg Ja! til hans kall? Lar jeg Ordet bli kjød, organisk voksende, i mitt eget liv, eller holder jeg det på avstand, lik en kjøkkenradio som surrer og går mens jeg holder på med mitt i andre deler av huset, men som beroliger meg når jeg iblant stikker innom for å sette på kaffen? Dette er spørsmålet Kirken stiller oss i dag, når julen så å si er blitt moden. “Det var sitt eget han kom til”, skriver Johannes, “men hans egne tok ikke imot ham.” Den tragedien fortsetter.
Det er ved å sette Johannesprologen side om side med et vidunderlig avsnitt fra Paulus at liturgien byr oss gå i oss selv på denne måten. I Efeserbrevet får vi en oppskrift på hvordan et kristenliv ser ut. Paulus er minst like metafysisk anlagt som Johannes, men har også en pastoral begavelse. Han hjelper oss til å innlemme oss selv i et evighetsperspektiv, og gjør derved selve begrepet “evighet” mindre distansert. For evig liv, sier Paulus, er ikke noe som liksom ligger utenfor tiden, eller som først tar fatt når vårt timelige liv tar slutt. Evigheten kjenner vi her og nå i den grad vi lever våre liv i Kristus, opplyst av hans kjærlighet og drevet av den iver som utgjorde hans vesen: iveren etter å gi seg selv helt, etter å bli et mål helt oppfylt av Faderens nåde og sannhet, en levende lovsang og en bærer av trøst for verden.
Å leve slik medfører en grad av selvfornektelse, skjønt ordet er uheldig. Det som må fornektes er ikke oss selv utifra det vi faktisk er; tvert imot, denne vesentlige kjernen kalles til fruktbar utfoldelse. Det er illusjonen om oss selv vi skal lære å si nei til ved å la Guds hånd forme oss her og nå ved evangeliets budskap, ved Kirkens lære, ved forsynets virke og ved behovene vi møter i vår hverdag — anledninger til å ta valg som samstemmer med vår trosbekjennelse.
Vi finner en begeistring hos Paulus som vi må forsøke å gjøre til vår. “Tenk!”, sier han, “i Kristus har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn.” Vi har både kall og anlegg til hellighet, liv i fylde. Vil vi så fornøye oss med eksistens på sparebluss, innestengt i egne komplekser, sorger, sår og frustrerte begjær heller enn utøst i kjærlighet, åpne for å motta Guds gave, “nåde over nåde”, og for å gi den videre? Vi har mulighet til å stå plettfrie. Ingen flekk på vår samvittighet er så inngrodd at den kan motsette seg Guds krafts Vanish-mikstur, formidlet gjennom skriftemål og eukaristi. Tar jeg nåden imot for å leve i henhold til muligheten Gud åpner for meg? Eller velger jeg isteden, av latskap og gammel vane, å fortsatt stå og helle sjokoladesaus utover min dåpsdrakt?
Valgene vi tar har stor konsekvens for oss selv, men ikke bare. Enhver av oss står til ansvar for helheten. Kirken er et legeme. Omfavner ett lem nåden, benådes helheten. Våre negative valg har tilsvarende ringvirkning.
På begynnelsen av dette nye året, er vi oss alle bevisst den prekære tilstand verden befinner seg i. Jeg tenker på et brev jeg kom borti forleden, som Dom Porion, karteuseren, skrev til Jacques Maritain i 1939. “Det som teller nå”, skrev munken, “er at kristen bevissthet våkner til liv, den som praktisk talt slumrer i møte med enkelte problemer.” Oppvåkningen avhenger av oss alle. Våre hjerters øyne må fylles med lys, som Paulus sier. Lyset er oss gitt. Mørket kan ikke gripe det.
La oss da vitne om det trofast, troverdig. Amen.
Dom Jean-Baptiste Porion som en gammel mann. I brevet jeg siterer, skrev han til Maritain for å takke for boken Skumringstime for sivilisasjonen: Crépuscule de la Civilisation m’a fait un très grand plaisir: puissent de telles pages ouvrir les yeux à tant de chrétiens si peu soucieux de sincérité. La seule chose qui importe maintenant, c’est le réveil de la conscience chrétienne, – si exactement nulle en pratique devant certains problèmes.