Ord Om ordet
2. søndag i fasten C
1 Mos 15.5-18: Redsel kom over ham — et stort mørke.
Fil 3.17-4.1: Vi har vårt fedreland i himlene.
Luk 9.28-36: De fikk se lysglansen om ham.
I evangelieberetningen står forklarelsen på berget som et unntak. Vi følger ellers Jesus fra hans unnfangelse til hans død innenfor gjenkjennelige, menneskelige former. Sant nok, han levde i åpenbar nærhet med Faderen: Å se ham i bønn gjorde dypt og varig inntrykk (Mk 1.35). Han sa vidunderlige ting: Folk utbrøt når de hørte ham, “Aldri har noe menneske talt sånn som denne mannen!” (Jh 7.46). Han virket store gjerninger: Der hvor han befant seg, klynget tilskuerne seg så tett sammen at det var umulig å få plass (Mk 2.2). Men han var dog et menneske, “en levende mand, paa jorden hjemme, en tydelig mand af kjød, fra taa til top”. Nettopp det at han var så vanlig var for mange en snublesten: “Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses og Judas og Simon? Og er ikke hans søstre her hos oss?” (Mk 6.3).
Teologisk sett, derimot, står forklarelsen for en norm. På Tabor får Peter og Sebedeussønnene skimte Jesu guddoms mysterium. De får ane hvem han er, deres Mester og Venn. Derved innser de hvor lite de faktisk kjenner ham. Lysglansen som ikke kun omgir Jesus, men gjennomtrenger ham, like inn i klærne, fyller dem med age. De ble med én gang “overveldet av søvn”, står det hos Lukas. Markus forteller at de var “meget forferdet” (Mk 9.6). Den ene reaksjon kan være uttrykk for den andre, slik vi senere i evangeliet konstaterer på et annet berg, når Kristus ber i Getsemane.
Budskapet om Guds opphøyethet og absolutte annerledeshet var del av åpenbaringen til Abram fra opphavet av. Vi skal huske at vår far Abraham selv var barn av en tid som nok anerkjente det guddommelige, men forestilte seg det materielt. Tenk, for eksempel, på historien om Jakobs uttog fra Haran, etter mange års slit i tjeneste hos sin usympatiske onkel, Laban. Den dagen Jakob og familien satte avsted mot Kanaan, hadde Laban det travelt: Han holdt på med å klippe sauene sine. Rakel, hans datter, så derved sitt snitt til å stjele med seg “sin fars husguder”, et knippe figurer som ikke var større enn at hun lett kunne gjemme dem i en helt vanlig kamelsal (1 Mos 31.19, 34). Vi møter her et bilde på en arkaisk religiøsitet som binder begreper om transcendens til konkrete gjenstander. Labans husguder er beslektet med Tors-søylen til Dale-Gudbrand, som Hellig-Olav slo i stykker nede på Hundorp; og, for den saks skyld, med figurene Madama Butterfly ærbødig tar med i sin enkle koffert når hun kommer, bærende på sin kulturelle arv, for å gifte seg med B. F. Pinkerton, den kjeltringen.
For en kontrast mellom slike oppfatninger av innpakket, bærbar guddom og beretningen om Abrams møte med den ene, levende, ukontrollerbare Gud! Når vi møter Abram i dagens lesning, har han alt fulgt Guds kall i flere år. Han har, på grunn av hungersnød, vært flyktning i Egypt; han er blitt velsignet av Melkisedek og har gått i forbønn for Sodoma. Men noen etterfølger har han ikke fått. Fullbyrdelsen av Guds opprinnelige løfte, “Jeg vi gjøre deg til et stort folk” (1 Mos 12.2) synes fjern.
Så kommer Herren, da, og stadfester sitt ord: Tallrike som himmelens stjerner skal Abrams ætt bli. For å bekrefte sitt budskap, viser Gud seg. Åpenbaringen skjer først i det skjulte, i Abrams sjel. Legg merke til at Gudsnærværet også i hans tilfelle fremkaller søvn og redsel i forening, et stort indre mørke. Deretter viser Herrens nærvær seg i gjenkjennelig form, som flammende, fortærende lys. Abraham “fryktet Gud”, står det i Bibelen (1 Mos 22.12), ikke i den forstand at han var engstelig, men fordi han visste hvilken avgrunn som skilte ham, en skapning av støv, fra Guds uskapte, usigelig herlige vesen. Etter å ha skimtet Gud, lærte Abram seg å tilbe. 
Noe tilsvarende går for seg på Tabor. I Jesu menneskenatur gjør Gud seg nær og tilgjengelig for oss. “La de små barn komme til meg!”, roper Jesus (Mk 10.14), og de kommer spontant, uten komplekser. Vi må allikevel ikke redusere Vårherre til en barnehageonkel. Han forblir, i sin selvuttømmelse, “Gud av Gud, Lys av Lys”. Når han møter oss på vårt nivå, er det ikke for at vi skal bli værende der, simpelthen bekreftet i vår tilstand her og nå; det er for å trekke oss opp mot seg selv, slik at vi kan etablere et nytt liv der hvor han er. “Vårt fedreland er i himlene”, tross alt; her på jorden, jorden som vi nok elsker, er vi som i en avgangsterminal. Den er av sin natur ikke noe blivende sted, om så vi er heldige nok til å ha tilgang til Gold Lounge.
Ved å forklares for disiplene, gir Jesus dem et nytt perspektiv på alt de så langt har opplevd og vil oppleve: Golgata nærmer seg. Evangeliet, skjønner de, er ikke kun et prosjekt til selvforbedring; det er begynnelsen på en ny himmel, en ny jord, hvor Gud vil være alt i alle. At Moses og Elijah, Loven og Profetene i person, så å si, så selvsagt opptrer innenfor omkretsen av Jesu strålende vesen, beviser at døden ikke har noen større konsekvens — den er oppskrytt.
Å vandre i Guds lys, er å vandre hinsides begrensning i tid og rom, omfavnet av en større virkelighet, betrodd en oppgave som går seg til grensene av et for oss uendelig univers. “Dette er min Sønn, den utvalgte; lytt til ham”, lyder så stemmen fra skyen som, likesom i Israels eksodus, vitner om Faderens nærvær.
Ja, det vil vi gjøre. For han alene lar oss se virkeligheten i rett perspektiv. Hans ord er sannhet. Følger vi det sannferdig, skal vi ikke vakle, hverken i tid eller evighet. Amen.