Ord Om ordet
21. søndag B
Jos 24.1-18: Velg i dag hvem dere vil tjene!
Ef 5.21-32: Som man elsker sin hustru, så elsker man seg selv.
Joh 6.60-69: “Dette er utålelig; den slags tale kan én ikke høre på.”
Vårt evangelium begynner med et utrop fra én som har fått nok: ‘Utålelig! Den slags kan én ikke høre på.’ Hva er det dette handler om? Hva fikk fyren og så mange andre til å gå sin vei at Jesus spør selv sine nærmeste, de tolv han hadde kalt til å være hos seg alltid, ‘Vil kanskje dere også gå?’
Scenen utspiller seg i kjølvannet av talen Jesus holdt i Kafarnaum etter brødunderet ved Galileasjøen. Det vi ser, er fronter som spisser seg til. På innsjøbredden dagen før var fem tusen mann, foruten kvinner og barn, blitt mettet fra et forråd bestående av nesten ingenting, fem brød og et par fisk. Disse tusener var fulgt etter Jesus fordi han fascinerte dem. De hadde sett jærtegn han gjorde på de syke; de hadde hørt ham tale så vakkert, med myndighet. Får man så i tillegg et gratis måltid iblant, hvem takker nei?
Slik har folk til alle tider luntet nysgjerrig etter profeter av ymse slag og spurt seg: ‘Kanskje? Kanskje ikke?’ Det er tilfredstillende å stå nær et absolutt imperativ! Slikt får man sommerfugler i maven av. Én tenker: ‘Jeg kunne jo gjøre noe riktig radikalt. Jamen tror jeg jeg har det i meg å yte en heroisk gjerning.’ Ja, slik kan én stå og bli rent rørt av eget anlegg for storhet, før man tenker, ‘Men det haster vel ikke så fælt’ — og går hjem og skrur på TV’en.
Da Jesus, i Kafarnaum, fikk se at folk fra dagen før var kommet for å oppsøke ham, sa han: ‘Dere leter etter meg, ikke fordi dere har sett jærtegn, men fordi dere fikk stille deres sult på brød.’ Bemerkningen, og spørsmålet til apostlene, ‘Vil kanskje dere også gå?’, viser Guds realisme i forhold til mennesket. Den har et hjerteskjærende aspekt, basert som den er på lang erfaring. Igjen og igjen har Herren sannet at vi, tilsynelatende fromme, med åpne hender tar hans gaver imot, men skyr hans fordringer. Når Kirken lærer oss om arvesynd, om syndens makt i oss, er det ikke først og fremst med henblikk på sensasjonelle overtramp eller svinske eksesser. Vi vet oss syndere fordi til og med våre edleste holdninger og mål er utsatt for forvitring, lik rosen i Blakes dikt:
Du er syk, vakre rose;
den usynlige orm
som flyver i natt
i den hylende stormhar funnet din seng
av dyprød glede,
og mørkt, skjult begjær
blir ditt vesens lede.
Begjæret her kan simpelthen være vår søken etter trygghet, opprettholdelse, mat og drikke — ting vi trenger, som langt fra er onde i seg selv, men som kan avstenge oss fra verden og andre, fiksere oss på egen navle, uberørt av rosens uselvbevissthet, den som kun er, og fritt lar seg plukke.
Det Jesus vil lære oss er nettopp å leve som blomstene på marken. Bildet står ikke for søtladent svada; det er radikalt. Tenk på hvordan vi i det lauretanske litani kaller Maria, den helt oppslukte som kjente guddoms ild og lidelsens sverd, ‘Mystisk Rose’. I Kafarnaum forsøker Jesus å få egennyttige folk til å heve blikket mot det hans katekese om livets brød peker mot: Menneskesønnens eukaristiske selvutgytelse. Den vil la ham ‘stige opp dit hvor han før var’ for slik å kunne gi ånd og liv videre til dem som, etter hans eksempel, gir avkall på seg selv, på kjærkommen illusjon om å erobre verden, for så å gi seg Gud i vold.
Å leve ved tro, å ‘tjene Herren’ slik Josva i Sikem bød israelittene, er å tre ut, én gang for alle, av en vinningslogikk for heller grasiøst å motta Guds gave, som Skriften ellers kaller ‘nåde’. Slik blir vi nådige, fornyet.
Tidligere i Johannesevangeliet hører vi Jesus si til kvinnen ved brønnen, ‘Ah! Dersom du kjente Guds gave!’ Ja, gjorde vi det, om så bare i gjenskinn, ville intet offer fortone seg for stort, ingen prøvelse for tung; da ville det være oss klart at den kostbare perle er verd alt vi ellers måtte eie. Vi finner uttrykk for slik innsikt i Peters svar på Herrens spørsmål om også de tolv nå vil vende hjem igjen: ‘Herre, til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord.’
Å være kristen fullt ut er å gi samtykke til hjemløshet på jord, å vite at vi kun ‘i Kristus’ har sann forankring. Å leve på slike premisser er krevende. Vi går blindt og litt vaklende først. Bibelen viser oss hva det kostet Peter å ta farvel med fordums hjemstavner. Den viser oss ikke mindre hvilken fruktbarhet han fant i overgivelse til Guds forsyn, han som minnet de troende om at de nok er ‘reisende i fremmed land’, men bestående ‘i en gledesjubel som i sin herlighet er større enn hva ord kan romme’ (1 Pet 2.11, 1.8).
Å være Kristus inderlig forbundet, er å erfare en enhet så fullkommen at selv bryllupspakten mellom kvinne og mann fortoner seg som et ufullstendig symbol. Paulus, ikke mindre enn Johannes, om enn i annen målform, byr oss øve på kunsten å leve ekstatisk, i overgivelse, å gi våre liv slik at andre kan få leve. Det er dette som er kjærlighet, sier han: Selvoverskridelsen som gjør at vi takknemlig, med glede finner livets fokus utenfor oss selv.
‘Å leva, det er å elska’ slik, hvis det er liv i fylde vi vil ha, ikke bare overlevelse. Vår kjærlighetsrose har evne til evighet hvis den ikke overgis selviskhetens sump, men næres av ånd og fritt får strekke seg oppad mot Guds hånd, som plukker den når den er rede. Da har ingen lede makt over den; da oppslukes den usynlig orm av natten, mens vi blomstrer mot dag.
I dagens kirkebønn ber vi om at våre hjerter må forankres ‘der hvor de sanne gleder finnes’, ved Kristus, med Kristus, i Kristus. Ham være ære i evighet. Måtte våre hengitte liv gi ham pris, og glede. Amen.
