Ord Om ordet

22. søndag C

Sir 3.17-20, 28-29: Vær ydmyk i all din ferd.
Hebr 12.18-19, 22-24: Her finner dere Jesus, mellommannen.
Luk 14.1, 7-14: Når du er innbudt til bryllup.

Alle dagens lesninger handler om ydmykhet. Sirak byr oss handle ydmykt. Hebreerbrevet byr oss anerkjenne vår litenhet i møte med Guds majestet. Evangeliet forkynner: ‘Den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd’. Vi trenger slike påminnelser; men de begeistrer oss vel ikke, akkurat? Det er ikke lett å tenke seg ydmykhet som en positiv verdi. Ydmykheten fremstår likesom konturløs. Den står for det motsatte av stolthet, greit nok. Men hva er et attråverdig bilde på ydmykhet? Handler ydmykhet kun om å kvitte seg med noe dårlig, eller også om å tilegne seg noe godt?

Hører vi etter, gir lesningene oss svaret. Trenger vi ned under overflaten, oppdager vi en videre tematikk som er sammenflettet med ydmykhetens motiv. Tematikken gjelder gjestfrihet. Å være ydmyk står i forbindelse med evnen til å ta i mot gjester og med evnen til selv å være gjest.

I evangeliet forteller Vårherre to historier for å illustrere sitt poeng. Den første handler om å være innbudt til bryllup. Husk: Å bli innbudt i det hele tatt, er en ære. Alle har vi satt opp gjestelister til store anledninger. Vi kjenner begrensningene forbundet med plass og penger. Vi kan ikke invitere alle vi gjerne skulle ha sett var til stede. Å stå på listen, er å være privilegert. Privilegiet kaller på høvisk svar. Å forberede et bryllup er en delikat sak. To familier, to vennekretser møtes; to liv smeltes sammen til ett. Som gjest, må jeg finne meg til rette i vertskapets koreografi. Jeg må hengi meg raust og by på meg selv; og takknemlig ta imot det andre har å by på.

Hvis jeg isteden tropper opp som om jeg var en betalende gjest; hvis jeg krever en særlig plass, en særlig bordfelle (fordi jeg foretrekker det velkjente fremfor det ukjente); hvis jeg tror at feiringen handler om meg, om å bekrefte min status — da har jeg helt misforstått. Da er jeg noe langt verre enn en festbrems. Da vil jeg ha gjort gjestebudet om til en transaksjon. Jeg ble innbudt for å ta del i et felles foretak som går ut på å skape glede; isteden vil jeg ha bragt surhet. Ved å ta over plassen som var tiltenkt andre, vil jeg ha gått glipp av plassen som egentlig var min. Jeg vil ikke befinne meg der hvor brudgommen søker meg.

Historien handler om evnen til å motta; om å holde opp med å kalkulere; om å nære tillit til at plassen jeg får av en vert som ønsker mitt nærvær, er den riktige, mest velsignede og derved, for meg, den mest ærerike plass.

Den andre historien Kristus forteller innbyr også til å gi avkall på beregning. Når det er din tur til å være vert, sier Herren, så innby ikke velhavende folk i håp om å motta en prestisjetung innbydelse til gjengjeld. La ikke ambisjon og snobberi hindre deg i å kjenne fornøyelsen i dét å være raus. Nyt saligheten i å gi. Finn glede i andres glede, som bare blir større ved å være uventet og tilsynelatende ufortjent.

Det er nemlig slik Gud forholder seg. Slik er Gud. Vår Gud, hører vi i dagens liturgi, er en ydmyk Gud. Han innbyr oss til å bli ham lik slik at vi, når dagen er inne, kan finne oss til rette omkring hans bord.

Bakteppet for lignelsene er åpenbart: Det dreier seg om Lammets bryllupsfest på Sion, hvor englenes tusener samles. Eukaristien peker mot den bryllupsfesten. Hver messefeiring forespeiler det himmelske gjestebud.

Brødre og søstre, hvis vi ser vi på oss selv slik som vi er: Hvem kan si at han eller hun fortjener å være her til stede, til å høre Kristus kalle oss oppover langs bordet for å motta fra hans hånd (gjennom hånden til en prest som, uverdig som han er, er vigslet til å være Herrens stedfortreder) Livets Brød og Frelsens Kalk? De fattige, vanføre, lamme og blinde, det er dere og jeg, det. Gud skje lov for at han, vårt Vert, ser på slike som oss med kjærlighet og miskunn og ømhet, i nåde!

Å finne seg til rette innenfor rammen av sånn gjestfrihet, er å bli ydmyk. Sett i et sånt perspektiv, fremstår ydmykhet tiltalende og elskverdig. Vi skal holde fast ved dét perspektivet i en verden som foretrekker illusjon fremfor sannhet, som utøver selektiv utrensking av kandidater til gjestelisten, som på egne vegne krever en rett som tilhører Gud alene.

Høre jeg nå litt kryptisk ut? Kanskje forklarer jeg best hva jeg mener ved å dele et personlig minne.

For noen år siden deltok jeg i en oppføring av Händels Messias. Jeg var med og sang i koret, som bass. En av altene hadde med seg sin sønn, en ung mann med Down’s. Hans navn er Felix. Felix deltok trofast ved alle øvelser. Noen ganger stilte han seg bak dirigenten og dirigerte energisk med. Når musikken var sørgmodig, gråt han. Når den var munter, strålte han. Etter oppføringen, mens koret sammen spiste kveldsmat, holdt Felix en edel tale til oss alle. Han tiltalte oss som sine venner. Jeg våger å si at vi alle oppfattet tiltalen som et ridderslag.

Jeg fikk ikke tid til å bli ordentlig kjent med Felix. Allikevel kan jeg si: Han gjorde stort inntrykk på meg og lærte meg mye. Tanken på Felix (et navn som betyr ‘lykkelig’) er meg til glede. Det finnes nå land i Vesten som kringkaster at det der ikke lenger fødes barn med Down’s. Det fremstilles som fremskritt for vitenskapen. Verdens Felixer er uønskede, betraktet som overflødig bryderi. På samme tid sprer eutanasien seg fra land til land, annonsert som en menneskerett. Historisk erfaring tilsier at der hvor frivillig eutanasi praktiseres, følger pålagt eutanasi etter, før eller senere.

Samfunnet hevder i stadig større grad retten til å velge hvem som har borgerrett til liv, hvem som ikke har det. Innenfor en tilsynelatende uanselig ramme av byråkratiske definisjoner, utkjempes et eksistensielt slag. I det slaget har dere og jeg vår rolle å spille. Å trakte etter ydmykhet på evangeliets premisser er mer enn en privat devosjon. Det handler om å opprettholde livets verdighet, alt livs verdighet; om å gjenkjenne oss selv i de svake og utsatte; om å hevde disses rett til en plass ved bordet.

Å være sant ydmyk, er ikke alltid å være selvutslettende. Mot skal til. Moralsk styrke kreves. Slik vekst i ydmykt mot, ydmyk styrke innbys vi til i kraft av det Udødelighetens Legemiddel vi mottar her ved alteret. Kristus kaller oss. Måtte vi vise oss hans eksempel, hans offer verdige. Amen.

 

Share