Ord Om ordet
23 søndag C
Visd 9.13-18: Hvordan kan vel et menneske kjenne Guds plan?
Filem 9-17: Jeg sender ham til deg, det er som å sende mitt eget hjerte.
Luk 14.25-33: Ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier.
I morgen går Norge til valg. Alle vil vi utføre vår borgerplikt og stemme. Jeg fikk for en måned siden en SMS fra Valgdirektoratet som minnet meg om mitt ansvar. Det er et sunnhetstegn at staten gjør sånt. Den slags viser at demokratiet funker.
Men hva vil valgets utfall bli? Selv erfarne journalister avstår fra å spekulere. Vi nordmenn er blitt uforutsigbare, politisk sett. Mange av oss vingler fra parti til parti, spekulerer litt her, litt der. Å velge er blitt som å shoppe. Vi ser etter tilbud, forventer oss oppvarting, service, litt moro underveis. Det er vel derfor politikere, i valgkampen, har lagt slik vekt på å underholde.
Men er det slik et samfunn funderes?
Jeg lar det spørsmålet blir hengende i luften, skulle noen ha lyst til å tenke videre på det.
Men det som opptar meg her, er ikke urnene, først og fremst; det er evangeliet vi har hørt. Teksten er streng. Den taler om radikalt oppbrudd; om utholdenhet; om smerten som trofasthet kan medføre. Sjelden uttaler Jesus seg så sterkt som når han utlegger hva det betyr å være hans disippel.
Overdriver han ikke? Jo, det gjør han. Når han sier at “om noen kommer til meg og ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og sine søstre, ja til og med sitt eget liv”, så er det for å riste i oss; det er for å få oss til å skjønne hvor viktig dette er. Ordene må forstås i lys av det store, definerende bud: “Du skal elske din neste som deg selv!”
Vi blir ikke bedt om å hate i bokstavelig forstand. Men vi skal skjønne at dét å følge Jesus, er et alvorlig foretak: Det må bli prioritet nummer én i våre liv.
Vi kan ikke være kristne til-og-fra, bare når det passer oss eller når vi føler vi har overskudd til det.
For det dreier seg om mer enn bare oss, om hva vi har lyst til eller føler vi trenger. Herren kaller oss inn i sin Kirke slik at vi kan bistå ham i det som er hans store prosjekt: Verdens frelse. Han trenger folk han kan stole på, som gjør det de har lovet å gjøre; menn og kvinner hvis “Ja” betyr “Ja, hvis “Nei” betyr “Nei”.
Nettopp fordi vi i samfunnet forøvrig i så stor grad har mistet sansen for noen form for varig engasjement, det være seg i politikken eller i familielivet, trenger vi Jesu sterke ord som målestokk. Er jeg trofast i min etterfølgelse, klar til innsats når Herren trenger meg? Eller holder jeg helst på med mitt, med troen som hobby, sånn litt ved siden av, et tidsfordriv?
Jesus gir oss to lignelser for å vise hva han snakker om: sterke bilder!
Den første ligner livet med et byggeprosjekt. For å bygge på sikt, trengs en klar plan og nok ressurser. De færreste av oss kan tillate seg å bygge enebolig i Molde mens de på samme tid har luksusferier på Maldivene.
Ethvert byggverk kaller på offer, om det er hus vi bygger, et kjærlighetsforhold, eller en trosrelasjon til Vårherre. I blant kan vi ha lyst til å gi opp; det virker enklere å begynne på nytt med noe annet. Men er det noen i glede i dét, å se langs sin livsvei kun et voksende antall påbegynte, ufullførte tiltak? Det er ved å bygge ferdig at vi modnes. Slik blir vårt liv til et byggverk, med Herren som sjefsarkitekt. Det får bli en bolig hvor han kan slå seg ned, og hvor våre medmennesker også finner trygghet, næring, varme. 
Det andre bildet Jesus bruker står i kontrast, men peker mot det samme. Det taler om en konge som drar ut i krig: Skal kampanjen føre frem, må han først sørge for at han har en strategisk plan og tilstrekkelig med rustet mannskap. Livet er på så mange vis en kamp. Det er sannelig sødmefylt også, med mye å glede seg over. Men et menneskes tilværelse er simpelthen ikke en badetur med fluktstoler og parasoll og endeløse mugger med piňa colada. Mange røster i tiden vil gjerne få oss til å tro at det burde, eller kunne, være slik. De mobiliserer derfor (med ganske stor letthet) våre mest egosentriske og barnsligste impulser.
Men verden brenner; mennesket lider; håpløsheten sprer seg. Og vi, kalt til å være Jesus Kristi følgesvenner, vi har en oppgave å gå løs på i hans navn.
La oss bruke denne dagen, derfor, til å fornye vårt kristne forsett. La oss huske at livet, slik vi kristent forstår det, ikke reduseres til grunne løfter om mer fritid og komfortablere forhold, men at det handler, slik kirkebønnen uttrykker det, “om sann frihet og evig liv”. Ikke vil vi slå oss til ro med mindre.
“Sann frihet og evig liv”! Det er forsåvidt en perspektiv vi godt kan bite oss merke i også i forhold til morgendagens valg.
I Jesu navn!