Ord Om ordet
24. søndag B
Jesaja 50:5-9: Herren Gud har åpnet mitt øre.
Jakob 2:14-18: Ledsages ikke troen av gode gjerninger, er den død.
Markus 8:27-35: Den som søker å frelse sitt eget liv, vil miste det.
I går feiret vi Korsets Opphøyelse. Vi husket Langfredag. Dagens lesninger lar oss likeledes høre gjenklang fra Den stille uke. Det er som om Kirken ber oss, nå som mørket setter inn og vinteren nærmer seg, om å fokusere på det vesentlige. Vi trekkes inn i kjernen av troens mysterium. Nå, mens jordens grøde høstes, skal vi huske hvetekornet som ble lagt i jorden for å dø, for slik å bære rik frukt.
Lesningen fra Jesaja er dypt gripende. Kirken ser den som et verbalt ikon av Kristus foraktet, overgitt, misbrukt. Bildet av den lidende tjener utfordrer oss. Det slår oss at han ikke gjør motstand. Lytt igjen til hans formål: ‘Jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. Min rygg bød jeg frem til dem som slo.’
Går det ikke rakt imot vår rettferdssans? Sjokkeres vi ikke enn i dag, i et klima av politisk pragmatisme, av tanken på uskyldiges lidelse? Er det ikke forskrudd å overgi seg stumt til overgrep? Vår følsomhet strider mot troens perspektiv. Når det er sagt, la oss huske at vår jødisk-kristne tradisjon absolutt ikke glorifiserer lidelsen som sådan. Smerten står for et avvik i verden, en avbetaling av syndens sold. Vår tro søker ikke smerte. Det troen lærer oss, er følgende: Iblant vil streben etter et høyt mål innebære smerte vi fritt må ta på oss. Det er dette som foregår i teksten fra Jesaja. Når den lidende tjener overgir seg til dem som plager ham, er det fordi Herren Gud har ‘åpnet hans øre’. Han svarer på et kall. Han bestreber seg på å være trofast. Og han går inn i prøvelsen viss på at Gud er nær. To ganger i stykket vi har lest, hører vi: ‘Gud vil hjelpe meg.’
Men hva er hensikten med lidelsen? Jesaja gir oss et sublimt svar. Det får uttrykk i profetiens siste, mektig crescendo. Gud utvalgte, sier han, kalles til å bære andres sorg og smerte. Han gir sitt liv slik at andre skal få leve. Det dreier seg om at én dør ‘for folket’.
I kjølvannet av Jesu lidelse og død leste Urkirken Jesaja-tekstene på nytt, med forundring. Nye troende ble elektrifisert av de gamle profetord; deres øyne åpnet seg. Når vi leser i evangeliet at Jesu lidelse fant sted ‘etter Skriften’, er det disse tekstene det dreier seg om; og dét med god grunn, for vi vet at Jesus selv grunnet over dem mens han søkte retningssans på sin Via dolorosa.
Tenk på hans gjentatte utsagn: ‘Menneskesønnen må lide.’ Dette var noe Kristus visste ved Åndens opplysning. Han visste det også fra Jesajas profeti. La oss igjen utvise forsiktighet. Dette imperative ‘må’ handler ikke om å omfavne smerte for smertens skyld; det henger sammen med Jesu grunnleggende kall fra opphavet av, som Johannes Døperen forkynte: Kristus kom ‘for å ta bort verdens synder’. Han kom for å bære dem i sitt legeme, et legeme som skulle bli brutt og oppofret. Kristus gjorde ingenting for egen del. Alt gjorde han for oss. Alt han sa og gjorde, ja, selv hans tausheter, var redskaper for å virke vår frelse. Derfor ‘måtte’ han lide.
Verden slik vi opplever den er et smertefullt sted. Å være menneske er å lide iblant. Det sanner vi daglig i vårt møte med sykdom, død, angst og brutte løfter. Selvsagt er verden også vakker! Dens skjønnhet modererer smerten, men tar den ikke bort. Kun korset gjør dét, ved å gripe det som gjør vondt og oppløfte det forvandlende, ved å lyse i mørket.
Dette er troens mysterium: Troen lar oss se livet i øynene slik det faktisk er, uten skalkeskjul; den lar oss omfavne livet i og med dets smerte uten å miste håpet, for vi vet at en allmektig nåde bærer alle ting, selv syndens snarer og sår, selv døden. Vi vet at Kristus, som bar vår synd, og ble korsfestet i den, oppstod fra de døde. Døden er død. Livet lever.
Løftet om frelse er troverdig, sikkert. Men det oppfylles ikke automatisk.
Vi har hørt Herrens ord: ‘Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det; mens den som setter livet til for mins skyld, ha skal frelse det.’ Bildet av Jesajas lidende tjener opplyser slik våre egne, ikke bare Jesu liv. Lik ham, ‘må’ vi lide. Og vi må gjøre det, ikke kun for egen del, men for verdens frelses skyld.
Om korset vi bærer er ‘vårt’, stenger det oss ikke inne. Det åpner oss opp når vi tar det imot i Kristus. Det gjør våre liv til en kilde av trøst for andre. Slik trøst må finne uttrykk i gjerning. Apostelen Jakob understreker at det er absurd å lire av seg fromme fraser hvis vi ikke handler utifra uttrykt hensikt. Slik handling er nødvendigvis krevende. Lik den lidende tjener kan vi fristes til opprør. Trekker vi oss så tilbake? Er vår tro levende eller død?
Svaret på dette vesentlige spørsmål ligger i våre aktive nestekjærlighet, uttrykk for vår Gudstro. Her og nå, når verden står i flammer og trengende folk ankommer vårt land sultne på føde og vennskap, har vi rikelig anledning til å utprøve vår kristne autentisitet. Måtte vi, utholdende ved nåde, vise oss kristennavnet verdige. Amen.
