Ord Om ordet
25 søndag C
Am 8:4-7: Aldri mer vil jeg glemme noe av det de har gjort!
1 Tim 2:1-8: Kristus Jesus gav seg selv som løsepenge for alle.
Lk 16:1-13: Hvis dere ikke er tro med penger, hvem vil betro dere sanne verdier?
I årevis kjørte jeg regelmessig gjennom et fattig strøk i Vest-Afrika. Folk flest drev med selvberging. De bodde i brakker med et jorde bak, men med boligen langs veien, for handelens skyld. Langs veikanten stod boder. Når en bil slakket farten, kom kvinner og unger løpende med varer: nøtter, olje eller noe temmelig suspekt kjøtt. Midt i denne forutsigbare monotonien forekom like forutsigbare unntak. De fleste landsbyer hadde ett hus ulikt de andre: et herskapelig bolig blant rønnene, én stor eiendom med satelittantenner, doriske søyler, pene plener og væpnet vakt. De rike lot sitt nærvær kjenne ved en kontrast som syntes grotesk inntil man, ved å se den igjen og igjen, ble vant til den og tok den for gitt.
Hvorfor nevner jeg dette?
Fordi rikdommen det handler om i dagens evangelium, når det er snakk om “en rik mann”, er rikdom av dette slag. Bibelens Palestina var ikke velstående. Folk flest var fattige; slik folk flest er fattige nå, utenfor enkelte velstandsbobler. De rike er gjenstand for misunnelse og forakt i omtrent samme grad. De rike vi møter i Lukasevangeliet, gjør stort sett dårlig figur. Vårt evangelium i dag følges av et som begynner med nøyaktig samme ord: “Det var en rik mann” — det er beretningen om den rike og Lasarus, om en mann så blindet, så moralsk ødelagt av rikdom at han overgav en fattigmann ved porten sin til byens rabiate bikkjer.
Det er ingen sublim moral å finne i historien vi har lest. Den utgjør ikke en lignelse til etterfølgelse lik den om Den fortape Sønn, som fortelles rett før. Jesus sier ikke her: “Gå og gjør likeens!” Han sier rett og slett: “Sånn forholder det seg i verden; det er sånn denne verdens barn driver renkespill.”
Når vi begriper dette, begynner en tilsynelatende uransakelig tekst å gi mening. Forvalteren er en kjeltring — hans herre sannsynligvis likeså. Begge drar fordel av den andre. Den rike landeier mistenker uærlighet, så sier: “La meg revidere regnskapet ditt.” Forvalteren svelger dypt: Han har ikke noe regnskap! Det at skyldnerne kan komme, den ene etter den andre, å justere sin gjeld så greit, viser klart at det ikke fantes bokføring på forvalterens kontor.
Forvalteren vil ha lånt folk penger med gode renter. Derfor kan han vise seg fleksibel når han i en fei må fylle kassen. I ett tilfelle slår han av 50%, i et annet 20%, alt etter hvor langt skyldnerne lar seg presse. Ved en raushet som kun tilsynelatende er storsinnet, blir gårsdagens klienter dagens støttespillere. Den rike observerer det hele på avstand, som et skuespill. Vi har inntrykk av at han morer seg. Når dagen er omme, sier han, “Bravo!” Hvem vet, kanskje var det slik han selv i sin tid ble rik?
Hvis historien ikke handler om annet, hvorfor forteller Jesus den?
Han vil vi skal merke oss, ikke forvalterens prosedyrer, men hans umiddelbare respons. Når han kalles til å avgi regnskap, gjør han seg klar. Gjør han ikke det, er løpet kjørt: Det vet han.
Vi vil også bli kalt til regnskap. Det er dét Jesus sier oss. Det er dét både denne lignelsen og den om den rike og Lasarus handler om. Hvordan forholder vi oss så? Får vi orden i egne affærer, eller tenker vi bare, “Det går vel bra?”
Forvalteren bruker kløkt for å vinne venner. Jesus peker mot hans praktiske sans og spør oss: “Hva så med deg? Søker du deg venner som kan la deg få adgang til de evige boliger?”
Ordene lar oss begripe noe vesentlig om Kirken. Kirken er ikke bare en gjeng individer som slumper å traske i samme retning. Kirken er et enhetens fellesskap. Innen fellesskapet kalles vi til å bære hverandres byrder; vi kalles til å hjelpe hverandre frem imot et felles mål. Når Herren snakker om å vinne seg venner med “bedragersk gods”, mener han ikke bestikkelser. Han byr oss bare se at rikdom ikke er et mål i seg selv. Vi skal ikke hope opp rikdom kun for å bygge større låver. Vi skal bruke rikdom til andres beste. Dette er hva det går ut på å gjøre seg rede til himmelen, hvor alt, absolutt alt, er ufortjent nåde.
Vi får altså en instruks om å gi almisser — om å bruke ressurser til hjelp for trengende. En slik holdning forutsetter et åndelig prinsipp: Lat ikke som om du tjener himlenes rike hvis du egentlig søker velstand og velvære for deg selv.
Ja, evangeliet er tankevekkende for oss alle.
For hvor villig er jeg, egentlig, til å dele mine goder? Hvor opptatt er jeg av andres behov? Innser jeg at jeg er en forvalter som må avlegge regnskap? Innser jeg at valgene jeg tar i dag — de gode, de onde, de likegyldige — vil ha følger når jeg står for Guds dommersete? Her og nå forbereder vi vår egen evighet. Her og nå gjør vi oss selv mer eller mindre i stand til å finne tilhørighet i Guds rike. Det styres etter prinsippet Kristus fremviste, han som “gav seg selv som løsepenge for alle”. Han gav alt han hadde, alt han var, velvillig, fritt. Han gav sitt liv så andre kunne få leve.
Her har vi forbildet vi kalles til å følge. La oss hjelpe hverandre til å holde øye med det, og til å leve slik som det er en kristen verdig.
Historien om den rike og Lasarus setter dagens evangelium i perspektiv. Her er den fremstilt av John Everett Millais i en tegning som nå befinner seg i Harvard Art Museum. I evangeliet spør Jesus: «Hvis dere ikke er tro når det gjelder gods, hvem vil da vage å bero dere de sanne verdier?» Et spørsmål vi skal tygge på, ikke minst i det vi vurdere: Hva utgjør for meg sanne verdier?