Ord Om ordet

26. søndag B

4 Mos 11:25-29: Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter.
Jak 5:1-6: Det er de siste dager — og dere har brukt dem til å samle skatter! 
Mark 9:38-48: Den som ikke er mot oss, er med oss.

Vi har hørt fra 4. Mosebok at Herren steg ned “i en sky og talte til Moses”. Det var ikke en høflighetsvisitt. Vi befinner oss midt i en av Israels dypeste kriser. Den truet med å sette utvandringen fra Egypt på spill. Folk har reist lenge. De er slitne og trøtte. De lurer på om de noen gang kommer frem? De begynner å se landet de dro vekk fra i et nytt, betagende lys. Enhver som har forlatt noe velkjent for noe ukjent, om det er av nødvendighet eller eventyrlyst, kjenner den slags tanker. Savnet melder seg etter hverdagens små forutsigbarheter, maten man hygget seg med, råvarer som ikke er å finne i en utmark. Folket sutrer og bærer seg. Klagen er umiddelbart gjenkjennelig, ikke bare fordi den er så konkret, men fordi den er så usublim. Når maven murrer, er det vanskelig å være oppmerksom på åndelige ting. Israel roper: “Vi minnes fisken som vi åt i Egypt, og som vi fikk for ingenting, og gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken! Men nå er vår sjel uttørret, for her er ingenting!” Det eneste som omgir dem, er evindelig manna, denne mystiske næring som senker seg lik dugg ved hver morgengry, som først var så åpenbart en gave fra Gud. Men nå er folk lei av både ensformigheten og vegetarianismen. De vil ha kjøtt, og det noe Karius-og-Baktus-aktig over kravene de setter — gråtende, legger Bibelen til, for nå er det nok. 

For Moses, som alt har gjennomgått mye, er revolusjonsforsøket dråpen som får begeret til å flyte over. Også han har fått nok, men av sine landsmenn. Han roper til Gud: “Har jeg unnfanget dette folket, har jeg født det, siden du sier at jeg skal bære det i min favn som ammen bærer et diende barn, til landet du med ed har lovt deres fedre?” Spenningen mellom “jeg” og “du” er til å ta og føle på. Moses synes Herren forholder seg urimelig. Han, den allmektige, evige, tidløse, kan nok tillate seg å formulere vidunderlige planer. Men hva med bakkemannskapet som står for utføring? “Jeg er da kun et menneske”, synes Moses å si. Han orker ikke mer. Vi tenker oss utbrenthet som et moderne fenomen. Men det skal godt gjøres å finne klarere uttrykk for tilstanden enn i Moses’ desperate, nærmest blasfemiske bønn: “Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene […]. Er det slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller med én gang, […] og la meg slippe å se min ulykke.”

Gud svarer. Han er harm på folkets troløshet, men vil vise dem at hans arm ikke er for kort. Kjøtt skal de få i mengder: “Ikke bare én dag skal dere ete av det”, sier han, “men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere”. Det er ikke føden det skal stå på. Moses, på sin side, møter forståelse. Han bes om å utvelge sytti menn han har tillit til og samle dem i tabernaklet. Der lover Herren å “ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, og du ikke skal bære den alene.” Løftet oppfylles i lesningen vi har hørt. 

I disse dager, når paven ber oss reflektere omkring synodalitet, er denne teksten til hjelp. Den viser oss at embeter i Guds folk har med tjeneste å gjøre, om å bære en bør sammen; det er ikke et spørsmål om privilegier, men om å sette krefter til i fellesskap for å bære de motløse, troløse, kraftløse mot målet vi kalles til sammen å nå. Enhver karisma Herren gir, er for helhetens skyld. Det viser seg i eksempelet Eldad og Medad. De var blant de sytti Moses hadde valgt, men begav seg ikke til tabernaklet samen med de andre. Hvorfor ikke? Hvem vet. Kanskje hadde de feber? Kanskje likte de ikke Moses? Kanskje gadd de ikke å involvere seg i noe som virket som et håpløst tiltak? Det får være som det vil, og spiller liten rolle: Det viktige er at Herren, som kalte dem, fant dem der de var, også om de ytte motstand. La oss altså være åpne for Åndens vekkelser! Og la oss også lære av Moses, han som i 4. Moseboks neste kapittel (12:3) beskrives som jordens ydmykeste mann—en egenskap han tilegner seg nettopp ved at han møter, og godtar, sin begrensning. Moses blir ikke sur når han ser at de to som ikke hadde svart på hans innbydelse får del, de også, av Herrens gave. Tvert imot, han gleder seg og utroper: Måtte det gå oss alle slik! Med andre ord: Måtte Gud gi hver av oss nåde og kraft til å ta personlig ansvar for reisen vi har lagt ut på, og vil fullføre, som en enhet. Det er en edel, livgivende holdning. 

Samme holdning møter vi i evangeliet, når Herren Jesus Kristus sier, “Den som ikke er mot oss, er med oss”. I samme øyeblikk byr han dem som står ham nær om å gå i rette med seg selv. La ingen, med påskudd om å tjene en god sak, bli en årsak til fall for andre. Kristus formaner at vi må, i forhold til den destruktive kraft vi bærer på (for alle er vi merket av syndens sår, som lett får oss til å kalle svart for hvitt, mørke for lys), være klarsynte og konsekvent handlende. Syndens utvekster må ikke få vokse. De skal amputeres før de gjør skade. Ingen ond tendens skal få utfolde seg. Herren maner til asketisk kamp. Slik kamp kan medføre skrammer og sår. Men det er ingen skam å komme halt til Guds rike hvis skaden er vunnet i et slag for det gode og sanne. Vi skal altså være takknemlig åpne for andres begavelser; usentimentalt kritiske i forhold til egen tvetydighet. Slik tjener vi både vår egen frelse og nestens. Dette er innsikten vi får fra dagens lesninger, en innsikt til etterlevelse. Amen. 

Share