Ord Om ordet

27. søndag A

Jesaja 5:1-7: La meg synge for min venn, sangen om hans kjærlighet for sin vingård.
Filipperbrevet 4:6-9: Fyll deres sinn med alt som er rent og edelt.
Matteus 21:33-43: Det er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel.

I de første kapitlene av Første Mosebok leser vi om vannene som helt dekket jorden etter syndefloden. Da hundre og femti dager var gått, begynte de å senke seg litt etter litt. Fra arken skimtet man snart en fjelltopp, snart en høyde, spissen på et digert tre hist og her. Da duen Noah hadde utsendt ikke lenger kom tilbake, skjønte han at prøvelsens tid var forbi. Og snart kom ordet fra Herren: “Gå ut av arken, du og din hustru og dine barn, sammen med alt levende.” Noah feiret en ny pakt med Herren, en pakt beseglet med regnbuen. Deretter, sier Skriften, ga han seg til å dyrke jorden, “og han var den første som plantet en vingård”. Det er en kjensgjerning som kan overraske. Med unntak av Noah og hans barn, var menneskeætten aldeles forsvunnet. Intet verk hadde den etterlatt seg på jorden, hverken åker eller have eller hus. Noah trådte ut i en ny verden, hvor alt måtte tilskikkes på nytt. Og i møte med denne tvingende nødvendighet, var det ikke primærnæring han dyrket, ikke kål, men vin.

Hva skal det bety? Det betyr at mennesket like siden tidenes morgen har nektet å finne seg til rette med verden som en tårenes dal, et villnis av tistler og ugress som må bekjempes i vårt ansikts sved. Dypt inni oss ligger minnet om en mer harmonisk jord, skapt til lyst og glede. Det er nettopp vinens overflødighet som gjør den til et sterkt symbol i Det gamle testamente. Vinen betegner samvær, fest og velstand. Bibelen snakker om den ”vin som gleder menneskenes hjerter”. Drømmen om å sitte under ”sin vinranke og sitt fikentre” blir et klassisk bilde på oppfyllelsen av Guds løfter. Når salmedikteren vil uttrykke sin ekstatiske glede i Herren, sier han at den overgår, “selv den glede vi får ved vin i overflod”. En inderligere fryd kan knapt forestilles her på jorden.

Det er mot denne bakgrunn at vi best kan nærme oss Profeten Jesajas lignelse om vingården. Selve symbolikken og dens tolkning byr ikke på vanskeligheter; forklaringen gis av profeten selv. Herren er jordbrukeren; ranken han har plantet er hans utvalgte folk. “For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas folk er haven som var hans lyst.” Men hvorfor var det nettopp vingården som skulle bli et bilde på Guds folk? Vi har bemerket det allerede: mennesket kan utmerket godt klare seg uten vin. Den inneholder ingen uunnværlige næringsstoffer. Avholdenhet fører ikke til mangelsykdom. Likeledes forteller Bibelen at jordens folk levde, vokste og spredte seg lenge før Israel kom til, uten å være seg bevisst at det var noe de manglet. Det var altså ikke av nødvendighet at Herren plantet sin vingård. Han plantet den av ren godhet. Han plantet den for å gi oss glede. Han plantet den for at menneskeslekten skulle skride fremad i erkjennelse, fra en minimalistisk målsetning om pur overlevelse til kreativ overflod av liv. For gjennom Israel skulle alle jordens folk få smake den paradisiske vin som Noah tørstet etter. De skulle få oppdage at livet ikke er kun et spørsmål om ernæring og forplantning og den sterkestes rett; at mennesket først riktig blir seg selv når det tufter sitt samfunn på rettferd, når enken trøstes og de foreldreløse forsørges, når en fattig får sin pantsatte frakk igjen før solnedgang, når fremmede gjester hilses velkommen som brødre. Et samfunn opplyst av slike premisser får av seg selv en vitalitet, en sødme som på sikt forvandler alle det berører. Det fostrer samvær og velstand og fest, liksom vinen.

Men så var det altså noe som gikk på tverke. Druene kom, men var av feil sort. Herren, leser vi, hadde plantet “edle vintrær”. Han ventet seg “gode” druer, men så som det “ville”. Forutsetningen var lagt for en nobel årgangsvin. Isteden bragte høsten noen ufyselige, sure, bentfrem giftige små bær—denslags som vokser vilt i grøftekanten. Jesaja fortviler. Og for at vi i klartekst skal begripe hva han snakker om, beveger han seg fra det symbolske til det realistiske plan, med en beskrivelse av faktiske forhold: Herren “ventet rett, men se, der er blodsutgytelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.” Ved å plantes i Herrens have, fikk mennesket mulighet til å overgå seg selv, til å leve et liv drevet, ikke lenger av instinkter, men av idealer. Etterhvert foretrakk det allikevel instinktene. Griskhet og maktsyke, de ville druer, fortrengte kallet til rettferd, edeldruen fostret av en Gud som nettopp “viser seg hellig ved rettferdighet”. Herfra kan vi trekke en viktig slutning. Det er et privilegium å stå i Herrens vingård. Men plasseringen alene garanterer ikke en god avling. For å bære kvalitetsfrukt må vintreet suge til seg den næring som jordsmonnet, ved gartnerens omsorg, byr på. Hvis det isteden kun tærer på egen sevje, hvis det motsetter seg forpleining, er det ingenting som skiller mellom edle og ville planter. Vingården kan like gjerne overlates til elementene. Og sluttproduktet man håpet på, “vinen som gleder menneskenes hjerter”, forblir blott en drøm.
Når Vårherre i Evangeliet broderer videre på vingårdsmotivet, er det med åpenbar referanse til Jesajas tekst. Dog tillegger han lignelsen en videre faktor, som gir historien en ny vri. I Evangeliet består ikke konflikten mellom gartneren og vingården, men mellom husbonden og hans forpaktere. Det som slår oss, er nettopp at havens produkt, druene og vinen, ikke skjenkes en tanke. Det kan virke som om vingårdsmennene har glemt hva de virker for. Det som opptar dem er eiendomsrett, begjæret om å kunne slå ut med armene over grønnende marker og si, “Dette er mitt!” Intet virkemiddel er for voldsomt til å tjene formålet. De pryler, stener og slår i hjel, mens vingården forfaller—for det fremgår at eiendommen ikke lenger bærer druer av noe slag. Den står brakk, og må betros til andre arbeidere “som bærer dens frukter”. Vi skal vokte oss for å anta at advarselen kun gjelder yppersteprestene og folkets eldste. Sant nok er det dem Herren snakker med. Men vingårdslignelsen taler om et “folk”. Og vi skal vokte oss for å tro å at det folket er et annet, et fortidens folk. Hensikten med lignelsen er at den er generisk og tidløs. Den handler om oss: om meg og dere.

Den gode druen er altså en følsom vekst. Skal den vokse, må den pusles om med omsorg. Det handler om jordbruk på lang sikt. Tanken om umiddelbar vinning er urealistisk og ødeleggende. Her må vi ha mot til å granske oss selv. Lever vi, som Kirke og som enkeltpersoner, våre liv i tillit til at Gud vet hva han gjør med dem? Får han fortsette sitt skaperverk i oss? Lar vi hans idealer forme våre instinkter? Ønsker vi å innlemmes i overflødighetens, i gavmildhetens logikk? Nikker vi samtykkende, ja da er det selve Guds rike som åpenbares midt i blant oss, i all sin paradoksale storhet.

La oss huske hvor Herren befant seg da han fortalte sin lignelse. Han hadde alt foretatt inntoget i Jerusalem; Golgata ruvet i bakgrunnen. Og hva gjorde han, før han der på høyden overga sitt eget livs frukt til vinpersen? “I den natt da han ble forrådt, tok han kalken, ga den til sine disipler og sa: Ta og drikk derav! Dette er mitt blods kalk til syndenes forlatelse.” I vår tid, som til enhver tid, er det mange som fnyser av dette tegnet. Selv bekjenner vi det som nøkkelen til vårt liv. Måtte dette vårt liv bære druer som er kalken verdig! Måtte det forvandles av vinen vi mottar, så vi selv får bære frukt av edleste sort! “Alt som er sant, edelt, rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, fyll tanke og sinn med det!” Tar vi Apostelens ord til hjertet, får vår egen tilværelse en smak av evigheten. De mest banale detaljer av vår daglige dont forvandles til paradisisk vin, en musserende lovsang til Herrens ære og våre medmenneskers velsignelse. Amen.

Share