Ord Om ordet
27. søndag C
Hab 1:2-3, 2:2-4: Men den rettferdige skal leve ved sin tro.
2 Tim 1:6-8, 13-14: Styrke, kjærlighet, herredømme over oss selv.
Luk 17:5-10: Gi oss større tro.
‘Den rettferdige skal leve ved sin tro’, står det hos Habakkuk som levde i Israel på 600-tallet f.Kr. For oss er et slikt sitat vel først og fremst forbundet med teologisk strid i Europa 2,100 år senere. Luthers slagord var ‘sola fide’. Kun ved tro skulle troende leve. Tanken var å befri kristne fra oppfatningen om at de måtte jobbe seg frem til himmelen, som om saligheten avhang av menneskelig innsats. Om noen på Luthers tid eller tidligere faktisk trodde dette var kristen lære, er nok heller tvilsomt; en slik holding ville Kirken i alle fall ha fordømt som kjettersk. 
Budskapet om frelse ved tro alene ble mottatt som indre befrielse, først. Det har da også fundament i Skriftsteder som reformatorene gjerne siterte. Alle er vi oss bevisst tilkortkommenhetene i våre liv. Vi vet at vi ikke lever opp til den standard evangeliet setter. Da er det godt—og riktig—å stole på en allmektig nåde som oppløfter oss når vi betror oss til den. Som religiøs grunninnstilling, legger ‘sola fide’ dog enorm vekt på den enkelte. Med ett avhenger alt av meg, min åndelighet, mitt Gudsforhold, min tro. Hva så om jeg opplever at jeg ikke erfarer tro, om jeg av den ene eller annen grunn sitter i mørke og dødens skygge? Det er fare for at skjemaet settes på hodet. Troen forekommer da liksom som den ultimate handling, den skjerv man må yte for å kunne kalle seg en kristen, for å ha håp. Man kan lett komme til å kjenne seg, i slike omstendigheter, fryktelig alene.
Hva er så ‘tro’? Kan tro fremkalles? Hva handler det om når apostlene sier til Herren, ‘Gi oss større tro’? Apostlenes spørsmål er én sak. Herrens respons er en annen. Ofte går hans svar ut på å vise at vi spør feil. La oss så lytte nøye til hva Guds ord, gjennom Kirken, forteller oss om tro, om livet i tro, denne søndagen.
Habbakuks profeti begynner med en klage: ‘Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du gir meg svar?’ Profetens lever ikke i søt erfaring av kontinuerlig Gudsnærvær. Nei, han har inntrykk av at Gud har forlatt sitt folk: ‘Jeg ser bare ødeleggelse og vold, strid og trette’. Hva er skjedd med velsignelsen Gud lovet Israels barn, lifligheten som skulle flomme som olje, senke seg lik Hermons-dugg over Sion? Herren lar ikke profeten uten svar. Svaret er enkelt og greit. Det lar seg oppsummere i ett imperativ: ‘Vent!’ Det er et ord vi ikke er så glad i. Vi vil helst få det vi ønsker oss med det samme. Men Guds bud er klart. Iblant må vi rett og slett godta at ting nå er som de er, ufullkomne og forvirrende; ‘rettferd’ går da ut på å leve rett selv når alt omkring meg synes feil. Vi skal ikke hengi oss resignasjon. Vi skal ikke si ettergivende, ‘La gå!’ Det ville være ubibelsk. Men vi skal, med belegg i frelseshistorien og Kirkens historie, stole på at Gud griper inn og frelser når tiden er inne—og godta at den rette tid kanskje for oss er fjern fremtid. Å leve ved tro, er å leve tålmodig. Det er å se nuet, og meg selv i nuet, i et perspektiv som uendelig overgår egen erfaring.
Også Paulus oppfordrer til å leve i bevissthet om både fortid og fremtid. ‘Jeg legger deg på hjerte’, maner han Timotheus, ‘å vekke kraftig til live Guds nådegave nedlagt i deg.’ Han referer til vennens vigsling; men samme ord kunne rettes til hver av oss med henvisning til dåpen. Å tro er å leve på grunnlag av de Guds gaver jeg har fått. De formidles først og fremst sakramentalt, på et vis som er velsignet objektivt. Går vi gjennom en troskrise? La oss ta dåpsritualet i hende og huske at vi er tegnet med korsets tegn, løst fra synd, gjort til bolig for den hellige Ånd, oppstått fra død til liv i den hellige Treenighets navn. Å leve ved tro er å realisere potensialet jeg alt bærer. Hvordan? Ved måten jeg gestalter livet mitt på, ved konkrete valg jeg tar, ved beslutningen om gjenkjennelig å leve som kristen. Vi tenker lett at troen må være mystisk påtagelig først, og at vi så automatisk vil leve rett. Ofte er det omvendt. Det er når vi lever rett, med tro for øye, at troen styrkes.
I evangeliet besvarer Herren Jesus apostlenes bønn, ‘Gi oss større tro’, med et bilde: ‘Hadde dere tro, kunne dere ha sagt til morbærtreet: Rykk deg opp og slå rot i havet’. Bildet er absurd. Ikke noe tre slår rot i havet. Skapelsens ordning tillater det ikke, og Ordet hvorved alt er skapt er samme Ord som taler til de tolv. Å leve ved tro er altså å leve i åpenhet for at det som er umulig faktisk kan skje—at synd kan utslettes, at de døde kan oppstå. Vi lærer oss denslags åpenhet, ikke ved å sitte i en fluktstol og glane, men ved trofast å gjøre det som er vår Gudgitte plikt. Fantasibildet av et flyvende morbærtre følges av et annet bilde, ytterst konkret: Bildet av tjeneren som, etter en lang dag bak plogen, går inn, tar forkleet på, går på kjøkkenet og lager mat, for så å varte opp sin Herre galant, uten å mukke, med glede, fordi det er dét han er skyldig å gjøre. Lærer vil å leve slik, tålmodig, tillitsfullt og trofast, ja, da lever vi ved tro; da kan vi forvente at Herren, til svar på våre bønner, gir oss langt mere enn vi fortjener eller håper.
Hvem vet om ikke den åkerlapp vi går og pløyer—som vi kanskje synes er bare full av stein—er nettopp det jordsmonn som trengs for at sennespsføret kan plantes og bli til et deilig tre hvor himmelens fugler finner hvile? Det sier seg selv at ingen lever slik i isolasjon: Vi trenger hverandres oppmuntring og hjelp i Kirkens fellesskap, ved Kristus, med ham og i ham. Det fellesskapet har vi. Gud skje lov for dét.