Ord Om ordet
27. søndag
Jes 5.1-7: Judas folk var haven som var hans lyst.
Fil 4.6-9: Legg frem for Gud alt dere har på hjertet.
Matt 21.33-43: Slike som gir ham frukten i rette tid.
I 1. Mosebok leser vi om syndefloden. Etter 150 dager senket vannet seg. Da duen fløy bort, skjønte Noah at prøvelsen var over. Ordet kom: ‘Gå ut av arken.’ Noah feiret en ny pakt med Herren, beseglet med regnbuen. Så ga han seg til å dyrke jorden, ‘og han var den første som plantet en vingård’.
Hæ?
Jorden var tom, uten hverken åkre eller hus. Alt måtte ordnes på nytt. I møte med slik nødvendighet, var det ikke kål Noah dyrket, men vin. Hva skal det bety? At mennesket nekter å finne seg til rette med verden som en tåredal, et villnis av tistler som må bekjempes i vårt ansikts sved. Inni oss ligger minnet om en mer harmonisk jord, skapt til lyst.
Nettopp vinens overflødighet gjør den til et sterkt symbol. Vinen står for samvær, fest, velstand. Vi leser i Bibelen om den ‘vin som gleder menneskenes hjerter’. Drømmen om å sitte under ‘sin vinranke og sitt fikentre’ blir et bilde på oppfyllelsen av Guds løfter. Når salmedikteren uttrykker ekstatisk glede i Herren, sier han at den overgår, ”selv den glede vi får ved vin i overflod”.
Dette er bakgrunnen for Jesajas lignelse om vingården. Jesaja forklarer symbolikken. Herren er jordbrukeren; vinranken er Israel. Hvorfor skulle akkurat vingården bli et bilde på Guds folk? Som sagt: mennesket klarer seg godt uten vin. Avholdenhet fører ikke til mangelsykdom. På samme vis vet vi at jordens folk levde og forsåvidt trivdes før Israel kom til, uten å være seg bevisst at noe manglet. Det var ikke av nødvendighet at Herren plantet sin vingård. Han plantet den av godhet. Han plantet den for å gi oss glede, for at menneskeslekten skulle skride fremad i erkjennelse, fra minimalistisk målsetning om overlevelse til kreativ overflod av liv.
Gjennom Israel skulle jordens folk få smake paradisvinen Noah tørstet etter. De skulle få se at livet ikke er kun et spørsmål om ernæring, forplantning og den sterkestes rett; at vi først riktig blir oss selv når vi tufter vårt samfunn på rettferd, når enken trøstes, de foreldreløse forsørges, når en fattig får sin pantsatte frakk igjen før solnedgang, når fremmede hilses velkommen som brødre. Et samfunn opplyst av slike prinsipper får av seg selv en vitalitet, en sødme som på sikt forvandler dem det berører. Det fostrer samvær og velstand og fest, liksom vinen.
Druene kom, men var av feil sort. Gud ventet seg ‘gode’ druer, så kom det ‘ville’, noen sure og ekle små bær. Jesaja taler i klartekst: Herren ‘ventet rett, men se, der er blodsutgytelse; han ventet rettferd, men se, der er skrik.’ Vi mennesker fikk anledning til å overgå oss selv, til å leve et liv drevet, ikke av instinkter, men av idealer. Allikevel foretrakk vi instinktene. Griskhet fortrengte kallet til rettferd, edeldruen fostret av Gud, som ‘viser seg hellig ved rettferdighet’. Det er godt å stå i Herrens vingård. Men plasseringen alene garanterer ikke god avling. For å bære god frukt må vintreet suge til seg næringen jordsmonnet byr på. Hvis det bare tærer på egen sevje og motsetter seg forpleining, skiller ingenting mellom edle og ville planter. Vingården kan like gjerne overlates til elementene. Sluttproduktet man håpet på, ‘vinen som gleder menneskenes hjerter’, forblir en drøm.
I evangeliet broderer Jesus videre på vingårdsmotivet, men historien får ny vri. Konflikten er ikke lenger mellom gartneren og vingården, men mellom husbonden og forpakterne. Druer nevnes ikke. Forpakterne har visst glemt hva de jobber for. Det som opptar dem er eiendomsrett, å kunne si: ‘Dette er mitt!’ Intet virkemiddel er for voldsomt til å tjene formålet. De pryler og slår ihjel mens vingården forfaller. Den står brakk, og må betros andre ‘som bærer dens frukter’. Lignelsen taler om et ‘folk’. Den handler om oss, meg og dere, referansen er tidløs.
Den gode druen er en følsom vekst. Skal den vokse, må den pusles om. Det handler om jordbruk på lang sikt. Tanken om umiddelbar vinning er urealistisk. Så får vi spørre oss selv: Får Gud fortsette sitt skaperverk i oss? Lar vi hans idealer forme vårt instinkt? Vil vi innlemmes i overflødighetens og raushetens logikk?
Husk hvor Herren befant seg da han fortalte lignelsen. Han var alt i Jerusalem; Golgata ruvet i bakgrunnen. Og hva gjorde han, før han der på høyden overga sitt livs frukt til vinpersen? ‘I den natt da han ble forrådt, tok han kalken, ga den til sine disipler og sa: Ta og drikk derav! Dette er mitt blods kalk til syndenes forlatelse.’
I vår tid, som til enhver tid, er det mange som fnyser av dette tegnet. Selv bekjenner vi det som nøkkelen til vårt liv. Måtte våre liv bære druer som er kalken verdig! Måtte det forvandles av vinen vi mottar, så vi selv bærer frukt av edel sort.
‘Alt som er sant, edelt, rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, fyll tanke og sinn med det!’ Tar vi Apostelens ord til hjertet, får vår tilværelse en smak av evigheten. De mest banale detaljer av vår daglige dont forvandles da til paradisisk vin, en musserende lovsang til Herrens ære samt våre medmenneskers velsignelse og glede. Amen.
