Ord Om ordet
28. søndag B
Visd 7.7-11: Han sendte meg visdommens ånd.
Hebr 4.12-13: Levende og aktivt er Guds ord.
Mark 10.17-27: Selg alt du eier.
Første lesning er en lovsang til visdommen. Uovertruffen og storveis er visdommen! Teksten priser den bokstavelig talt opp i skyene; og tar vi den på alvor, er det nær sjokkerende å se hvor mye visdommen hevdes å være verd: ‘Jeg elsket den høyere enn sunnhet og skjønnhet og ville heller eie den enn solens lys.’
Hva kunne, ærlig talt, få oss til å sette vår helse, vår fremtoning, vårt utsyn slik på spill?
Slår vi opp ‘vis’ i ordboken, forklares det med ‘klok og lærd’. Bibelsk sett er en sånn definisjon utilstrekkelig. Visdommen fremstår i Skriften, ikke som en egenskap, men som et nærvær. I Ordspråkene, kapittel 8, byr Visdommen selv på en poetisk selvbiografi: ‘Jeg ble formet’, sier den, ‘før jorden ble til’. Det første støvkorn fantes ikke ennå. ‘Jeg var der da [Herren] risset opp himmelranden over dypet; jeg var byggmester hos ham; jeg var til glede for ham og lekte stadig for hans ansikt.’ Dette siste trekket understrekes ved gjentagelse: ‘Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene.’ Når vi hører ordet ‘visdom’, tenker vi vel på noe seriøst og traust, på tykke bøker, furede panner og lange, hvite skjegg. Det er noe gammelmannsaktig ved den nye tids visdom. Skriftens visdom er leken og ung. Den står for Guds førstefødte og er guddommelig, en bro mellom tid og evighet, skapt og uskapt.
Visdommen er det prinsipp som lar oss se på verden vi bor i, himmel og jord, og spørre, ikke bare ‘Hva?’ eller ‘Hvordan?’, men ‘Hvorfor?’, og som gir svar. Den tilsvarer en lengsel i mennesket, som higer etter mer enn kun å skjelne mønstre i ting, som vil erkjenne og forstå. Sant nok, vår samtid bedøver denne lengselen systematisk. Den er opptatt av å telle og måle. Den befatter seg med algoritmer, ikke med metafysikk. Spørsmålet, ‘Hvorfor?’, har den i stor grad lagt på hylla. Det vibrerer allikevel i oss. Derfor er det godt å minnes om visdommens fordring, å bys å følge den av all vår kraft. Kun når vi igjen tar til med å vurdere hensikten med ting, med livet, med universet, vil en fornyelse av vår slitne sivilisasjon være mulig. Først da vil vi skjønne vår oppgave som mennesker, ikke lenger bare som en angstfull kamp for tilværelsen mot alle slags politiske, økologiske og digitale odds, men som et skapende kall. Kallet vil da ligne en høy form for lek. Sann lek er alvorsfull, det vet enhver som har øyne til å se barn leke, men den er samtidig preget av vidunderlig letthet og glede. Letthet og glede! Dét er egenskaper vår deprimerte samtid behøver. Vi er kalt til å formidle dem.
Jeg bemerket forbindelsen mellom visdom og klokskap. Den er reell. Klokskap er en attråverdig dyd. Romerne kalte den prudentia og hyllet den som alle dyders mor. Å være klok, er å ha evne til fornuftig bedømmelse; det er å vite når man skal holde tilbake og når man skal gi løs, å skjelne mellom godt og ondt, å planlegge ansvarlig. Klokskap berømmes i evangeliet. Tenk på lignelsen om jomfruene med sine oljelamper, eller på tjenerne som skulle investere sitt pund. Tenk på dét Jesus sier til hopen av folk som fulgte ham, mer eller mindre hengitt: ‘Dersom en av dere vil bygge et tårn, setter han seg ikke da først ned og regner ut hva det vil koste, for å se om han har penger nok til å fullføre det?’ Budskapet er klart: Vil man være en Jesu disippel, skal man samle og spare alle ressurser — og da skal det klokskap til.
Klokskap er en forutsetning i det kristne liv, men støter før eller senere på en grense. Grensen beskrives i dagens evangelium ved hjelp av et eksempel. Den unge mannen som kommer til Jesus har fra barnsben av forholdt seg dydig, klokt: Budene har han holdt, sin mor og far har han hedret, farsarven forvalter han godt, den har gjort ham rik. Jesus billiger dette. Ynglingen, ser han, er en redelig mann av god vilje. Å leve rett, er ham selvfølgelig: ‘Mester, alt dette har jeg da overholdt helt fra jeg var ung!’ Når Jesus hører utbruddet, skjer noe forunderlig, ja, noe unikt i Skriften: ‘Jesus så på ham’, skriver Markus, ‘og fikk ham kjær.’ Et menneskes gode intensjon berører altså en hjertestreng hos Gud. Gud fryder seg, som på den syvende dag, ved å se sitt bilde utfoldes i skaperverket, ved å se menn og kvinner som svarer til sitt ansvar.
Slike kvinner og menn vil Gud føre lenger, utover dydens materielle grenser, til å kjenne Gudskjærligheten innenfra. Å motta et slikt kall er vidunderlig nåderikt, men også skremmende. Med ett må vi ta stilling til absolutte krav: Ønsker jeg meg egentlig en skatt i himmelen, eller heller uforstyrret trygghet her på jord? Vil jeg tre inn i det evige liv, hvor oppsamlet bagasje må bli stående på trammen, eller foretrekker jeg et behagelig reir i det timelige? Ikke alle er kalt, her og nå, til å være en Frans som, på markedsplassen i Assisi, kastet selv kjortelen av for naken å følge den nakne Kristus; men alle kalles vi til å bedømme jordisk gods, og jordiske verdier, i lys av Guds rike. Da strekker ikke klokskapens empiriske vurdering alltid til. Da trenger vi Visdommens kreative, lekende, tillitsfulle kraft. Og evighetens terskel når vi en dag. ’Be for oss’, ber vi i hvert Ave Maria, ‘nå og i vår dødstime’. Om timen er oss nær eller fjern, vet ingen av oss. Men vi vet at den kommer. Hva vil vi da feste oss ved? Spørsmålet er verd å stille, med stor fred, fra tid til annen, slik at vi kan ordne vår prioritering. For der skatten vår er, vil også hjertet vårt være.
Sursum corda – Løft deres hjerter! Amen.
Andromedagalaksen. Hva betyr det grenseløse universum egentlig, og hva går det mot? Wikimedia Commons.