Ord Om ordet
28. søndag C
2 Kong 5:14-17: Ta nå imot en gave av din tjener!
2 Tim 2:8-13: Han forblir trofast; han kan ikke fornekte seg selv.
Luk 17:11-19: Én av dem vendte om og priste Gud.
Vår selvforståelse blir lett behovfiksert. Ofte kan jeg føle at jeg virkelig trenger noe — en ferie, en aromaterapikur, en ny datamaskin, hva som helst. Er jeg så takknemlig når behovet mitt oppfylles?
Spørsmålet er viktig. Det berører oss daglig og inngår i enhver sosial kontrakt, ethvert fellesskap, enhver familie. I Vesten gjør vi gjerne behov til en greie. Vårt samfunn er kommersielt strukturert. Vi sier til oss selv, og får høre fra andre, at det alltids er noe vi kan kjøpe (eller laste ned fra nettet) for å tilfredsstille behov. Vi tenker gjerne på oss selv som tilværelsens kunder.
“Kunden har alltid rett”, heter det. Og hvem liker ikke å ha rett, alltid? Så lenge jeg vurderer å kjøpe et produkt, og har penger til å betale, utøver jeg kapitalmakt. Jeg legger premisser. Jeg trenger ikke å be noen pent om ting; jeg kan bestille dem. Jo mer jeg blir vant til å fungere sånn, jo mer tenker jeg meg livet, og menneskelige forhold, som forretninger — eller deals, som man sier i dag.
Tendensen er tydelig i verden nå. Men ny er den ikke. Den utgår fra vår syndeskadde natur.
Tenk bare på Naaman. Han, hærfører for Syrias konge, var blitt spedalsk. En hebraisk trell fortalte om Elisja, Israels benådede profet. Naaman fikk motet tilbake. Tenk dere en kronisk syk person avskrevet av helsetjenesten her, som får høre om en ny klinikk i Sveits. Han eller hun kaster seg selvsagt på første fly, hvis de har råd. Naaman gjorde likeens. Han satte avsted med hele sitt hoff og rike gaver. Betalingsfør var han. Så ventet han seg varm velkomst, god forpleining, grundig diagnose, effektiv behandling.
Men Elisja funket ikke sånn. Han var ingen kjøpmann. Han var en Guds tjener.
Da Naaman ankom, gikk Elisja ikke engang ut på trammen for å hilse. Han sendte resept i form av en beskjed: Vårsågod, Naaman kunne ta seg et bad i Jordan. Naaman ble forbannet. Bade kunne han vel hjemme hos seg selv! Kun stabens insistens fikk ham til å følge Elisjas råd. Med ett ble han frisk.
Det er her, på dette tidspunkt i fortellingen, at dagens lesning plukker historien opp. Naaman vender tilbake til Elisja. Han vil gjøre opp for seg, betale regningen. “Ta nå imot”, sier han, “en gave av din tjener.”
“Nei takk”, sier Elisja. Han vil la Naaman forstå at helbredelsen er ren nåde, en Guds gave.
Rett respons til en gave er ikke å vifte med et kredittkort. Rett respons til en gave er takknemlighet. Men å si takk koster mye for mange. Ja, jeg vil si at vår evne til takknemlighet viser i hvilken grad vi er frie, modne mennesker.
Umodne folk er utakknemlige. De mener å ha rett til alt. De blir sure, eller vrange, når de ikke får det som de vil. Får de viljen sin, bekreftes de bare i visshet om at slik må det jo være.
Alle vet vi hvor plagsom slik tendens er hos andre. Merker vi den i oss selv? Går vi selv omkring og pukker på vår rett? Det er fort gjort i et land som vårt. Norge er berømt verden over for sin høye skatteprosent; også for sin velstand og velferd. Ofte ser vi oss selv mindre, kanskje, som borgere av nasjonen Norge enn som kunder hos bedriften Norge A/S?
En borger har ansvar; en kunde stiller krav. Det er mer bekvemt å være kunde enn borger. Kundemodellen lar seg overføre også på kirkelig liv. Får den innpass der, kan den vise seg fatal. Den forsurer fellesskap, tynger hjertet, kveler liv.
Takknemlighet er en kunst vi må øve oss i — for eksempel ved å spørre oss selv om kvelden, før vi går og legger oss: “Hva har jeg å si takk for i dag?” Vonde, sårende, frustrerende erfaringer husker seg selv; dem må vi ikke erindre. Ømme, gode, nådige erfaringer er mer delikate. De må fremkalles, nevnes, anerkjennes. Når det skjer, utløser de en sødmefull glede som kan overraske oss.
Å leve ved nåde er å bli nådig. Det går ut på å lære at der finnes ting som ikke lar seg kjøpe, som kun kan gis og takknemlig mottas. Å lære å si “Takk!” er å modnes til nådens liv. Det er noe storartet og verdig i dét å fritt kunne motta en gave; på samme vis som det er edelt å fritt kunne gi. Tenker jeg meg livet kun utifra kjøp og salg, sender jeg stadig regning for ytelser, blir tilværelsen dyster. Selv blir jeg frustrert, irritert. Å leve nådefullt, derimot, er en kilde til åpenhet, glede og takknemlig forbløffelse.
Dagens evangelium forteller om en gjeng syke mennesker som kom til Jesus med forventning om helbredelse. Alle ble helbredet. Alle var de nok glade for å bli friske. Men 90% tok helbredelsen for gitt, som noe fortjent, en levert bestilling, og gikk rett tilbake inn i et hverdagsgrått, utakknemlig liv.
Kun én erfarte behov for å si takk. Ja, ikke bare det, han “priste Gud med jubelrop”! Den mannen, samaritaneren, er et forbilde for oss. Han viser oss hva det vil si å leve i henhold til Guds hjerte, hvor alt er nåde.
Måtte vi, dere og jeg, bli modne, frie mennesker i stand til å takke av hjertet. Måtte vår menighet, vårt stift, formes slik. Derved kan vi føre en nådig-liflig flamme inn i en verden som, overgitt seg selv, altfor lett blir sur og kald. Amen.
Elisja takker nei til Naamans gave i et maleri av Lambert Jacobsz (ca. 1598 – 1636), nå i Leiden. Naamans forfjamselse er stor. Aldri før har noen avvist hans kredittkort!