Ord Om ordet
29. søndag A
Jes 45:1-6: Så sier Herren til sin salvede, til Kyros.
1 Tess 1:1-5: Dere har vært utholdende i håpet.
Matt 22:15-21: Jesus gjennomskuet deres falskhet.
Vår første lesning i dag er av fenomenal betydning. For å si noe vettig om den, må jeg sette den i sammenheng. Tilgi meg at jeg innleder med noen tørre fakta. Kyros, som det er snakk om, var konge av Persia fra 559-30 f.Kr. Persia var på den tid en voksende stormakt. Sakte, men sikkert overtok riket rollen Babel i tiår had spilt over hele Midtøsten. Om Babels velde leser vi mye i Skriften. 2. Kongebok, siste bind av Israels kongesagaer, ender med at Israel i 586 tvinges ut i babelsk eksil. En Salme uttrykker erfaringen der: ‘Ved Babylons floder’, sang israelittene, ‘satt vi og gråt når vi tenkte på Sion. Glemmer jeg deg, Jerusalem, da visne min høyre hånd!’
Israels skjebne var delt av andre små nasjoner. Babel konsoliderte sin makt, og svekket motstand, ved å flytte folk rundt omkring i territoriet: Vi kjenner taktikken fra moderne tid, ingenlunde bare fra Stalins USSR. I 538 marsjerte Kyros inn i Babel. Persia ble områdets nye hersker. Kyros erklærte allment amnesti. Fangne folk fikk dra hjem. På The British Museum, finnes en inskripsjon fra Kyros’ tid. Den forteller hvordan han gikk til. Babels konger, utropte Kyros, hadde gjort seg til uvenn med lokale guder ved å slepe folk bort slik at kulten deres opphørte. Kyros ville gjøre det godt igjen: ‘Jeg, Kyros, lot føre tilbake bildene av guder som før hadde bodd der til de steder hvor de hørte hjemme, til deres evige hjem. Jeg førte beboerne sammen og førte dem hjem’. Handlingen utførte han i Marduks, Babels guds navn. Vi har å gjøre med realpolitikk. Kyros ville fremstå som folks befrier. Han samlet velvilje ved å løse Babels knipetak. For Israels del hadde folket i femti år vært fordrevet 2,700 km (≈Trondheim-Bologna) hjemmefra. Han sa seg alliert med nasjonalguden til staten han nyss hadde overrumplet. Det skulle være klart hvem som nå var sjef, og dét med guddommelig mandat.
La oss nå høre igjen hvordan Israel minnes det som skjedde. I Jesajateksten vi leser i dag står det: ‘Så sier Herren til sin salvede, til Kyros […]: For min tjener Jakobs skyld, for Israel, som jeg har utvalgt, har jeg kalt deg og gitt deg et hedersnavn, enda du ikke kjente meg.’ Kyros kalles Herrens salvede: ‘messias’ på hebraisk, ‘kristus’ på gresk. Han er utvalgt, kalt og hedret uten bevisst å kjenne makten — den ene sanne Gud — som virker i hans liv. Kyros er et redskap for forsynet, et ledd i Guds frelsesplan uten selv å vite hva han brukes til. Det er dette som er så uhyre viktig. Hvis Gud er Gud, hvilket han er, er han historiens Herre. Historien går mot et mål. Gud bruker historiens prosesser og menneskers valg, valg ofte preget av uedle, selviske motiver, til på lang sikt å fremme egen hensikt: Vår frelse, opprettelsen av Guds rike, hvis fødselsveer vi mørkt gjennomlever.
Når vi ser på verden av i dag, skal det godt gjøres å ikke kjenne uro. Det stormer på alle kanter; lynavledere vi tok for gitt, finnes ikke mer; vannene stiger. De troendes forsamling blir mindre. Gud glemmes. Har da Herren overlatt oss? Selvsagt ikke. Det er bare så vanskelig for oss å se det hele fra hans perspektiv. En bok jeg leser for tiden har vært meg til hjelp i så henseende. Forfatteren beskriver et besøk hun avla i det gamle World Trade Center i New York, 546 meter høyt:
Vi tok heisen opp til toppen. Gjennom veldige vinduer så vi et tordenvær et godt stykke under oss. Lynene glimtet mens været gikk gjennom byen fra Brooklyn til det nedre Manhattan. Aldri før eller siden har jeg stått over et tordenvær. Det var storartet å se at noe som på bakkeplan ville være overveldende og farlig kunne fremstå som en vakker forestilling, like harmløs som en stim av tropefisk.
Slik erfaring har sin begrensning. 11.09.2001 ble tårnene lagt i grus. Intet jordisk utsiktspunkt er definitivt. Men en visjon som denne kan gi oss et bilde, utilstrekkelig, men dog, på hvordan verdens skjebne utspiller seg i Guds øyne. Det overveldende og farlige forsvinner ikke derved. Gud tok det så til de grader på alvor at han gikk inn i det og forblir her på bakkeplan, hos oss, inntil verdens ende. Men vi minnes om at selv kaotiske, fryktelig forløp er del av en prosess som går mot en salig forløsning. En forunderlig skjønnhet utspiller seg deri, om enn vi ennå ikke skjelner den, oppslukt som vi er av øyeblikkets angst, av skrik og nød, av monumenter og riker som faller.
“Guds forsyn er ufeilbarlig” står det i en kollektbønn. Forsynet gjør bruk av folk som kanskje ikke aner at de formes av Guds hånd. Derfor er ingen omstendighet håpløs for den som tror. Den vissheten skal vi holde fast ved. ‘Ikke enhver som sier til meg, “Herre, Herre!”, skal komme inn i himlenes rike”, sier Jesus. Å bare kalle ham “Herre” kan være hyklersk. Det legges oss på hjertet i dag. Vi må bevise ved vår ferd at vi anerkjenner ham som vår og alltings Mester: Vi skal gi Gud hva Guds er. Vi gjør det ved å forbli “utrettelige i kjærlighet, utholdende i håp” også når vi går i stormens øye og knapt aner at der finnes blå himmel, utsikt og en endeløs horisont ovenfor. Amen.
Kyros-sylinderen i British Museum.
Deus, cuius providentia in sui dispositione non fallitur, te supplices exoramus, ut noxia cuncta submoveas, et omnia nobis profutura concedas.
Evige Gud, ditt forsyn feiler aldri. Vi ber deg: Skån oss fra det som skader, og gi oss det som er til vårt gagn.
