Ord Om ordet
29 søndag C
2 Mos 17.8-13: Men så begynte Moses å bli trett i hendene.
2 Tim 3.14-4.2: Vær alltid på pletten, i tide som i utide.
Luk 18.1-8: Alltid skulle de be og aldri gå trett.
I annen lesning oppfordrer Paulus ukuelig Timotheus til alltid å være ‘på pletten, i tide som i utide’. Timotheus, biskop i Efesos, skulle forkynne og vise tilrette, strengt eller oppmuntrende etter behov, alltid fullt rustet, lik en kampklar soldat, stadig rede til innsats for det gode. I evangeliet forteller Jesus om den iherdige, trøttsomme enken som maser dag og natt slik at selv en kynisk embetsmann lar henne få sin vilje, for egen husfreds skyld. Hensikten med lignelsen er å vise at vi alltid må be. Aldri skal vi gå trett. ‘Min Far arbeider helt til nå’, sier Jesus etter å ha helbredet mannen som i 38 år hadde ligget ved Saueporten i Jerusalem: ‘Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider.’
Når vår Gud, universets Konge, er endeløst arbeidende, da må vel også vi, hans skapninger og tjenere, trå til?
Ja, det kan du si. Men så trøtte vi ofte er, så slitne. Vi lever i en utmattende tid. Rekordmange mennesker går på veggen, brennes ut. Ofte hører vi oss selv og andre si, ‘Jeg orker ikke’. Vanen er så inngrodd, at det nærmest er suspekt å ikke være utslitt. Er man ikke dét, tenker folk: ‘Han der må være en lathans’.
Hva er det som trøtter oss sånn? Samfunnet går i forrykende fart. Dingsene vi bærer i lommen plinger og vibrerer dag og natt; det er stadig noe som skjer! Vi vil ikke gå glipp av noe; og vil vise andre at vi er engasjert, hardt arbeidende. Men må vi leve på slike premisser? Ikke nødvendigvis.
En venn av meg tok for noen år siden fatt på en karriere i finans i London. På kontoret jobbet folk 12, 13, 14 timer daglig. Han holdt 
tritt. Men etter en tid, sa han til seg selv: ‘Hva skal dette tjene til?’ Det var da også annet han ville gjøre. Han tok en beslutning. Så lenge det ikke var full krise, forlot han kontoret klokken 18. Han begynte på danseskole. Ballroom dancing! Det var det han ville. Det var nok noen hevede øyenbryn plan kolleger, men han mistet ikke jobben; tvert imot, han ble mer produktiv.
Utholdenhet forutsetter balanse; arbeid forutsetter hvile. Vår Gud som ‘arbeider helt til nå’ hvilte på den syvende dag og bød oss, byr oss, holde hviledagen hellig. En salig forpliktelse! Den lar oss finne pusten. Enda mer vesentlig, relativiserer den betydningen av handling og produktivitet. Altfor lett gjør vi våre henders verk, eller jobben selv, til en avgud. Det er noe hvilen frigjør oss fra. Den lar oss senke skuldrene, heve blikket.
Vårt virke må på et forunderlig vis, som det tar tid å lære, bære hvile i seg. Først da blir det produktivt. Først da går vi fra å være ansiktsløse tannhjul i et ubønnhørlig system til å bli bevisste, fritt handlende mennesker.
Enken det er snakk om, kjemper for en sak; kampanjen hennes fremstår som et eksempel på bønn. Også bønn er en blanding av innsats og overgivelse. Herren viser oss begge deler. I ødemarken, kjempende med Satan, førte han intens kamp. Når disiplene fant ham i bønn ved morgengry, var han i fredelig forening med sin himmelske Far. Bønn i en kristens liv må bli som et naturlig åndedrett. Vi kan ikke uten stans hyperventilere. Så ja: Be alltid. Men bestå i ro, grunnfestet i den fred Herren gir.
Første lesning handler om Israels kamp mot Amalek. Amalekittene var nedstammet fra Esau — et folk som ikke ville la Jakobs sønner fullføre reisen, som Gud hadde kalt dem til, fra Egypt til Kanaan. Den historiske konflikten var reell. Amalekittene fikk så etterhvert symbolsk betydning. Å ‘kjempe mot Amalek’, det vil si å kjempe mot alt som, i oss og omkring oss, går på tvers av vårt egentlige kall, som hindrer oss fra å nå det mål Vårherre kaller oss til.
Moses, folkets lærer og tolk for Gud, våker over kampen med hendene hevet i velsignelse. Han må sannelig være ‘på pletten, i tide som i utide’, et bilde på oppmerksom Gudshengivenhet. Men å stå sånn med armene strukket i været over tid, er uutholdelig. Husk: Moses var alt en gammel mann.
Så er bildet Skriften gir oss vidunderlig: En sten ble lagt til rede for Moses; ‘den satte han seg på, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på hver side. Så var hendene støe helt til solen gikk ned.’
Slik er vi kalt til å støtte hverandre. En troende er aldri overgitt seg selv og sine egne, begrensede ressurser. En troende bæres av Guds ‘evige armer’, selvsagt; men også av Guds folk, det vil si, for oss kristne, av Kirken. Gudskjelov er vi ikke alle skjøre på samme tid. Vi kan være en stav for hverandre. Når jeg snubler, håper jeg på en håndsrekning fra deg. Snubler du, vil jeg trå til. Så må vi holde utkikk etter hverandre, omsorgsfullt og oppmerksomt. Det er livgivende å leve slik. Det er også krevende. Det krever at jeg gir slipp på tanken om å være meg selv nok, en trolsk illusjon mange av oss tviholder på.
Fra først av, har Gud villet realisere sin hensikt i verden, ikke gjennom individuelle kontrakter, men ved å slutte en pakt med et folk. Folket kalles til å føre seg enhetlig, lik ett legeme. Som lemmer på legemet, lever vi i en rytme hvor kontinuerlig bevegelse er forbundet med urokkelig ro. Dette er Kirkens mysterium, vist oss i bildet av Moses med Aron og Hur på høyre og venstre side, traust støttende.
Det bildet vil vi leve opp til i vårt fellesskap her. Gjør vi det, vil Herren finne tro på jorden når han kommer. Og trofasthet.
I Jesu navn. Amen