Ord Om ordet
3. søndag B
Jona 3.1-5, 10: Om førti dager skal Ninive legges i grus!
1 Kor 7,29-31: Tiden er knapp.
Mk 1.14-20: Tiden er inne.
Det første Vårherre sier i Markusevangliet er, “Tiden er inne”. Vi møter her et grunnleggende bibelsk tema: Tanken om “tidens fylde”, den “rette tid”. Underforstått er tanken om at tiden, og historien, følger en rytme; at det ikke tjener til noe å forstyrre rytmen; at den ikke kan fremskyndes. Vi kan forholde oss av erfaring til det som blir sagt.
Enhver som har spilt i korps eller orkester, vet hvor surt det er hvis klarinetten eller bassen ikke kan telle og ligger en kvart takt før eller etter alle andre. Helheten forstyrres. Det som var ment å være musikk, blir bråk. Dirigenten må trampe i gulvet, si “Stopp!” og gi en formaning. En tone som lyder før tiden er inne, samme hvor vakkert den blir spilt, kan skape fryktelig ulyd.
La oss ta et annet eksempel. Har vi kjøkkenhave, lærer vi at det er en rett tid for ulike oppgaver. Vi må følge årstidens gang for å lage kompost, pløye, harve, så og plante. Har vi først plantet og sådd, må vi vente. En sukkerert trenger tid til å modnes; en tomat må rekke å bli skikkelig rød før den kan spises.
På samme vis følger Guds plan for verden en rytme. Også her finnes det rett og urett tid. Kun Vårherre har partituret; kun han vet når de forskjellige instrumenter kommer inn, når kadensen spilles og hvor lenge konserten varer. Vår oppgave er å holde blikket festet på hans hånd. Vi må lære oss å holde takten. Vi må lære å tyde både Skriftens og tidens tegn.
Gjennom advent og jul har vi betraktet forberedelsen av Jesu fødsel. Vi har sett at den kan føres tilbake til universets opphav — “I begynnelsen var Ordet”. Gud gjorde så verden rede til å motta sin Frelser. Prosessen kan synes pinefullt langsom. Kong Akas som mottok orakelet om Emmanuel levde drøyt 700 år før Jesu fødsel. 700 år mellom et tegn og dets fullbyrdelse! Det er vanskelig for oss å akseptere, vi som helt har mistet vanen med å vente, som tenker det er vår rett å få det vi ønsker oss nå. Budskapet Kirken gir oss i dag taler om ventings viktighet og verdighet. Store ting tar tid. De fordrer oppmerksomhet og beredskap.
Når det er sagt, forvandler inkarnasjonen selve begrepet tid. Det som skjer når Ordet blir kjød, er at evigheten bryter inn i tiden og finner seg til rette i den. Det er derfor Jesus kan si, “Guds rike er midt iblant dere”. Med andre ord: “Det dere så lenge har gått og ventet på, ligger ikke lenger i fremtid. Det har begynt.” Herrens nærvær blant oss har innført et Nå som aldri vil ha noen ende. Vi berører dette Nå i liturgien. Når vi går til skrifte og mottar absolusjon, blir vi berørt av Guds evige miskunn. Når vi i messen gjenkjenner Guds Lam, er vi på én og samme tid på Golgata ved korsets fot og i det evige Jerusalem, hvor Lammet er Hyrde (Johannes’ Åpenbaring 7.17).
I Kirken overskrider vi tiden. Det skal vi være oss klart bevisst.
I de kirkelige handlinger, i sakramentene, fortettes “tidens fylde” objektivt. Vi kan forholde oss til at noe særlig skjer når vi er i kirken. Hva så når vi går ut i verden, inn i dagliglivet? Da kan evigheten synes fjern. Vi må øve oss i å leve på evighetens frekvens. Der finner vi takten som gir rytme til resten av tilværelsen, grunntonen andre toner kan stemmes ved.
Det er denne måten å leve på Paulus peker mot i 1 Korinterbrev, når han formaner oss til ikke å “gå opp i verden”. Han sier ikke at vi ikke skal ta verden på alvor. Verden er oss betrodd, vi har ansvar for den. Det skal veie tungt. Det vi må huske, er at verden slik vi kjenner den, “den synlige verden”, ikke er vårt endelige tilholdssted. Vi får ferdes her en stund, for å vokse, modnes og trives; men en dag, når vår egen tid er inne, må vi by verden farvel og fare hjem. Det er godt å kunne ta avskjed da med fred, i frihet og takknemlighet. Det er godt å kunne, lik apostlene, si helhjertet “Ja!” når vi kalles.
Her i Tromsø feirer vi soldag i dag. Solen lot seg sist se i byen før advent begynte, den 27. november. I dag skimter vi solen igjen i noen få minutter; så får vi glede oss over mer og mer lys hver dag inntil natten helt forsvinner og solen skinner uavlatelig. Himmellegemene lar oss erfare hva det vil si at “tiden er inne”, en tid som lar seg bestemme med matematisk presisjon. Slik sterk naturerfaringen har en parallell i vårt åndelige liv. Kristus er rettferdighetens sol som går opp med legedom i sine vinger (jfr. Malakias 4.2), han er den evig samtidige daggry, morgenstjernen som stiger i våre hjerter (jfr. 2 Peter 1.19). For oss er tiden inne nå, tidens fylde er idag. La oss da ikke forherde våre hjerter (jfr. Salme 95.8), men isteden resolutt stige ut av mørket, opp av søvnen og besverge mørkets gjerninger. Tiden er knapp. Mangt skal gjøres rede. Vår tro er oss ikke bare til trøst; den er en høytidelig oppgave.
Stå da opp, bli lys! Ved Guds nåde er det mulig (jfr. Jesaja 60.1). Vi skal bli bærere av sollys, gi videre det håp som er oss gitt og vitne om tidens fylde for verden, slik at den får komme til tro. Amen.
Foto: Hans Arne Paulsen på www.foto.no