Ord Om ordet
3. søndag i advent
Sef 3:14-18a: Herren — en helt som har makt til å frelse.
Fil 4:4-7: Gled dere i Herren alltid.
Luk 3:10-18: Jeg døper dere med vann. Han skal døpe dere i ild.
Kirkens to ypperste høytider, påske og jul, forberedes av ventetider. Vi trenger dem. Som mennesker, erkjenner vi langsomt. For at hjertet skal få del i, og forvandles av, dyp erfaring, må grunnen gjøres rede først. Å pukke på dette, er motkulturelt. Vår tid liker best det plutselige. Den appellerer til følelser heller enn til tanker. Tanker må utarbeides. Følelser kan vekkes, simpelthen. Men 
de setter overfladiske spor, og endrer seg fort. Resultatet er at menneskers hjerter er underernært. Julen reduseres til sentimentalitet. Det som teller, er stemningen som vekkes av lukter og smaker, julelys på torvet, Tre nøtter til Askepott og alt det unyttige vi får høre vi trenger å kjøpe. En verdslig jul er en handelsorgie. Men det går ikke å kjøpe bort et indre tomrom.
Kirkelig fungerer vi altså på andre premisser. La oss fortsette med det! Advent, lik fasten, er en tid til besinnelse. Kirken forbereder seg på det som ligger foran ved å se tilbake. Vi tror jo at tilværelsen har mål og mening, at den følger en plan. Da må vi se nøye på kartet, vi som vanligvis styrer etter GPS, fra et øyeblikk til et annet, uten å trenge å huske hvor vi kommer fra eller hvor vi skal hen. Vi lar oss gladelig lede av et maskinelt, dødt signal som taler til oss med beroligende røst, som om det levde.
Litt over halvveis gjennom advent og faste, gir liturgien oss et pusterom. Det er som om vi, på vår vei, hadde nådd et utsiktspunkt. Her får vi lov til å raste mens vi gleder oss over perspektivet foran oss. Fjerde søndag i fasten er et sånt punkt; tredje søndag i advent likeledes. Vi kaller dagen i dag Gaudete-søndag etter inngangs-verset, som vi også fikk opplest i annen lesning, fra Filipperbrevet: ‘Gled dere i Herren alltid! Ja, jeg sier det på ny: Gled dere! Herren er nær! Bekymre dere ikke!’
Kanskje spør vi: Har vi egentlig så mye å glede oss over? Variant Omikron har gitt Covid-pandemien et oppbluss, selv her hos oss, hvor vi tilforlatelig forkynte, for få måneder siden, at nå var det hele over. Høstens COP26-møte i Glasgow bekreftet, på én og samme gang, at klimakrisen blir verre og at verden er uinnstilt på handling. Står valget mellom økonomisk vekst og økologisk ansvar, er det på forhånd tatt, hvor omsorgsfullt det enn tulles inn i fromme fraser. Krigstrommer lyder gjennom natten fra mange steder rundt i verden, også på vårt kontinent. I Kirken ser vi skandaler, tillitsbrudd og frafall. Og midt i alt dette skal vi ‘glede’ oss? Er ikke det å kapitulere for verdslig stemningsdyrkelse, å nære en følelse av moro mens verden går under?
Nei, det er ikke det. Jeg vil få forklare hvorfor. Gleden Paulus snakker om, lik freden ‘som overgår forstand’, er ikke er en følelse. Gleden og freden det er snakk om, er uttrykk for erkjennelsen av at det jeg gjennomlever nå, selv om det er smertefullt, bæres av en større virkelighet, en allmektig velvilje, som gir mening selv til det vonde. Lyset skinner i mørket. Da Israel stod på terskelen til Det lovede land etter førti år i ødemarken, år preget av uvisshet, redsel og skuffelse, sa Gud: ‘På hele den vei dere har vandret til dere kom til dette sted, har jeg båret dere som en mann bærer sitt barn.’ Å vite seg båret slik, er glede, også hvis jeg, mens jeg bæres, lider. Jeg tror de fleste av oss kan overføre denne bibelske innsikt på egne liv, utfra erfaring.
Da Paulus oppfordret filipperne, ‘Gled dere!’, satt han fengslet. Han visste at martyrdøden nærmet seg. Blikket hans var festet på Kristi kors. I samme brev skriver han om Guds Sønn som ‘uttømte seg selv og ble lydig inntil døden, ja døden på et kors’. I det hele tatt, er Paulus aldeles usentimental, dog et menneske fullt av glede. Leser vi brevene hans nøye, kommer dette til klart til uttrykk. Det er fullt ut mulig å kontemplere korset og på samme tid å erfare glede, å bestå i dyp fred. Karteuseren Dom Augustin
Guillerand skrev engang at den kristne må lære å bære sitt eget kors med et smil om munnen. ‘Ikke at vi smiler til korset’, la han til, for det ville være perverst; ‘men vi smiler til ham som går ved vår side og bærer sammen med oss.’
Gjennom advent minnes vi at Herren kommer oss til hjelp. Hadde vi ikke trengt hjelp, hadde han ikke trengt å komme. At verden, overgitt seg selv, hangler, burde ikke overraske oss. Vår Frelser kommer. Men mottar vi ham som Frelser? I så fall, må vi gjøre veien rede. Johannes sier oss hvorledes. Del det du har med den som er trengende: La ditt hjerte bli barmhjertig. Utfør din livsoppgave rettferdig: Tenk på det som er rett, ikke bare for egen del, men også for din neste, nær og fjern. ‘Nøy dere med lønnen dere får.’ Det er ikke lett. Mye vil ha mer, ikke bare i materiell forstand. Lever vi trygt, vil vi helst eliminere risiko. Er vi friske, vil vi ha garanti for å ikke bli syke. Vårt post-kristne samfunn har laget seg slik, at det vil være sin egen frelser. Bibelen forteller oss at dette er en illusjon, ja, et prosjekt som hverken er mulig eller attråverdig, som hverken gir fred eller glede. Sann glede, gleden som gjør livet verd å leve, og freden som følger med i tandem, oppstår ikke ved å eksistere farefritt, men ved å bæres i Guds favn. Gud har sendt gledesbud ’til de fattige’. For å motta budet som vårt, må vi gi avkall på vår rikdom, altså tryggheten vi finner i egne midler. Da får Gud handle fritt. Da finner vi ny frihet selv. Forunderlig er dette, men sant. Å være kristen, er å leve ansvarlig vågalt; å sette sin lit til Gud, ikke til seg selv. Slik åpnes gledens sluser.