Ord Om ordet
3. søndag etter påske: konfirmasjon
Apg 5.27-41: Én må adlyde Gud fremfor mennesker.
Åp 5.11-14: Og hver eneste skapning hørte jeg si.
Joh 21.1-19: Simon, har du meg kjær?
Kjære konfirmanter!
Ja, så står dere her etter et års forberedelse, rede til å forsake det onde, til å bekjenne deres tro og til å motta konfirmasjonens sakrament. Konfirmasjon er på samme tid gave og oppgave. Dere mottar “seglet på Guds gave” i form av et kors jeg tegner med hellig krisma på pannen til hver og én, til bekreftelse av dåpen dere mottok som barn; så sendes dere ut som vitner om evangeliet. Fra i dag av er dere ikke lenger barn i troen, men fullvoksne ansvarlige.
Dette med å “vitne” gjør også kanskje litt skjelvne. Et vitnesbyrd er, i norsk språkbruk, et offentlig utsagn. Vi tenker på vitner som kalles til å delta i en rettssak; så, i spesifikk religiøs forstand, på folk som står på en platting og taler om Jesus, slik jeg så en fyr oppstilt, for ikke lenge siden, på torvet her i byen en kveld, ute i regnet, lidenskapelig talende, uten at en levende sjel stoppet for å høre på. Kanskje ser vi ikke for oss at vi kommer til å stå å vitne sånn? Betyr det at vi ikke er tro mot vår konfirmasjon? Ikke nødvendigvis. La oss se litt nøyere på dét.
Først og fremst: Der finnes folk som kalles til bokstavelig å følge budet om å gå “ut på byens gater og streder” og kalle hvermann til Guds gjestebud (jfr. Lk 14.7-24). Det skal mot til slikt. Mot fortjener respekt. Men et vitnesbyrd kan også ta annen form. Frans av Assisi, som selv hardbarkede hedninger anser som et menneskelig forbilde, sies å ha sagt til sine følgesvenner, de første fransiskanerne: “Forkynn evangeliet til enhver tid; bruk ord når det er helt nødvendig!”
Å være en troverdig kristen går ikke alltid ut på å lire av seg en masse ord. Det har vært sant til alle tider: Frans levde for 800 år siden. Men kanskje er det sannere i vår samtid en noen gang før. Vi bombarderes med ord fra alle kanter, på TV, internett og sosiale medier. Andre bruker stadig ord for å overtale oss til å kjøpe noe, til å slutte oss til en sak, til å tenke på en særlig måte. Vi er mistenksomme i forhold til ord. Det tror jeg ikke er så dumt. Ord skal veies, både før vi tar dem inn i oss og før vi uttaler dem. Å ikke tale i utide, og å ikke ta alt som sies for god fisk, dét uttrykker sunn fornuft. Skal vi formidle til andre hva kristendom går ut på, hva troen betyr, vil det skje mest virksomt ved måten vi lever på, valgene vi tar. Det dreier seg om å bli en kristen, et nytt slags menneske.
Hvordan skjer da det?
Evangeliet Kirken gir oss i dag forkynner Jesu oppstandelse. Troen på den er grunnlaget for kristent liv. Uten tro fremstår døden som det sikreste med livet. Ingen slipper unna døden. Døden står for definitiv avslutning. “Nå er det slutt”, sier folk i blant når et menneske dør, som om alt det han eller hun hadde vært og gjort nå er fastlagt, forstenet lik en fossil vi kan finne på stranden. Jesu seier over døden gir et annet perspektiv på saken. Den viser oss at noe som synes definitivt slutt kan være en begynnelse; at vi bærer i oss en rettmessig lengsel etter evig liv. Oppstandelsen lærer oss å håpe.
Håpet, mer enn noe annet, skiller troende fra mennesker uten tro. Håp er visshet om at dét en ting, et forhold, en opplevelse er nå ikke definerer hva tingen, forholdet, opplevelsen kan bli. Møtet mellom Jesus, den oppstandne, og Peter gir oss et eksempel.
Peter, det vet dere, hadde nytt Jesu fulle tillit. De to var venner. Peter hadde lovet Jesus at han aldri ville overgi ham. Allikevel hadde han, da Jesus var mest utsatt, fornektet ham tre ganger; da Jesus ble spikret til korset, løp Peter bort og gjemte seg. Han lot sin venn dø alene. Hvordan man føler seg når man har handlet feigt, vet de fleste av oss av erfaring. Det er vondt å leve med skuffelsen over seg selv, å tenke: Nå har jeg ødelagt noe som aldri kan bygges opp igjen. Den slags smerte kan bli til et åpent indre sår. Er vi sårbare inni, blir vi gjerne lukkede eller voldsomme utad. Så blir vi sittende fast i ensom fastlåsthet og tenke: Skal hele livet virkelig arte seg sånn?
Når Jesus spør tre ganger, “Holder du av meg?”, legger han hånden rett på Peters sår. Peter føler seg utilpass først, og ydmyket. Det gjør så vondt at han tror han er i ferd med å straffes. Så ser han at det motsatte er tilfellet. Han ser at hans forhold til Jesus ikke defineres av det som er skjedd. Godtgjørelse er mulig. Ved at hans bedrag berøres, kommer for dagen, kan synd tilgis; ja, ikke bare det, den kan bli til noe godt som styrker et forhold han selv hadde svekket, og derved gjør det mer solid. Møtet mellom de to på stranden er som et bilde på skriftemålets nåde, som lar oss legge ting bak oss, starte på ny frisk.
Det er en kilde til håp for oss selv og andre. For kan min synd tilgis, da kan saktens andres også. Da er ingen håpløs.
Kjære konfirmanter, vår kristne erfaring av at det er mulig å begynne på nytt, at død kan vendes til liv, er blitt sjelden kost i vår avkristnede tid. Vi ser mange eksempler på at verden blir mer brutal.
Tror folk ikke at de selv kan tilgis, ser de ingen grunn til at andre skal bli det: Da stikker de dem heller med kniv. Mangler folk begreper om miskunn, føler de ikke noe ansvar i møte med dem som har det vondt: Da vil de bare holde dem på avstand, for ikke selv å forstyrres. Tror folk ikke at livet her og nå har en evig dimensjon og derfor er hellig, har de ingen sans for uproduktive liv: Da avliver de heller mennesker som, etter deres mening, ikke tjener til noe.
Vi trenger unge menn og kvinner som modig protesterer mot slik utvikling, som vet hva livet handler om og kan vitne om det. Til slikt vitnesbyrd skikkes dere i dag. For all del: Bruk ord når det trengs. Men lev som kristne først og fremst. Slik blir dere til velsignelse både for dere selv og andre!
Når han tilgis, blir Peter på nytt dratt ut av dype kaosvann og finner plass i båten. Lluis Borrassa, Peter går på vannet, i Rectoria de Sant Pere de Terrassa.