Ord Om ordet
3. søndag i fasten
2 Mos 3:1-8a, 13-15: Jeg har sett hvor ondt mitt folk lider i Egypt.
1 Kor 10:1-6, 11-12: De drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, Kristus selv.
Luk 13:1-9: Mener dere at disse galileerne var større syndere?
Når noe fryktelig skjer — når vi selv, eller noen vi er glad i, rammes av sykdom, ulykke eller brå død — spør vi: Hvorfor? Hva har jeg (eller han eller hun) gjort for å fortjene dette? Man hører iblant om folk som vender seg bort fra tro etter ikke å ha fått fyllestgjørende svar på slike spørsmål. De forklarer seg stort sett ved å si: ‘Jeg kan ikke tro på en Gud som tillater at uskyldige lider.’
Det er noe edelt i denne form for moralsk opprørthet. Det er også noe forenklende og overflatisk. Holdningen forutsetter bildet av en gud som styrer denne verden lik et marionett-teater; som har alle tråder i sin hånd og styrer sine animerte dukker alt-regjerende, den ene inn i tilfredshet, den annen inn i smerte, etter forgodtbefinnende. Gud er allmektig: Det vil vi sammen fastholde om litt, når vi fremsier trosbekjennelsen. Hans allmakt går imidlertid ikke ut på å fjernstyre oss.
Ved å skape mennesket i sitt bilde, det vil si, guddommelig fritt, satte Gud en grense for sin styring. Et av troens mest mystiske aspekter, er respekten han har for våre valg. Han respekt viser vår verdighet. Den gjør også at vi ikke beskyttes for følgene av det vi velger. Folk som indigneres når Gud ikke griper inn for å forebygge skade, er gjerne de samme som vemmes ved tanken på en gud som dikterer hvorledes mennesker bør handle. Det er her resonnementet bryter sammen. Jeg kan ikke, på én gang, hevde retten til å gjøre som jeg vil og forvente at alt skal samvirke for å bringe mine preferanser lykke. Jeg bor tross alt ikke alene her på jorden. Min frihet samspiller med alle andres frihet. Denne frihetssymfonien utspilles i en verden som følger sine lover.
La oss ta et konkret eksempel. Tenk på et vulkanutbrudd. Finner det sted på en øde, ubebodd øy, utgjør det et vidunderlig skue. Det minner om kraften som finnes i jordens indre, om elementenes samspill. Betrakter vi det på trygg avstand, kan vi komme på noen vers fra ynglingenes sang i Daniels bok, som vi synger til laudes på høytider: ‘Lov Herren, ild og varme; […] lov Herren dere kilder.’ Vi kan bøye pannen mot jorden og utbryte: ‘Gud, du er stor!’ Har det seg at en landsby er bygd ved vulkanfjellet fot, fortoner skuet seg helt annerledes. Det blir fryktelig, grotesk. Vi gripes av angst på de utsattes vegne. Men det er ingens skyld at vulkanen følger sin nødvendighet. At et samfunn rammes av lavastrømmen, er uttrykk, simpelthen, for skjørheten i denne verdens samspill.
Når jeg sier dette, er det ikke for på noen måte å relativisere tragedie. Det er for å minne om at ikke all lidelse lar seg forklare.
Dette er Jesu poeng i dagens evangelium. For å gjøre det klart, bruker han to ulike eksempler. Først er det snakk om galileerne som ble drept av Pilatus. Var de usedvanlig syndige, fortjent med det som skjedde? Nei, får vi høre. Det vil ikke si at begivenheten var nøytral. Den var uttrykk for diktatorisk maktbruk. Pilatus er ansvarlig, men ikke ofrene. Eksempel nummer to handler om et sammenstyrtet tårn. Her også kan det være ansvar å fordele, skulle det være snakk om dårlig håndverk eller vedlikehold. Grunnprinsippet forblir det samme: De som oppholdt seg under tårnet da det falt, var ikke mer straffeskyldige enn andre. På sett og vis hadde de simpelthen uflaks.
Skal dét være alt Bibelen har å komme med: At vi som mennesker er utsatt for flaks?!
Nei, selvsagt ikke. Det Skriften gjør, er å beskrive tilværelsen nøkternt slik den er. Den erkjenner at hvert menneskeliv, om det så er preget av høy dyd, er gjenstand for smerte. Troen beskytter oss ikke fra å lide. Det den gjør, er å gi lidelsen mening, for Gud trer inn i den og møter oss der. Å oppleve smerte, er ikke (slik vi kan være fristet til å tro) å være Gudsforlatt. Tvert imot. Vi tror på en Gud som åpenbarer seg som vår Far. Han er en ‘menneskekjærlig Gud’, for å bruke et uttrykk som stadig dukker opp i Østkirkens liturgi. Når hans barn lider, komme han til dem for å være blant dem.
Vi ser dette når Gud viser seg for Moses i den brennende busk. Han er kommet, sier han, fordi han har sett hvor ondt folket lider i Egypt. Han vil forløse Israel; ikke ved å trylle det onde bort, men ved å bære det sammen med folket og lede dem ut. Han selv skal gå iblant dem. Som pant på sitt løfte, åpenbarer han sitt navn. Det er ofte mangelfullt oversatt, dessverre. Det formidler ikke bare at Gud er, men at han er her, tilstede midt i det som oppleves som ondt, men som hans nærvær opplyser og gjør velsignende.
I den første pakt formidles innsikten som i et speil. Den blir kjøtt og blod når Gud, i tidens fylde, tar på seg vår natur for, deri, å frelse og fornye oss. Ingenting menneskelig er uberørt av Ordet. Ordet er blitt lik oss i alt, unntatt synd. Derved innser vi at synd, ‘som henger så fast ved oss’ (Heb 12:1) er et fremmedelement. Den skiller oss fra Gud, og derved fra vårt sanne jeg. Vi skal resolutt legge den fra oss. Alt annet som utgjør våre liv — også vår svakheter, vår sykdom, vår angst — kan vise seg broer for å møte Gud. Ja, jo nærmere vi kommer ham, jo mer vil vi selv føle oss kalt til å møte andre i deres utsatthet. Tror man på en inkarnert Gud, blir medmenneskelighet et sakrament.
Sviatoslav Shevchuk, Erkebiskopen av Kyiv, pekte mot dette i en sterk oppfordring i går. Han bad oss om ikke å vende blikket bort fra dem som lider. ‘La oss ikke være redde’, sa han ‘for å la menneskers smerte få plass i våre hjerter, for nettopp denne smerten vil gjøre oss til kristne.’ På ingen måte forherliger han smerte. Smerten i seg selv er forkastelig; men medlidenhet er et gode. Ja, i lyset av Kristi åpenbaring er den guddommelig. Måtte den finne fruktbart, virksomt uttrykk i vårt liv. I Jesu navn!