Ord Om ordet
31. søndag C
Visd 11:22-12:2: Fordi du makter alt, miskunner du deg over alle.
2 Tess 1:11-2:2: Vi ber om at Gud må gjøre dere verdige til det kall dere har fått.
Luk 19:1-10: Folk så det og ble forarget.
Vi har hørt et avsnitt fra evangeliet etter Lukas, en allsidig kar. Hans tekster er de mest velskrevne i det Nye Testamente: litterær begavelse er åpenbar. Fra Paulus vet vi at han var lege, hvilket på den tid ennå var et yrke basert på berøring — hendene vil ha vèrt han fremste instrumenter. Tradisjonen attesterer i tillegg at Lukas malte. Det første ikon av Guds Mor, sies det, kom fra hans hånd. Det er ikke ofte én person besitter tre så spesialiserte kompetanser: kjennskap til menneskers fysiognomi i helse og uhelse; evnen til å skape sannferdige portretter; så anlegg til å fatte det han observerer og maler i ord.
Lukas, må vi si, er den ideelle evangelist.
Hans skisser er da også sjeldent levende. Han er en skrivekunstens Rembrandt. Vi skylder ham, og bare ham, det vi vet om den fortapte sønn, den barmhjertige samaritan, Emmausvandrerne — og Sakkeus, selvsagt. Beretningen om ham er kort, begrenset til ti vers. Det var alt Lukas trengte for å tegne en skisse detaljert nok til å la oss føle at vi kjenner personen, en skisse som har preget en hel sivilisasjon. Slik gjenkjenner vi et mesterstykke.
Fire ting fortelles om Sakkeus: at han var, ikke bare tollopkrever, men sjef for tolloppkreverlauget; at han var rik; at han var kort; at han ville se Jesus.
Et par andre ting lar Lukas oss lese mellom linjene. Hvis Sakkeus var så mektig og så rik, kunne han ikke ha albuet seg frem til forreste rad i mengden? Jo, helt sikkert, men det ville ha hatt sin pris. Han ville, det visste han, ha utsatt seg for mengdens sarkasme, som er fryktinngydende. Hans kortvoksthet innbød til spott. Han visste i tillegg at han, i stimmelen, var omgitt av uvenner. Husk, han var toller for okkupasjonsmakten.
Jeriko var en bygd med kanskje 3000 innbyggere, omtrent som Tiller i dag. Alle vil ha visst hvem Sakkeus var, hvor pengene hans kom fra. Mange vil ha unnet ham et bananskall å skli på mens der de stod der og ventet på Fredsfyrstens inntog. Sakkeus innså dette. Istedenfor å la andre latterliggjøre seg, gjorde han selv noe absurd: Han, den voksne mannen, klatret opp i et morbærtre. Bildet av ham der bekrefter hvor fryktelig ensom han må ha kjent seg blant sine sambygdinger.
Jeg skal ikke stå her, to tusen år på etterskudd, og psykoanalysere Sakkeus. Det har jeg hverken lyst eller evne til. Men Lukas selv, som kyndig portrettist, innbyr til å spørre: Var det Sakkeus’ kortvoksthet, hans synlige annerledeshet, en kilde, kanskje, til skjensel, som gjorde at han søkte en marginal status i lokalsamfunnet?
Var han, si, blitt terget som barn, vil han som romersk embetsmann ha hatt tilfredsstillelsen av å utøve makt over den mobbende hop. Han vil ha fått en slags revansj. Hadde Jeriko gjort ham til en einstøing, hvorfor skulle han ikke stadfeste seg som sådan, som for å si: ‘Det er ikke dere som har skviset meg ut, det er jeg som skviser dere ut!’ Dette er signalet Sakkeus gir, synes det meg, der oppe i sitt morbærtre. Vi kan nesten se ham peke nese til mengden.
Jeg våger å tro at mange av oss vil gjenkjenne oss i ham der. Hva gjør vi ikke for å skjule vår sårbarhet? Bare tanken på dét, at noen kunne påpeke offentlig en side ved oss selv som vi skammer oss over, kan synes oss en skjebne verre enn døden. For å motstå den, er vi rede til alt, selv til vold, om det så er mot oss selv. Ofte, svært ofte, er kilden til synd i folks liv en nesten panisk angst for ydmykelse.
Midt inn i denne spenningen full av svirrende tanker og vekslede mørke blikk, kommer kallet: ‘Sakkeus skynd deg ned!’ Fredsfyrsten er der. Folk hadde nær glemt ham, i ståheien omkring Sakkeus. Men så de ham ikke komme, så han, Guds Ord, dem med fullkommen klarhet. Han så hvem som trengte ham mest; og han så hvilken gestus som trengtes for å skjære gjennom knuten som holdt et lokalsamfunn låst i gjensidig forakt. ‘I dag tar jeg inn hos deg.’ Mengden ble forarget. Det kan vi godt begripe: Skulle Guds Salvede ta inn hos en syndig mann? Ja, det skulle han; ikke for å på noe vis å billige eller bekrefte synd, men for å helbrede den. 
Tanken om synds helbredelse er vesentlig. Den er spesifikt kristen. Vi har det med å glemme den, dessverre. Lett tenker vi på synd kun utifra forbrytelse og straff. Disse begrepene har sitt å bidra med, men er ikke tilstrekkelige. I et kristent perspektiv, lar synd seg ikke redusere til overtramp; synd er også en nedarvet betennelse vi bærer på. Skal vi komme noen vei i etterfølgelsen, må vi først og fremst la oss helbrede.
Lukas gjør dette klinkende klart, han som var lege i tillegg til å male fortreffelig både med oljer og ord. Medisinen Sakkeus trengte var et klarhetens blikk som uttrykte: ‘Jeg ser alt du bærer på, men forakter deg ikke: Jeg akter deg for det du er i stand til å bli.’ Med ett ble lenkene som bant Sakkeus til støv. Han stod der fri, uredd, plutselig med stor verdighet.
I denne messen, brødre og søstre, ser Herren Jesus på hver av oss slik han så på Sakkeus. Som det står i Visdommens Bok: han vemmes ikke over noen han har skap, ikke over noen av oss, samme hva vi går og bærer på. Men han spør, ‘Vil du bli frisk?’ Om litt, før den hellige Kommunion, ber vi sammen: ‘Si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.’ La oss virkelig legge vår sjel i den bønnen. Og Herren vil gi oss sitt ord i form av føde til evig liv. Amen.