Ord Om ordet
32. søndag B
1 Kong 17:10-16: Melkrukken ble ikke tom.
Heb 9:24-28: Kristus er blitt ofret én gang for alle.
Mark 12:38-44: Hun gave alt hun eide.
Dagens annen lesning, fra Hebreerbrevet, uttrykker kjernen i vår kristne tro. Det er en tettpakket tekst. La oss se litt nøye på den. Kristi frelsesverk presenteres i tre trinn.
Først får vi høre at Kristus ble ofret for å ‘ta bort synd’. Her oversettes den greske teksten, εἰς ἀθέτησιν τῆς ἁμαρτίας, ganske bokstavelig, men kanskje forstår vi bedre hva som sies hvis vi tar en titt på den latinske Vulgatas billedlige, dikteriske gjengivelse. Her står det: ad destitutionem peccati. Å destituere er det motsatte av å restituere. Er jeg destituert, står jeg helt uten ressurser. Slik får vi høre at Kristus har fjernet dét synden hadde å leve på; synden står igjen på bar bakke. All åndelig og eksistensiell kapital hører nå Jesu kors til, lar vi korset bli virksomt i våre liv, bærer vi det slik at vi formes av det. Dette er altså første trinn i frelsesverket: syndens konkurs.
Trinn nummer to bringer oss fra jorden til himmelen. Etter å ha fullført sitt virke på jorden, hører vi, står Kristus nå for Guds åsyn, hvor han ‘trer frem som vår hjelper’ og talsmann. Han som, dog uten synd, delte vår tilværelse, vet utmerket hvor skrale vi mennesker er. Han kjenner alle prøvelser vi utsettes for, sårbarheten vi lever med. Alt dette bærer han frem for Faderen med en bønn om miskunn. Når vi først i hver messefeiring synger Kyrie eleison, lar vi Ånden bære vårt inderlige håp oppimot den medlidenhetens dialog som evig føres mellom Fader og Sønn.
Bønnen om barmhjertighet vil lyde inntil verdens ende når Kristus — og her når vi tredje trinn av frelsen — kommer igjen i sin herlighet for å dømme levende og døde, ‘for å fullbyrde frelsen for dem som venter på ham’. Vår oppgave som kristne går ut på å finne vår plass innenfor denne fremdriften fra forsoning gjennom forbønn frem imot en kommende rettferdig dom. Hvordan lever vi på slike premisser? Spørsmålet er vesentlig. De to andre lesningene Kirken gir oss i dag bidrar med svar.
Begge forteller om enker som gav alt. Enken i Sarepta var, lik resten av Israel, slått av den hungersnød Herren hadde sendt som straff for Kong Ahabs urett og avgudsdyrkelse. Enken var selv god og from. Hun betalte prisen for ondskap andre hadde øvet. Lidelse som som skyldes andre menneskers lovløshet er gjerne forbitrende. Enken motstår denne destruktive tendensen. Selv om tørken hun lider under var sendt av Gud, tror hun på Guds godhet; ja, for Guds skyld godtar hun å dele sine siste reserver med en vilt fremmed, slik Moseloven bød henne det. Hennes handling født av tro, som vi godt kan kalle heroisk, la grunnlaget for et nådens under. Etter at hun hadde gitt alt hun hadde å leve på, opplevde hun at mer ble gitt. Gjennom Guds inngripen ble hennes melkrukke ikke tom; oljen i kruset hennes tok ikke slutt. Ved å gi av egen substans slik at en annen skulle få leve, opplevde hun at en overflod av liv ble henne til del. Livet ble henne gitt, fritt og raust, som gave.
Enken i evangeliet er likeledes altoppofrende. For å gi ære til Gud og for å hjelpe landets fattige, ‘gav hun alt hun eide’ som et offer til Herren. Slik står det i teksten vi har lest. Egentlig kunne vi uttrykke forholdet enda mer radikalt. I følge den greske teksten, gave enken ἐκ τῆς ὑστερήσεως αὐτῆς, bokstavelig talk: hun gav ‘av sin mangel’, ‘av det hun selv ikke hadde’. En dreven finansrådgiver ville ha erklært henne sprø, uansvarlig, skjødesløs. Han ville nok ha satt henne under verge, da hun selv åpenbart var ute av stand til å forvalte egne midler.
Kristus fremstiller situasjonen anderledes. Dette, sier han, er måten vi skal leve på. Vi skal gi uten å tenke altfor mye på hva det koster; vi skal overgi oss selv som offer og risikere fattigdom, ja, sågar døden for å følge Lovens bud om nestekjærlighet.
Herren byr oss nære en stor grad av frihet i forhold til vår eiendom og i forhold til livet selv. Vi skal være rede til å sette det til i Jesu navn, forsikret om at vi, i ham, vil få det igjen med rikelige renter.
På denne måten blir Hebreerbrevets teologiske visjon, som på egen hånd kan synes litt abstrakt, litt vel teoretisk, praktisk håndgripelig. Ved klare forbilder får vi se hvordan vi skal gestalte våre liv som enkeltmennesker, som Kirke og som samfunn.
I kirkebønnen denne uken ber vi Gud om nådig å holde borte ‘alt som kan skade oss, så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje, ditt eksempel’. Det som virkelig skader oss, får vi høre her, er ikke sykdom, fattigdom og død, selv om disse ting er bitre nok. Virkelig skade lider vi når vi gjør motstand mot Jesu kall til å gi alt, når vi søker vår rikdom og trygghet i jordiske ting han, på korset, uttømte istedenfor å følge hans oppofrende eksempel for å få del i hans sinnelag, for å bli ham lik. Våger vi å ha et slikt utsyn på livet — det skal mot til! — finner vi at hvert øyeblikk byr på anledninger til å ta et valg for eller mot frelse, for eller mot Jesu Kristi sak.
Å leve slik er krevende, men salig. Det er sånn vi finner sann frihet og rotfestes i sannhet, i det reelle slik det faktisk er, hvor frihet og sannhet forutsetter og komplementerer hverandre, og hvor gleden aldri er langt unna.
Gud gi oss nåden han gav sine storhjertede, gavmilde, trofaste enker slik at vi, lik dem, får bli gjort verdige Kirsti løfter. Amen.
Marc Chagall, Elija og Sareptas Enke. Fra malerens ‘Desseins pour la Bible’.