Ord Om ordet
33 Sunday C
Mal 4.1-2: Se, dagen kommer, den brenner som en ovn.
2 Tess 3.7-12: Før et stillferdig og arbeidsomt liv.
Luk 21.5-19: Alt dette dere ser skal bli jevnet med jorden.
Den israelske forfatteren Amos Oz har beskrevet sin oppvekst i Jerusalem på 50-tallet. Gründer-ånden var sterk. Samfunnsutviklingen ble sett på som oppfyllelse av profetisk forventning. ‘Jesaja’, skriver Oz, ‘ble lest som aktualitetsmagasin’. Vi kan humre over en slik bemerkning. Vi kan anse det som naivt å tenke at man deltar i endetiden sånn. På den annen side: Hvis Bibelen er Guds ord og hvis, som Jesus sier, det ‘som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene’ må oppfylles, ja, da har vi en plikt til vaktsomt å tolke tidens tegn i lys av guddommelig åpenbaring. Da må vi holde utkikk etter det tidløse i tiden, i vår samtid.
Det er sannelig ikke vanskelig å referere dagens evangelium til vår hverdag nå. Kriger og opprør omgir oss på nært hold. Jordskjelv, hungersnød og pest tar vi for gitt, slik vi er blitt vant til orkaner og oversvømmelser. Hva med de ‘store jærtegn i himmelen’? Vi ser dem i form av vanvittig rask teknologisk utvikling.
For en generasjon siden, var en trådløs telefon luksus. Nå kan man ikke ta bussen uten mobil. Såkalt ‘kunstig intelligens’ betinger oss mer og mer. Ingen vet hvor den vil føre. Geoffrey Hinton, hovedaktør på området, mener det er en 20% sjanse for at KI i løpet av tredve års tid kan utrydde mennesket på jord. Som han sier: ‘Tja, aldri før har vi hatt å gjøre med ting som er intelligentere enn oss selv.’
Med så mye usikkerhet på ferde, og med angsten som følger, er det ikke rart vi hører stemmer som roper, ‘Tiden er inne’, og for den saks skyld, ‘Det er meg!’ Tenk bare: Det tales nå åpent om Antikrist i Silicon Valley.
Hvordan skal vi som kristne forholde oss i en sånn situasjon? Herren gir oss i evangeliet tre konkrete formaninger: for det første skal vi ikke la oss føre vill; for det annet skal vi benytte anledningen til å bære vitnesbyrd; for det tredje skal vi tro at Gud gir oss ord og visdom med kraft til å overvinne motstand.
‘Vokt dere, så dere ikke lar dere føre vill’. Skal vi unngå villedelse, må vi vite hvor vi er på vei, hvor vi vil hen. For en kristen, er målet ikke et sted på kartet, ikke et abstrakt ideal, men et nærvær, en person. ‘Følg meg’, sier Kristus. Johannes skrev: ‘Den som sier, “Jeg er i ham”, må vandre slik han vandret’. Å vandre Kristuslikt er ikke noe vi lærer kun ved å ligge på sofaen og høre YouTube-foredrag. Vi må vite hvem Kristus er. Vår fremste kilde er Skriften: Evangeliene i første rekke, men også Brevene, Apostelgjerningene og Apokalypsen. Det gamle Testamente gir den nødvendige klangbunn for Det nye. Dette er en tid for å lese Bibelen grundig og ansvarlig. Skriften må leses i enhet med Kirken, selvsagt: Den lar seg ikke privatisere. Så må vi formes av sakramentene og Kirkens lære. Vi får nære Kristi mystiske legeme ved å følge budene, ved å ta vare på hverandre. Nettopp det katolske fellesskap, enheten med andre i Kristus, beskytter oss fra å ledes vill. Det godes fiende vil alltid trekke oss bort fra enheten, inn i oss selv, i avskårethet. Vær da på vakt mot individualiserende tendenser. Vær på vakt mot egen stolthet og ærgjerrighet, mot enhver selvforherligelse.
‘Da skal dere få anledning til å vitne!’ Sammenhengen Jesus peker mot, er streng: Det handler om usanne anklager, forfølgelse og mishandling. Guds kjærlighets sak ligger på kollisjonskurs i forhold til vår falne verden. Slik er det bare. Vi er kalt til å gjøre vårt beste for at verden skal bli mer rettferdig, men vi vil aldri lykkes helt. Verden har behov for å frelses. Så må vi belage oss på motstand. Utholdenhet i store saker forberedes av utholdenhet i de små. Hvordan reagerer jeg når jeg blir motsagt, når jeg ikke får det som jeg vil? Blir jeg sur og motløs, eller bevarer jeg hjertets fred? For å vitne om Jesu nåde, må jeg først få bukt med eget sinne, egen lidenskap. Hver dag gir oss anledning til å øve.
‘Jeg skal gi dere ord og visdom, som ingen av deres motstandere skal kunne motstå.’ Løftet Jesus gir handler ikke om garantert suksess i offentlig debatt. Husk: Talen vi leser i dag ble holdt for de Tolv ved Jerusalems tempel akkurat i det Vårherre var i ferd med å tre inn i byen som det nye Påskelam, taust overgitt for å lide og dø på folkets vegne. Det uimotsigelige vitnesbyrd kan være trofasthetens vitnesbyrd, rett og slett — selvutgytelse inntil døden. De fleste av oss blir bevart for slik prøvelse, Gud skje lov; dog skal vi ha den for øye. Nettopp derfor nevner Kirken, i Nattverdsbønnen, en lang rekke martyrer som følgesvenner og forbilder. Gud fullender sin kraft i menneskers avmakt. Han har gjort det før; han kan gjøre det igjen, med oss.
La oss da leve som evighetens vitner i tiden. Om vår egen tid blir kort eller lang, vet vi ikke. Det er heller ikke så viktig. Det som teller, er at vi lar oss bruke som redskaper for Guds frelsende hensikt, så hans rike får komme. Vi er brukbare i den grad hans fred lever i oss, i den grad vi lar oss forsone, i den grad vi lærer å elske, i den grad vi lever sant menneskelige liv, slik Gud ble sant menneske.
Et tegn på at vi er på riktig vei, er at Kristi glede bor i oss. ‘Hjelp oss’, ber vi Gud i dagens kirkebønn, ‘å finne varig og fullkommen glede i å leve for deg’. Jo mer den gleden får innpass i oss, jo mer er vi utilgjengelig for frykt.
Amen.
Caravaggio, Ecco homo! Wikimedia Commons.