Ord Om ordet
4. søndag i advent
Jes 7:10-14: Emmanuelstegnet.
Rm 1:1-7: Blant dem kalt til å tilhøre Jesus Kristus, er også dere.
Mt 1:18-24: Barnet hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd.
Hvert år ledsager Akas, Judas konge, oss gjennom advent. Han er en usannsynlig evangelist! Akas hersket på 730- og 40-tallet f.Kr, som den 14. konge i Davids rekke. Men ‘han gjorde ikke hva rett var i Herrens, hans Guds øyne som hans far David’. Hva gjorde han så? 2. Kongebok fremstiller Akas som en ustø hersker, én som alltid ville had i både pose og sekk, og så engstelig at han søkte bekreftelse på alle bauger og kanter. Til hans evige skam lot han ‘sin sønn gå gjennom ilden etter de vederstyggelige skikker hos de folk som Herren hadde drevet bort’. Med andre ord: han ofret sitt eget barn til Molok, Kanaans gud, ‘dynket med menneskeofre og foreldres tårer’, som Davids hus fra Salomons tid gav seg til å ville blidgjøre.
En djevelsk kultus setter dype spor. Gehennadalen, hvor Moloks ofre ble brent, er blitt et synonym for helvetet. Der ofret Akas sin sønn. Men han gjorde mer enn som så. Han ‘ofret og brente røkelse på haugene og bakkene og under hvert grønt tre’ — han mobiliserte landets sovende avguder, som strenge dommere hadde kjempet bort. Selv det var ikke nok. Han importere guder fra utlandet også. Og hele tiden bragte han, selvsagt, offer på offer på offer til Israels Gud.
Hva lå bak en så frenetisk synkretisme? Akas la an på å sikre at hans trone fikk bestå. Den var truet av utbryterstaten Israel, det Nordre Kongedømme. Ingen er en verre fiende enn en fremmedgjort bror. Kong Peka av Israel had alliert seg med andre prinser for å annektere Juda og utslette Davids hus. Da Pekas frendehær nærmet seg, skalv Akas’ hjerte, leser vi, ‘likesom trærne i en skog skjelver for vinden’. I en sånn kamp trengte Juda forbundsfeller, det er klart. Akas søkte dem iherdig. Vi har sett ham lete etter støtte i den overnaturlige sfære. Han var ikke mindre aktiv politisk.
Når vi i dagens lesning hører ham si nei takk til et tegn fra Herren, er det ikke ydmykhet som holder ham tilbake. Jesaja tiltaler Akas ved den øvre dammen i Jerusalem, i hovedstadens nordøstre hjørne. Der står kongen og speider etter et tegn han selv har bestilt. Han ser etter støvskyen som vil varsle at assyrernes hær, som han har tilkalt, er innenfor rekkevidde av Jerusalem. Sin nasjon, og sin sjel, har han solgt til den mektigste av tidens hedenske herskere. Hva skal så han med ‘et tegn fra Herren’?
Så velkjent alt dette lyder! Et lite land som ødelegges av en ambisiøs nabo; jakten på supermakter som kan gripe inn; overgivelsen av etiske og religiøse verdier til fordel for mørke paktforhold. Vi er blitt så vant til pragmatisk politikk at vi nærmest tar bedrag for gitt. Vi trenger heller ikke skue langt etter ledere som insenserer altere reist til ære, f.eks., for ‘demokrati’ eller ‘menneskerettigheter’, men så stikker innom andre helligdommer også, ‘på haugene og bakkene og under hvert grønt tre’. Kanskje protesterer vi: I alle fall blir barn ikke brent i våre dager. Den oksehodede Molok med umettelig vom er blitt et musemsstykke, sant nok. Men barn blir ofret også nå, med det 21. århundres globaliserte effektivitet. Har vi ikke nylige sett bilder av barn som forgår i Congo, omkring Lampedusa, i Bekaa-Dalen, i Ukraina? Hvem står der bak? Og for hvilken hensikt?
Jeg står ikke og gjør meg til politisk oppvigler. Jeg vil kun minne om dette: Akas’ og Jesajas verden var ikke så ulik vår verden, som ser ut til å være gått av skinnene. Deres var også en verden av kompromisser, grådighet og brutte løfter. Dét var den verden som fikk tegnet om Gud-med-oss. Akas mottok det til tross for seg selv. Han lyttet jo ikke. Allikevel forsikret Jesaja: ‘Herren selv skal gi dere et tegn’. Guds hensikt saboteres ikke av menneskers utroskap.
Tegnet Herren gir er selve motsatsen til Judas herskers håp. Det har ingen ting med våpen å gjøre. Det er ikke maktbasert. Det fremstår diskret, i dyp stillhet. Judas sanne håp er ingen militær superhelt, men et spedbarn som vesentlig viser Guds omsorg for oss, som viser oss at vi ikke overgis oss selv når vi har det vondt, at vi ikke er alene. I århundrer lød Jesajas ord som et sublimt, men utrolig løfte. Sånn er det ikke lenger. For oss, har Emmanuelstegnet en kontur og et navn. Det gir mening til våre liv. Det er nært. Om noen øyeblikk blir det virkelighet her, på alteret.
Hvert år, brødre og søstre, lar advent oss fornye vårt håp. Vi blir minnet om at troen vår baserer på fakta; at det vi bekjenner som sant, er sant. La da ingen krig, intet rykte om krig, komme håpet vårt til livs. Verdens kritiske tilstand burde få oss til å håpe mer intenst. Den burde styrke vårt forsett om å leve trofaste, sannferdige liv i raus tjeneste, etter forbildet til den tjenende Herre vi tilber.
Jomfruen har unnfanget. Barnet hun bærer er av Den Hellige Ånde. Hun vil føde en Sønn, som vil frelse sitt folk fra dets synder. Spørsmålet er: Er vi rede til å motta ham? Er jeg villig til å la ham omskape mitt liv for å gjøre det til sitt?