Ord Om ordet
5. søndag C
Jes 6.1-8: Ve meg! Det er ute med meg!
1 Kor 15.1-11: Sist av alle viste han seg også for meg.
Luk 5.1-11: Legg ut på dypet.
Jesu ord til Peter, “Legg ut på dypet!”, berører en hjertestreng i oss. Alle lengter vi iblant etter oppbrudd, etter å yte noe dristig. Mye holder oss tilbake. Sånn var det for Peter også. I dagens evangelium løper han en risiko. Natten lang har han fisket i vann han kjente som sin hule hånd: Gennesaretsjøen er ikke stor. For en fisker å vende hjem til daggry med tomme nett, er ydmykende. Nå bes han om å legge ut på nytt i dagslys, omgitt av et stort, oppmerksomt publikum. Skal han ta sjansen på å fremstå som en godtroende narr? Har det rimelig hensikt å prøve igjen der hvor gjentatte forsøk har vist seg ufruktbare?
Peter er ærekjær, vet vi. Han vil ha tenkt seg om grundig før han besluttet: “På ditt ord vil jeg kaste nettene ut!” Han tok sjansen på å handle, ikke kalkulerende, men tillitsfullt. Bevisst, etter overveielse, tok han en beslutning bygget på lydighet, ikke skjønn. Vinningen var spektakulær. Noten truet med å ryke. Så skjer det underlige: Mengden med buktende fisk, sølvglinsende i middelhavsufiltrert sollys, fangsten som sanner Jesu myndighet og Peters djervhet, fremstår med ett helt uinteressant. Når Peter fritt kan hove inn det han mest har ønsket seg, vil han ikke lenger ha det.
Han som la ut på Herrens ord, kan nå ikke mettes av annet enn Ordet selv. Han lar fisken fare, båten stå. På land har han fra nå av har sitt virke, ved Ordets side, i Ordets kraft, etterfølgende Ordets eksempel like inn i døden.
For et kvart århundre siden, da Johannes Paul II innledet det nye årtusen, gav han oss Jesu ord til Peter som retningsviser for epoken vi gikk inn i, som vi ennå står nær begynnelsen av: “Legg ut på dypet! Duc in altum!” Paven skrev: “Ordene lyder klokkeklart for oss i dag. De byr oss huske fortiden takknemlig, leve begeistret i nuet, se mot fremtiden tillitsfullt. Jesus Kristus er den samme i går, i dag og i all evighet”. Formaningen samstemmer med den vår hellige far, Pave Frans, gir oss i dette jubelår, når han oppfordrer oss til å vandre som pilegrimer ut av håpløshet, inn i håpet.
Håpløshet er vår tids åndsnød. Jo mer vi omgis av løfter om tiltak som sies å skulle gjøre livet enklere (automatisering av alt fra bankoverføringer til helsesjekk), jo mer står vi maktløse overfor systemer vi ikke kan begripe. Ja, vi får knapt mer forholde oss til folk. Vi utleveres umenneskelig intelligente chatbots som på hjelpeløst eneglsknorsk gir oss innfløkte svar på spørsmål vi ikke stiller. Føringer for globalisert politikk legges nå så langt unna, og i stadig større grad av en klan nær-mytiske Midasmenn, at det synes håpløst bare å bry seg. Imens smelter isen. Havet stiger.
Fristelsen er stor til å trekke seg tilbake, hver til sitt lune hi, for der å finne trygghet, forutsigbarhet og selvstyrt eskapisme. Isteden kommer ropet: “Legg ut på dypet!” Det fordrer umiddelbar respons. Lett antar vi at vi, for å handle i tro, først må forberede en masse greier. Vi tenker at vi må lese en drøss tykke bøker, bli nye, bedre mennesker og, ideelt sett, være mindre slitne, før vi kan sette i gang. Det er feil.
Kallet til Peter kom på tampen av en strevsom, seig nattlig økt. Han fikk ikke beskjed om å legge ut på nye farvann. Det var på grunnen han alt hadde rodd at tegnet på Guds nådes kraft lå og ventet. Peter var ufullkommen. Dét visste han fra før; Jesu kall gjorde bevisstheten overveldende. Det ligger pathos i hans utrop: “Gå vekk fra meg! Herre, jeg er en syndig mann!” Jesus sier kun: “Frykt ikke”. Var vi mindre fryktsomme for egne svik, egen skrøpelighet, kunne Gud gjøre underverker med oss. For er Gud Gud, allmektig og miskunnsrik, hvorfor skulle han ikke være Gud i meg?
Herren, som “vet hva som bor i mennesket”, ser på oss illusjonsløst. Gir vi bare slipp på våre illusjoner om oss selv, får han handle fritt. Hvem vet hvilken morgenrødsfangst da muliggjøres?
Som for å understreke poenget, lar Kirken beretningen om Peters kall ledsages av to andre kallshistorier. Vi får følge Jesaja inn i visjonen av Herrens herlighet, hvor flammende serafer synger sitt “Hellig, hellig, hellig!” Jesaja pines innad av sin uskikkethet til å bevitne noe slikt: “Ve meg!”, roper han, “Det er ute med meg! For jeg er en mann med urene lepper.” Én glo fra alteret for Herrens føtter er alt som skal til for å skikke den urene til å bli profet. En engel står klar til å utføre operasjonen. “Din skyld er tatt bort”, får Jesaja høre, “din synd er sonet”. Han er klar til oppdrag. Paulus, på sin side, var en erklært Kristusfiende da Herrens miskunn kastet ham ned fra hans høye hest for at han, i støvet, fikk komme til selvinnsikt og lære seg hva det vil si å leve ved nåde, budskapet han siden forkynte utholdende, med lidenskap.
Det rører meg å møte disse tekstene rett etter pilegrimsferden til Roma. Roma er, har alltid vært, motstridighetenes stad. Gudsbespottelsen har der funnet fryktelige uttrykk; dog er byen hellig grunn. Apostlenes vitnesbyrd er påtagelig nærværende. På valfarten knelte vi ved lenkene som bandt både Peter og Paulus på deres kallsveis siste etappe. I Det nye Testamente møter vi de to unge, energiske; lenkene minner om at deres “Ja” ble prøvet og lutret over tid. Å legge ut på dypet er én ting; å bli værende der, ansikt til ansikt med en absolutt fordring, er en annen. Herren som kaller, gir kraft til bestand. Det er ved trofasthet over tid at et liv forvandles og blir fruktbart.
Vi setter vår lit, sier dagens kirkebønn, til Herrens nåde alene. Ja, sannelig gjør vi det. Derved har vi alt utstyr vi trenger for å fullbyrde vår oppgave, gitt av Gud for vår tid. Legg ut på dypet, derfor. Det er ingen grunn til å somle.
Familiam tuam, quæsumus, Domine,
continua pietate custodi,
ut, quæ in sola spe gratiæ cælestis innititur,
tua semper protectione muniatur.