Ord Om ordet
6. søndag A
Sir 15.15-20: Dersom du vil, kan du holde Herrens bud.
1 Kor 2.6-10: Vi taler om en visdom som ikke er av denne verden.
Matt 5:17-37: Ikke for å oppheve, men for å oppfylle.
For noen dager siden, minnet en representant for Den hellige Stol om at vi, som Kirke, befinner oss i en dynamisk prosess. Hun sammenlignet den med havet, et ‘skiftende, bevegelig element også når det er rolig. Man tar en risiko ved å krysse havet, derfor er det viktig å holde balansen.’ Bildet er innbydende! Vi ser oss selv på en forblåst jyllandsk strand, skuende ut over horisonten. Mon tro hva slags eventyr som venter oss? Det er deilig å tenke på havet mens man står med bena plantet på fast grunn. Men hva når skuta seiler? Nok er det viktig å balansere last. Men det er ikke nok. Først og fremst må vi vite hvorhen vi er på vei — med mindre reisen er et lystseilas? I tillegg må vi vite hvilke stjerner vi skal styre etter.
Er det uklart for oss hvorhen vi er på vei og hvorledes vi når målet? I så fall finner vi et kart i dagens kirkebønn. Med blott tyve ord gir den oss alt vi trenger for å ferdes trygt. Kortfattetheten er en lise. Bønnen begynner, som vanlig i latinsk tradisjon, med å fastslå noe Gud selv har sagt; så uttrykker den det vi nå ber om. Slik lyder den:
Deus, qui te in rectis et sinceris manere pectoribus asseris, da nobis tua gratia tales exsistere, in quibus habitare digneris.
Gud, du har lovet å forbli i hjerter som er rettskafne og oppriktige; gi oss, ved din nåde, å vise oss som mennesker du vil verdiges å bo i.
Guds hensikt er å bo i oss. Han innbyr oss til enhet med seg. Enheten gis av nåde, som en gave. Den er ikke noe vi kan fortjene. Men vi må leve opp til nåden. Hvordan? Ved å ha oppriktige og rettskafne hjerter. Her må jeg rette meg selv med det samme. Ordvalget duger ikke. Latinen snakker om ‘pectora recta’. Det første av disse to ordene kjenner vi fra ‘angina pectoris’, smerten i brystet som kan varsle om hjerteinfarkt. ‘Pectus’ betegner hele øvre del av kroppen. Symbolsk kan det stå for både ‘tanker’ og ‘følelser’, for både maven og sjelen. Det dreier seg om evnen til erkjennelse på alle plan, fra det mest fysiske til det mest intellektuelle. Alt skal rektifiseres. Adjektivet ‘rectus’ er konkret. Det beskriver simpelthen en gjenstand eller overflate som er rett. Det bønnen forutsetter, er at vår tanker og følelser, vårt sinn og våre instinkter er innrettet, at de peker mot målet vi beveger oss mot, altså enheten med Gud. Her kan vi komme tilbake til maritim billedbruk. Alt som lever og rører seg i oss skal orienteres utifra et pålitelig kompass.
Kompasset finner vi først og fremst i Guds Ord. I Dei Verbum, Det annet Vatikankonsils kjernetekst, tolkningsnøkkelen til alt det andre, fastslås Skriftens autoritet ærbødig. Tenk at Gud har åpenbart seg og vist oss hvordan vi kan leve rett og få den vidunderlige gave han vil gi oss! Konsilet snakker om lydigheten Guds Ord fordrer. Lydighet er et ord vi ikke liker i dag. Vi forbinder det med totalitære krav. Vi antar at det står i motsetning til frihet. Vi tar feil. Når Gud byr oss lyde, er lydighet frihet. Han er en Far som elsker oss uendelig. Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hans hensikt er at vår glede skal bli fullkommen (Jn 15.11), vår fred uten grenser (Gal 5.1). Derfor kan konsilet si: ‘Til Gud som åpenbarer seg, skylder mennesket troens lydighet, det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud, skjenker Gud som åpenbarer seg full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje, og gir sin personlige tilslutning i sin fornuft som i sin vilje’ (DV 5).
Kun på slikt grunnlag skjønner vi dagens evangelium. Det stiller store krav. Det åpenbarer Guds forventning til oss. Hvilken far eller mor stiller ikke forventninger? Man vil da at barna skal bli voksne, at de skal realisere sitt potensiale, ikke at de skal forbli barn? Sommetider tenker jeg at vi i vår tid helst vil forbli barn. Vi vil trøstes og bekreftes, ‘bæres på armen og kjærtegnes på knærne’ (Jeg 66.12).
Slikt har sin tid. Men la oss ikke glemme at Guds foretak er verdens frelse og menneskenes helliggjørelse. At verden trenger å bli frelst og helbredet, at den ikke er som den skal, tør være åpenbart. Hadde vi ikke hjerter av sten, ville hver dags nyheter utløse et tårehav. På havet av menneskenes tårer navigerer Kristus vår Gud. Hans ark er korsets tre; Sannhetens Ånd er vinden i hans segl. Han byr oss seile med, ikke rundt og rundt, men hjem til havnen.
Budene er sjøvettregler og sjøkart. De står for liv. Vil vi da velge å drukne? Skriften forsikrer oss: ‘Dersom du vil, kan du holde Herrens bud.’ Vi kan, for Gud hjelper oss. Noe nytt og vakkert vil Gud forvirklige i oss. Han viser oss hva vi kan bli. Dog tviholder vi på det vi er.
Her har vi, såvidt jeg kan se, det store tankekors som konfronterer oss nå: Tror vi på Gud som en allmektig forvandlende Gud, en Gud som gjør alle ting nye på grunnlag av en plan som er fra opphavet av, åpenbart i Jesus Kristus, Alfa og Omega, hvis ord er evig, som kaller oss til liv i seg og gjør havet til krystall (Åp 15.2)? Eller skaper vi oss heller en harmløs avgud etter eget bilde, én som lar alt være ved det vante og ikke forstyrrer oss unødig, som lar oss plaske rundt i en trivelig jolle ved strandkanten inntil floen kommer?
Foto: www.visitdenmark.de