Ord Om ordet
6. søndag i påsketiden
Apg 15.1-29: I de dager kom det noen ned fra Judea og lærte.
Åp 21.10-23: Engelen viste meg den hellige by, Jerusalem.
Joh 14.23-29: Ånden skal la dere minnes alt hva jeg har sagt.
Kjære konfirmanter!
I fermingens sakrament mottar dere “seglet på Guds gave, den hellige Ånd”. Før dere kommer frem, én etter én, for å salves med krisma, ber biskopen en storartet bønn over dere. Han strekker hendene ut. Det er en urgammel gestus. Moses stod med utstrakte hender, slik, da israelittene gikk gjennom Sivsjøen; så da de kjempet mot Amalek, urfienden som ville slå dem i hjel. Man står ikke slik, med armene i været, mens man venter på at tevann skal koke. Kroppens holdning viser at noe viktig er på ferde. Forbindelse sluttes mellom himmel og jord. Guds kraft nedkalles over utsatt folk. I deres tilfelle, i dag, påkaller biskopen “visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd, gudsfrykts Ånd”.
Er vi bevandret i Bibelen, ser vi for vårt indre øye et opptog av konger og profeter, hellige kvinner og menn, som viser oss hva det vil si å motta Ånden. Vi ser for oss David begeistret dansende foran paktens ark; eller Elija, som på Horeb ble Ånden vár lik et vindpust da stormvind og tordenvær tok slutt. Vi husker at Ånden, i begynnelsen, mens jorden var øde og tom, “svevde over vannene”. Og vi tenker på Maria, selvsagt. “Overskygget av den Høyestes kraft”, fikk hun ved Helligånden unnfange Guds Sønn, vår Frelser. I en slik sammenheng, i lys av så mye usedvanlig som skjer, kan beskrivelsen av Ånden i dagens evangelium virke litt skuffende, kanhende.
For hva er løftet vi får her? Jo, det er at Ånden skal hjelpe oss å huske.
Dere befinner dere, konfirmanter, på et stadium av livet hvor dere spontant ser fremover. Det er en rik, spennende tid. Dere har mange spørsmål å besvare. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Hvilken vei skal jeg gå? Hvilket yrke skal jeg velge? Treffer jeg én jeg helhjertet kan elske for å stifte egen familie? Kaller Gud meg til sin tjeneste?
Man kan bli rent beruset av å stå sånn, spørrende, ansikt til ansikt med tilsynelatende endeløs mulighet. Da kan dét å huske ting som ligger bak, virke kjedelig, unyttig. Og spiller det noen rolle, egentlig, hva som skjedde, eller ble sagt, i går når det som opptar meg er å ta valg for i morgen? Tiden vi lever i forteller oss at, nei, det gjør ikke det. Den oppfordrer oss til å glemme, for isteden å drømme.
Men det er feil.
Vi kan sanne det av erfaring, om vi er unge eller gamle. Tenk, for eksempel, på hva som skjer når konflikter oppstår i familien eller vennegjengen. Noen vi stoler på, sier eller gjør noe stygt. Vi blir såret, føler oss ydmyket, mister tillit. Mistenksomhet sprer seg i oss lik en sur dis. For å leve godt videre da, er det ikke glemsel som skal til. Nei, da må vi huske. Ikke for å gå og bære nag; men for å ta stilling til ting som de er. Er urett skjedd, må den påvises. Kun slik kan vi avklare og tilgi. Later vi som om noe som er skjedd ikke er skjedd, blir vi ikke ferdig med ting. Da drasser vi dem med oss som overvektsbagasje; da betinger de vår ferd om så vi tar morgenrødens vinger og fester bo ved havets ytterste grense.
Å skille mellom det som er og ikke er, mellom sannhet og løgn, virkelighet og illusjon, er blitt innfløkt nå. Media gir inntrykk som ofte ikke lar seg overprøve. Hvordan skal vi vite hva som er, og ikke er, “fake news”? Hvordan skal vi finne ut hvor påstander kommer fra, når det vi får servert stadig mer styres av kunstig intelligens, blindt programmerte algoritmer? Problematikken er reell. Dere unge er utsatt for den allerede.
Dere vil bli det stadig mer. Dere må ta stilling til brautende politikere som hevder sine lands “storhet” på bakgrunn av svermeriske slagord og ønsketenkning. I Europa ruster vi opp fordi vi frykter, selv her hos oss, angrep fra øst, hvor det hevdes at grenser som definerer oss egentlig ikke finnes. Da trengs folk som husker hvor grensene kommer fra, hvorfor de ble satt. Mer allment blir det stadig mer uklart hva mennesket er i seg selv; hva som utgjør vårt vesen som menn og kvinner; når et menneske skal få lov til å leve og når det får leveres til avliving. Også her skal erindring til — klart minne om livets opphav og mål, tilværelsens hensikt.
Åndens virke, sier Vårherre i evangeliet, går særlig på å la oss minnes “alt hva [han] har sagt”. Jesus, Guds levende Sønn som ble kjød av Jomfru Maria, er sannhet. Ved ham, Guds evige ord, er alt blitt skapt: “uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til”.
Å “minnes” Jesu ord går ikke bare på å lære noen fromme fraser utenat. Det går på å tilegne seg sann virkelighetsforståelse, på å finne stabile retningslinjer som lærer oss å forstå, bedømme og velge rett for slik å kunne bidra til et samfunn bygget på stengrunn, ikke på skiftende sand eller midt i synkende sumpmark.
Kjære konfirmanter, dere tar i dag et offentlig standpunkt. Det står det ære av. Dere erklærer dere kristne, katolske. Dere erkjenner at det går et skille mellom sant og usant, at ikke alt er relativt, og dere stiller dere resolutt under sannhetens banner. Bli værende der.
Vær kvinner og menn som husker hvor dere kommer fra, hvorhen dere går. La Kristi ord bo rikelig i dere. Da vil dere selv gå trygt og dere vil være til velsignelse for andre. Kristus, i evangeliet, nevner to trekk som kjennetegner dem som “minnes alt hva [han] har sagt”: fryktløshet og fred. Det er sjelden kost i vår tid! Men det er kost som verden, engstelig og fredløs som den er, lengter etter.
Uendelig er Faderens gave til oss i Kristus, formidlet ved Den hellige Ånd. La dere fritt begave, konfirmanter. Lev gode liv tuftet på frihet, rettferd, sannhet, fornuft. Vis dere Guds gave verdige. Amen.
Iblant må vi gå gjennom skog og kratt før horisonten kommer til syne.