Ord Om ordet

6. søndag i påsketiden

Apg 10:25-26, 34-35, 44-48: Nå forstår jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk.
1 Joh 4:7-10: Enhver som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.
Joh 15:9-17: Bli i min kjærlighet!

I de siste hundre år har kristen teologi, på tvers av kirkesamfunn, vært preget av politiske tolkninger. Det har flere ganger gått riktig ille. Kirken har måttet gripe inn med et klart Nei, mot ekstrem frigjøringsteologi i Sør-Amerika, for eksempel, eller mot velstandsevangeliet som forkynnes nå for tiden, også i vårt værbitte hjemland, med påstand om at kristne oppnår materielle goder som forskudd på nådens arv—et synspunkt som går på tvers, ikke bare av evangeliet, men av utallige helgeners erfaring. “Vi er blitt jordens berme”, sier Paulus (1 Kor 4:13). Det er vel et mer realistisk holdepunkt. Når en politisk teologi viser seg så begrenset, er det delvis fordi den er blitt så horisontal at Gud knapt får plass i den; delvis fordi vi har så begrensede begreper om politikk. Politikk for oss dreier seg om bompenger, skatt og Corona-restriksjoner. Helst vil vi ha mindre av alt sammen, men det er ikke akkurat et sjelsanliggende. Da Aristoteles for lenge siden definerte mennesket som et “politisk vesen” hadde han en videre visjon for øye. For ham, handlet politikk om å være del av en polis, et konkret menneskelig samfunn; å være politisk, dreide seg om å forstå seg selv utfra forholdet til andre mennesker, utfra medmenneskelighet. Sånn sett er evangeliet radikalt politisk; det synes åpenbart, ikke minst utfra dagens tekster.

Første lesning beretter om Peters besøk hos Cornelius. Det var forberedt av en særegen drøm. Peter hadde sett et syn av alle verdens dyr senket fra himmelen på en duk. En stemme sa, “Ta og ét”. Peter hadde sine tilkortkommelser, men lovlydig var han. Han svarte opprørt, “Ikke tale om!” Aldri hadde han spist kjøtt av urene dyr; ikke skulle han begynne nå, når hans liv var hengitt Kristi sak. Røsten fra himmelen gav seg imidlertid ikke, men sa: “Det som Gud har renset, skal du ikke kalle urent”. Tre ganger ble det gjentatt, lik Jesu spørsmål ved Tiberias-sjøen, “Peter, elsker du meg?” Deretter forsvant visjonen. Like etter dukket gjester opp: sendebud fra italieneren Cornelius, som i et syn hadde fått bud om å tilkalle Peter. Slik møttes de to, begge gudfryktige, men på ulike premisser; den ene sønn av Israel, den annen hedning; begge tilsynelatende kalt av Gud. Hvordan skulle dette gå?

Peter viser fra starten av ærbødighet. Han aner at Cornelius’ kall er genuint og gir uttrykk for sin innsikt: “Gud tar imot enhver som frykter ham og handler rett, hvilket folk han så tilhører.” Det er menneskets verdighet det er snakk om. Men saken utvikler seg. Ennå mens Peter taler, kommer Ånden over hele forsamlingen uten unntak, omskårne som uomskårne. Begivenheten blir skjellsettende for Kirkens fremtid. Peter gjør seg, der i Caesarea, samme erfaring som Paulus gjør seg i Lilleasia: Gud tilbyr sin nåde og kraft til alle folk. Alle må få plass i det nye Israel, som lemmer på Kristi legeme. Guds folk er bokstavelig katolsk, det vil si, altomfattende. 

Historien inspirerer, men fremkaller spørsmål. Kirken lærer at vi blir Guds barn i dåpen. Hvordan har det seg så at Cornelius velsignes mens han ennå er udøpt? Hvis Ånden gis utenfor Kirkens grenser, er det da nødvendig å tilhøre den? Er det ikke nok å leve et rettskaffent liv, om det er som katolikk eller ikke? For å sette saken på spissen: Hvorfor forplikte seg til klubbmedlemskap, får man rabatt allikevel?

Stusser vi her, er det på grunn av vår politiske begrensning, ja, fordi vi tenker oss Kirken, nettopp, som en klubb som gir fordeler gjennom forpliktelse og drar klare grenser mellom dem som er innenfor og dem som blir stående ute: kun medlemskort, eller registrert mobilnummer, gir adgang til loungen med gratis internett og kaffe. For å få et begrep om hva Kirken er, må vi fordrive denne modellen fra vår tankegang. Kirken er et fellesskap som holdes sammen, ikke av forventning om gevinst, men av nåde. Guds hensikt er alltid universell. Han har skapt himmel og jord, sier vi i Credo. Alt er hans; alt er villet, næret, elsket; alt har hensikt. Gud ble menneske “for vår frelses skyld”; ikke bare noens, men alles. Han vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2:4). Hans utrettelige forsett er å muliggjøre det. Vi, derimot, godtar lett at noen blir stående igjen. Det er som om vi, for å vite oss utvalgt, trenger at andre forkastes. Å lengte etter andres salighet; å ville at verden skal fylles med viten om Guds frelse: dét er hva det vil si å ikle seg Jesu Kristi sinnelag. Det er vår bestemmelse. 

Kirken er nødvendig for frelse, men som en Noahs Ark med plass til alle. Vår oppgave som kristne er å rekke hender ut, sette livbåter ned, for å trekke andre med. Vi er medlemmer av Kirken, ikke for fortjenestens skyld, men for den salighet det er å kjenne ham og delta i hans frelsesverk. Å være kristen, er å si ja, i Kristus, til en oppgave for menneskehetens del; det er i den forstand en “politisk” sak, ikke en privatsak. Dagens evangelium uttrykker budskapet krystallklart: “Bli i min kjærlighet”, sier Jesus: “elsk så hverandre” inntil siste konsekvens, dø om så det gjelder: “ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Gud har satt oss til å gjøre nytte for oss, til å bære frukt. Kirken er kimen til en ny menneskehet i Jesu navn (jfr. LG 2,9). La oss da mobiliseres til fritt å gi videre alt det vi fritt har fått. Gud kjærlighet er grenseløs. Til grenseløshet kaller han oss. Amen.

Share