Ord Om ordet
7. søndag C
1 Sam 26.2-23: Jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.
1 Kor 15.45-49: Vi skal preges av den himmelsek Adams bilde.
Luk 6.27-38: Elsk deres fiender.
Dagens kirkebønn byr oss fullbyrde i ord og gjerning det som er Gud til behag. Det vil vi jo alle, prinsipielt. Hvordan gjør vi så det?
Bønnen gir oss svaret: Ved stadig å grunne over rationabilia — ‘semper rationabilia meditantes’. Fra det latinske ratio får vi ordet “rasjonell”, som har med fornuft å gjøre. Tenk på Johannes Paul IIs encyclica fra 1998, Fides et ratio, en vesentlig tekst det gjør godt å lese på nytt nå og da. Paven insisterer på at tro og fornuft forutsetter hverandre. Begge utgår fra Guds Ord. Vi som tror, må begripe hva vi tror på. Kun slik kan vi bære begripelig vitnesbyrd. Fornuft må likeledes utfylles av tro for å la oss nå dypet av erkjennelse og ane, ikke bare hvordan universet fungerer, men hva universet betyr. Her kommer vi imidlertid ofte til kort.
Fornuft er for oss i stor grad blitt et synonym for rimelighet, noe vi beregner oss frem til. Når vi snakker om å handle rasjonelt, snakker vi ikke da, stort sett, om å handle til egen fordel? Det er ikke “fornuftig” å investere i aksjer som vil miste verdi. Nettop i disse dager skal vi tenke grundig gjennom hva som forespeiles oss som “fornuftig”. Daglig hører vi uttrykk for en ny verdensordning. Den hviler på tanken om at en “fornuftig” løsning på global spenning er forretningsmessig. Den forutsetter at alt, og alle, har sin pris. Det som teller, er å vite klart hvor mye man er villig til å punge ut.
Vi skal være oss bevisst hvor slik “rasjonalitet” fører, ikke minst når vi ikke lenger er forhandlende parter ved bordet, men gjenstanden det forhandles om — for en sann forretningsmann ser ikke folk eller personer, kun gjenstander av relativ verdi.
For oss kristne, er rasjonell adferd basert på andre kriterier. Vi ser kritisk på pragmatisk fornuft. Vi vet av erfaring, smertefull erfaring, hvor gjerne vi mennesker bruker “fornuft” som middel til å rettferdiggjøre oss selv. Det vi ønsker, er å se verden med Guds øyne, i lys av en rasjonalitet som overgår vår egen, som former den til sannhet. For oss er kriteriet for handling og beslutning Guds Ord, hans Logos, som ble kjød av Jomfru Maria. Den kristnes fornuft består i å påta seg Kristi sinnelag. Hvor fjernt det sinnelaget ligger fra kalkulerende egennytte, hører vi i dagens evangelium.
“Elsk deres fiender, gjør vel mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, be for dem som behandler dere ille.” Er ikke dette ren galskap? Hvor går vel samfunnet hen, hvis forurettede liksom skal kaste slengkyss til mishandlere; hvis angrepne skal bøye seg ærbødig for angripere?
Før vi indignert klapper Bibelen igjen, la oss vurdere hva Vårherre egentlig sier.
Først må vi slå følgende fast: Rettferd er et bibelsk imperativ. Bøller får sitt pass klart påskrevet fra 1. Mosebok til Johannes’ Åpenbaring. Herren støtter herskere ned fra tronen, opphøyer de ringe; han metter sultne; rikfolk sendes tomhendt bort. Hver dag gjentar vi disse løftene når vi synger Guds Mors Magnificat til vesper. Det revolusjonerende aspekt av kristendommen er reelt. Men revolusjonen må næres av lys, ikke mørke. Hvor ofte har vel ikke historien vist at en fattig undertrykt, når han selv får tilgang til makt, blir en brutal undertrykker? Bitterhet og hat blinder oss og kan forgifte selv den edleste hensikt.
Derfor byr Kristus oss å drive hatet ut av våre hjerter; han byr oss det som, da han hang uskyldig korsfestet, bad: “Far, tilgi dem.” Og husk: “Den som sier, ‘Jeg er i ham’”, som vil leve i Kristus, “må leve slik Jesus levde”. Da Jesus bad for sin fiender, slo han ikke simpelthen en strek over misgjerning. Enhver synd, hver voldshandling, etterlater sår som må bøtes. Kirkens tradisjon forteller at en av soldatene som holdt vakt på Golgata, kom til tro da Jesus døde. Soldaten, Longinus, tilbragte resten av sitt liv i bot. Herrens nåde, kjærligheten vist en objektiv fiende, opplyste ham i forhold til egen urett.
Å elske sine fiender, å gjøre vel mot dem som hater oss, er usentimentalt. Det dreier seg ikke om varme følelser, men om å ville at den blinde får se, at den fortapte blir frelst. For derved på samme tid å trekke hatets brodd ut av eget hjerte.
La meg få gi et eksempel fra erfaring. For ti år siden var jeg på visitas i et kloster i Kamerun. En langt, slitsom dag var slutt. Vi hadde bedt kompletorium, jeg hadde lagt meg. Så hørte jeg plutselig et veldig ståk. Det varte og rakk. Jeg ble irritert og tenkte: Hvem i all verden har ansvaret her? Så innså jeg: Jeg har ansvaret her. Jeg stod opp, kledde på meg, gikk ut. I korsgangen lå en medbror blødende. Han var blitt angrepet med en flaske. En annen bror var blitt skutt gjennom brystet; han var alt på vei til sykehus. Banditter hadde angrepet dem, væpnede menn som ennå lurte i skogen omkring oss, midt ute på landsbygda. Jeg sendte de djerveste munkene ut for å holde vakt. De andre samlet jeg i kirken for å be om at vår skutte bror ville få leve. Der, foran Herrens Legeme, opplevde jeg sterkt egen angst og uro. Jeg var sint, distrahert. Så hørte jeg plutselig én av munkene be høyt: “Herre, se i nåde til voldsmennene der ute! Vis dem din kjærlighet, Herre! La dem ikke gå fortapt!” Jeg innrømmer at mine tanker var i et annet register; men jeg innså med ett hva det vil si å være en kristen, selv utsatt og i fare.
Å nedkalle Guds livgivende kraft over dem som tjener dødens sak, å nære håp som overgår all rimelighet: Dét er hva det går ut på å elske sine fiender. Det er en bønn, en fornuft, verden av i dag trenger sårt. Amen.
Præsta, quæsumus, omnipotens Deus,
ut, semper rationabilia meditantes,
quæ tibi sunt placita, et dictis exsequamur et factis.
Mathias Grünewalds forestilling av Jesu korsfestelse med Guds Mor, Johannes, de hellige kvinner – og Longinus, soldaten som gjennomboret Herrens hjerte, og som under korset kom til tro.