Ord Om ordet
7. søndag i påsketiden – konfirmasjon
Apg 1.15-26: Du, Herre, kjenner alles hjerter.
1 Joh 4.11-16: Gud er kjærlighet.
Joh 17.11-19: Så de kan eie min glede, full og hel.
Lesningene Kirken gir oss i dag berører mange temaer. Først og fremst handler de om Den hellige Ånd. Vi er i siste fase av Påsketiden. Vi har blikket rettet mot Pinse. Jesu oppstandelse henger sammen med løftet om Ånden, som Herren kaller Trøsteren — et navn fullt av sødme, for hvem lengter ikke nå og da etter trøst?
Allerede til Påskenatt, når vi halleluja-syngende står med brennende lys foran den tomme grav, lar Kirken oss be, med ord som høytidelig avslutter vigilien: ‘Herre, utøs din kjærlighets Ånd i oss: gjør oss som du har mettet med Påskens sakramenter til ett hjerte i din godhet.’ Sønnen og Ånden er del av ett guddommelig mysterium, utgått fra Faderen. Jesu seier over døden lar oss ikke bare overleve slik vi lever nå, som om det var en trylledrikk. Den vekker oss til liv på nye premisser. Påsken lar oss leve i Gud. Og livet i Gud er grunnlaget for enhet mellom mennesker. Det samstemmer menneskers hjerter så fullkomment at de ser ut til å ha ett hjerte.
Når vi tenker på verden vi lever i, preget av konflikter, ser vi hvor langt vi er fra målet. Derfor skal vi iherdig og håpefullt be: ‘Kom, hellige Ånd, forny jordens åsyn’, mens vi rydder bort alt som står i veien for Åndens komme.
Et annet tema i lesningene, er Judas’ utroskap. Det er et evig tankekors at en av Jesu nærmeste — en av dem han kalte til å være nær seg, som hørte hans lære fra hans munn, var vitne til undrene han gjorde, som fikk sine føtter vasket av ham og mottok brød og vin fra hans hånd — gikk bak hans rygg, overgav ham til hans fiender, og tok seg godt betalt for det hele: De tredve sølvpenger Judas fikk var nok til å kjøpe et godt grunnstykke i en av hovedstadens forsteder.
Vi mennesker er utlevert hverandre på godt og vondt. Familien, Kirken og samfunnet bygger på tillit; vi må kunne stole på hverandre. Totalitære krefter som vil bryte ned familien, Kirken, samfunnet begynner alltid med å lokke til tillitsbrudd. De får folk til å tyste på hverandre. Ikke noe er sørgeligere enn å bli bedratt av én vi elsker, av en venn. Men alle bærer vi muligheten til slikt bedrag. Trofasthet er noe vi må øve oss i. Judas’ eksempel maner oss til selvransakelse: Er jeg tillitsverdig? Er jeg helstøpt — en mann av mitt ord? Å være dét, er en forutsetning for reelt kristent liv.
Ellers hører vi dag om tre store begreper: Det er snakk i tekstene om sannhet, kjærlighet og glede. La meg kort få si noe om hver av disse.
Forskjellen på sannhet og usannhet, i seg selv innlysende, utviskes i vår tid. Folk snakker om ‘min’ og ‘din’ sannhet, som om den lot seg privatisere! Vi utsettes for fake news og for en flodbølge av flertydige inntrykk: Hver dag lastes 3 milliarder bilder opp på sosiale medier. Hvem vet hvilke som fremstiller virkeligheten, hvilke som er manipulert? Å se, og si, ting som de er, er noe vi må kjempe for, nå. Det er fascinerende at vårt norske ord ‘sannhet’ er avledet av et eldgammelt indoeuropeisk ord som betyr ‘å være’. Sannhet er ikke noe jeg pønsker ut for meg selv under dyna med mobilen; sannhet går på evnen til å oppfatte og uttrykke virkelighet. Sannhet har hold, integritet. Jesus sier, ‘Jeg er Sannheten’. Å kjenne ham, Guds Sønn, å forbli ham nær, er å bli i stand til å gjenkjenne både sannhet og sannhetens motpart. Verden trenger sårt mennesker med denne evnen.
Også kjærligheten er. ‘Gud er kjærlighet’, skriver Johannes. Hva kjærlighet består i, er åpenbart i Jesus Kristus. Kjærligheten synliggjøres i det gode han gjør for andre, i evnen han har til å se hva som rører seg i et menneskes sjel (selv når vi ikke selv vet hva som rører seg der), i hans lære som, ennå etter to tusen år, er en slik kraftkilde at vi kan si, lik yppersteprestenes tjenere dengang: ‘Aldri har noe menneske talt slik som ham’ (Joh 7.46). Kjærligheten viser sitt sanneste ansikt i Jesu offer: ‘Ingen har større kjærlighet enn én som gir sitt liv for sine venner’ (Joh 15.13). Vi tenker lett at kjærlighet er noe vi vil ha; men det funker ikke sånn. Kjærligheten er noe vi kun kan få, i den grad vi selv er rede til å gi. Kjærligheten lar seg hverken kjøpe eller eie. Den er vidunderlig fri.
Lever vi i kjærlighet og sannhet, oppdager vi hva glede er. Glede veller opp i oss som uttrykk for takknemlighet, når det gode som omgir oss fremkaller godhet i oss selv og vi merker i oss selv en forunderlig, frydefull samstemthet med verden — og med Gud, som holder verden i sin hånd. Å være trist, derimot, er å føle seg avskåret, ubegrepet. ‘Salig det folk’, står det i en Davidsalme (89.16), ‘som vet hva glede er’. Vi får slik viten når vi trer ut av isolasjon, inn i fellesskap.
Kjære konfirmanter, om litt vil jeg med utstrakte armer, i Jesu navn, be Gud vår Far om å inngi dere ‘Trøsteren, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd, gudsfrykts Ånd’. Dere bekreftes i Ånden for å leve sant og kjærlig. Slik får dere vite hva glede er, og fred. Slik lar deres dypeste lengsler seg oppfylle; et vakkert og fruktbart liv er mulig, selv i motgang; dere får bli en velsignelse for verden.
Lev opp til gaven dere mottar! Amen.
Foto: Margot Krebs Neale.