Ord Om ordet

7. søndag i påsketiden

Apg 1:15-26: Nå står det jo i Salmenes Bok.
1 Joh 4:11-16: Dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss.
Joh 17:11-19: Bevar i ditt navn dem du har gitt meg, så de kan være ett som vi.

Vår lesning fra Apostlenes Gjerninger gir oss Peters første offentlige utsagn som leder for apostelkollegiet. En tiltredelsestale er av betydning; den setter tonen for alt som følger. Mange vil huske våre tre siste pavers første taler: Johannes Paul II som, etter å ha stusset over et italiensk verb, sa “hvis jeg gjør feil, så rett meg!”; Benedikt XVI som, med et avvæpnende smil, kalte seg en “ydmyk arbeider i Herrens vingård”; Pave Frans som, før han sa et pip, knelte ned for å be om folks forbønn. Hva vil Peter si og gjøre for å vise seg selv som Klippen, utvalgt av Herren selv? 

Uten om og men setter han fingeren på det smertefulleste som er forekommet i Kirkens historie så langt: Judas’ forræderi. Mye er skjedd på de seks-syv uker som er gått siden det fant sted. Disiplenes villeste håp ble oppfylt da Jesus overvant døden. Det de driver med når Peter taler til dem, er å saumfare Skriften for å skjønne hvordan Guds frelsesverk henger sammen. De sanner at det de har vært med på, det de har sett med sine øyne, berørt med sine hender, er oppfyllelsen av Guds pakt (1 Jh 1:1); det var sant som Jesus sa, at Moseloven, profetene og salmene handlet om ham (Lk 24:44). Seieren er vunnet; herligheten venter. Har det da noen hensikt å dvele ved et bedrag som, til syvende og sist, viste seg som ett redskap for noe vidunderlig? Er det ikke bedre å bruke tid og krefter på det som gir liv enn å rote i det gamle, vonde?

Ikke bare sier Peters, ved sin tale, “Nei”; han forankrer sin holdning i Skriften. Når han snakker om Judas’ frafall, sier han: “det er et ord som skulle gå i oppfyllelse, en forutsigelse av Den Hellige Ånd, talt gjennom Davids munn”. Vi ufarliggjør Den Hellige Ånd ved å tenke oss den som formidler bare av fromme følelser. Jesus selv tegner et annet bilde. Etter å ha vasket disiplenes føtter Skjærtorsdag, gir han dem løftet om Ånden slik: “når han kommer, skal han gå i rette med verden, åpenbare synd og rettferd og avsløre dens dom” (Jh 16:8). Den Hellige Ånd er åpenbaringens, klarhetens og dommens Ånd. Den viser oss verden slik den er. Den viser oss oss selv slik vi er, med blandingen av synd og rettferd som utgjør våre liv. 

Det er gigantisk, endog skremmende når Peter sier at ordet om Judas’ bedrag “skulle” gå i oppfyllelse. Måtte det skje? Lå det en nødvendighet i Judas’ synd? Er noen i så fall fordømt på forhånd? Sier ikke Herren selv, i evangeliet, “ingen er gått tapt, unntatt den mann som måtte gå under”? Teologien har kjempet med problemet fra opphavet av. Augustin bet negler over det i årevis. Idag ser vi hvordan Apostlene gikk frem. I Salme 109 fant de instruksen Peter siterer, om den frafalne, troøse mann: “La en annen få overta hans embede”. Det vil ha talt til dem med større kraft enn det gjør til oss, for ordet for “embede” i Bibelen de brukte, den greske, er ἐπισκοπή. Fra den roten får vi ordet “biskop”. Man kunne altså oversette, “La en annen få overta hans bispeembede”. Med apostelkollegiet redusert fra den bibelske fylde på tolv til elleve medlemmer, syntes det ikke klart at det var Judas det var snakk om?

Vi skal passe oss her for å gjøre Guds ord til et kortspill, der det ene bibelvers trumfer det annet. Som alltid, er det helheten vi må søke, grunntonen vi må høre. Alt annet stemmes etter den, slik førstefiolinisten i et orkester, før en konsert, spiller en A som alle de instrumentene så justeres etter. A’en finner vi i Paulus’ første brev til Timtotheus, når han erklærer: “[Gud] vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannheten” (2:4). Paulus gir uttrykk for selve logikken i Guds skaper- og frelserverk. Som det står i Visdommens Bok: “du elsker alt som er til, du vemmes ikke over noe av det du har skapt – hvordan skulle du kunne skape noe du hatet? (11:24) Når vi ser på våre egne liv, og på andres, skal vi huske fremfor alt: Gud har skapt oss i kjærlighet, til kjærlighet. Ethvert liv kan formes til noe vakkert, edelt, fritt og fruktbart. Noen mennesker har bedre forutsetninger enn andre fra naturens eller omstendighetens side, men for Gud er intet umulig. Alle er vi blant dem Jesus mener når han ber til sin Far, “Bevar i ditt navn dem du har gitt meg”. Det vesentlige er at vi ikke forføres til å fornekte hans navn. 

Hva så med dette mystiske “skulle” og “måtte”? Forsøker jeg ikke kun å pynte på en ubehagelig sannhet? Nei; men når det er sagt, skal vi huske at Gud ser på oss, ikke bare med barmhjertighet, men også med fullstendig illusjonsløshet. Han vet hvor dypt vi har mulighet til å synke. Han overgav seg i våre hender. Vi slo ham ihjel. Det er nettopp den dynamikken som fortsetter hver gang vi synder og slik gjør ende på nådens liv i oss. Forskjellen er at Guds hånd, ennå merket av korsfestelsens sår, er utstrakt mot oss som en reddende mulighet. Når verden engang er slik den er, såret av synd, var det noe ufravikelig i menneskets forræderi mot den menneskevordne Gud. Judas gjorde noe vi alle hadde kunnet gjøre; men det var ikke Gud som fordømte ham; han fordømte seg selv ved miste troen på en allmektig barmhjertighet. Dette er synden vi skal motstå først og fremst: vantroens, kleintroens og fortvilelsens synd. Jesus kaller oss den dag i dag til å tro på ham, til å forbli i ham, til å kjenne hans glede. Hans dør er åpen. La oss da, i Herrens navn, ikke stenge vår. Amen.

Share