Ord Om ordet

Jomfru Marias uplettede unnfangelse

1. Mos 3:9-15, 20: Hva er det dere har gjort?
Ef 1:3-6, 11-12: Det er i ham vi har fått vårt arvelodd.
Lk 1:26-38: Jeg er Herrens tjenerinne.

Da evangeliet først ble forkynt, bygget budskapet om Kristus på det mest basale. Vi finner det uttrykt i Det nye testamentes eldste tekst, det første brev til Tessalonikerne. “Dere vendte”, skriver Paulus til menigheten, “gudebildene ryggen for å tjene den Gud som virkelig lever og er til, og leve i forventningen om hans Sønns komme fra himlene,—Jesus, han som han har oppvakt fra de døde, og som skal fri oss fra den kommende vrede.” Det vesentligste som kan sies om vår Herre Jesus Kristus, er at han er oppstått fra de døde og ved verdens ende skal komme igjen til doms.

Budskapet er på én og same tid trøstende og utfordrende. Det trøster fordi det forsikrer om at livet, opplyst av kjærlighet, er sterkere enn døden; at døden, som Paulus vil skrive senere, “har mistet sin brodd”. I en tid som vår, hvor døden i stor grad er usynliggjort, men dog henger lavt over menneskers hoder lik en blytung sky, er det en erkjennelse å leve ved bevisst. Budskapet utfordrer oss idet det fastholder at hver av oss, en dag, må svare for det liv vi har levd, de valg vi har tatt. Å tro på det evige liv, inngir livet her og nå, i tid og rom, stort alvor, stor verdighet.

Å tufte et kristent liv på dette dobbelte grunnlag, gir troen fremadstrebende energi, fremadskuende fokus. Men etterhvert som folk ble fortrolige med tanken på Guds Sønn som Frelser og Dommer, øket behovet for å kjenne ham bedre. Da skjedde dét som skjer den dag i dag, når vennskap fordypes: Vi vil vite hvor vår venn kommer fra, kjenne omstendighetene som har formet ham eller henne til personen vi har foran oss. Når vi betror en annen vår historie, er det et tegn på at forholdet går dypere, blir forbindende.

De fire evangelier viser oss hvordan prosessen foregikk i tidlig kristendom, hvordan de troende, så å si, kom Herren under huden. I det eldste evangelium, Markusevangeliet, dukker Jesus opp som en voksen, overraskende gestalt uten fortid, en myndig lærer som forkynner, “Vend om, Guds rike er nær”. Det neste evangelium som fant varig form, dét etter Matteus, trenger lengre tilbake. Det går ut fra en ættetavle med utspring i Abraham, og forteller om Jesu fødsel. Lukas, den tredje evangelist, går enda lenger. Hans slektstre utgår fra Adam, og vi får innblikk i forsynets forberedelser forut for Herrens fødsel, med beretningen om Sakarias og Elisabeth, om Maria og Engelen Gabriel. Johannes, den fjerde Evangelist, løper løpet helt ut. Hans forkynnelse av Ordet som ble kjød begynner før verden ble skapt, da “Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”. Alt han deretter sier om Kristus, forutsetter et evighetsperspektiv.

Slik ser vi at troen, som bærer oss fremad i håp, også har blikk som omfavner verdens historie fra opphavet av; og vi ser at alt som ligger bak, ubevisst peker fremad. Alt er del av frelsens historie, som er en kjærlighetshistorie, for den som har øyne som ser, ører som hører. Det gjelder for Bibelens beretning. Det gjelder også for våre egne liv.

Høyfesten vi feirer i dag, har sin bakgrunn i den søkende prosess som vil vite hvordan Jesu Kristi nåde fikk utfolde seg her på jorden. Det var åpenbart at Frelseren ikke dukket opp sånn uten videre; at han, som så gjerne brukte bildet av frø som spirer, var sådd i et jordsmonn; og at jordsmonnet var omsorgsfullt forberedt.

Vårherre,“Gud av Gud, Lys av Lys”, kunne ikke modnes i et liv formørket av syndens sorg; han trengte et menneskelig opphav som stod i forhold til hans guddom, som ikke hadde tapt den likhet Gud hadde for øye da han skapte vår natur i sitt bilde, etter sin lignelse.

Å bekjenne at Maria ble unnfanget uplettet, uten synd, befridd fra børen vi ellers bærer, vi Evas barn, er ikke å si at hun er et annet slags menneske enn vi er. Da Kirken, etter grundig overveielse, definerte den uplettede unnfangelse som trossannhet, insisterte den på at Maria, i like stor grad som vi, er frelst; ja den sa at hun på sett og vis er mer frelst enn vi, fordi det skjedde på forhånd, ved kraften av et frelsesverk som ennå ikke var fullbyrdet.

Vi skal unngå fristelsen til å sette Guds Mor i en nisje langt oppe på veggen, uoppnåelig. Hun er verdig vår beundring, selvsagt, men ikke på avstand — nært; for hun som ved sitt “Ja” til en plan hun ikke kunne fatte ble Guds Mor, er også Kirkens Mor, deres og min. Og vi skal merke oss siste ledd i dagens kirkebønn, som vi bekreftet med “Amen” ved begynnelsen av messen. Får jeg minne dere om hvordan det lød? “Vi ber deg, [Gud]: Gi at også vi på [Jomfru Marias] forbønn blir rene for synd og når frem til deg.” Ingen av oss er uplettet av unnfangelse, men hver av oss er kalt til å bli uplettet av nåde. Vi får lov til å lengte etter å gjøre Marias renhet, Marias glede, Marias storhjertethet vår egen. Gud oppfyller vår lengsel, hvis vi lever i tråd med den. For hans nåde strømmer fritt der hvor den får tilgang.

I en av de vakreste bønner til Jomfru Maria, Ave Maris Stella, vidunderlig tonesatt av Grieg, ber vi henne: Monstra te esse Matrem, “Vis at du er vår Mor!” Når vi idag skuer varmt, takknemlig mot den Uplettede Unnfangelse kan vi gjøre bønnen vår, mens vi samtidig bekrefter vårt alvor og sier, “Og la oss leve gjenkjennelig som dine barn”. Amen.

Share