Ord Om ordet

8. søndag C

Sirak 27:4-7: Når sikten ristes, blir rusket tilbake.
1. Korinterbrev 15:54-58: Dødens brodd, det er synden. 
Lukas 6:39-45: Et lite rusk i din brors øye ser du.

Et nøkkelord i dagens lesninger, er ‘rusk’. Fra Siraks Bok har vi hørt at ‘Når sikten ristes, blir rusket tilbake’. I Evangeliet spør Vårherre, ‘Et lite rusk i din brors øye ser du, men bjelken i ditt eget blir du ikke var?’ Hva er rusk? Rusk er et avfallsprodukt; noe overflødig og uønsket, potensielt skadelig. I Annen Handling av Peer Gynt, når helten tvister med Dovreprinsessen, forklarer hun at ting, slik troll ser dem, stort sett ikke er slik de ser ut til å være. Følger han med til Dovregubbens gård, sier hun, kan han komme i skade for å tro at han ‘i styggeste Stenrøsen staar’. Peer svarer kontant: 

Ja, er det ikke akkurat sligt hos os?
Alt Guldet vil tykkes dig Rusk og Boss;
og kanske vil du tro, hver glittrende Rude
er en Bylt af gamle Hoser og Klude.

Det er jo slik det er, hvis vi ikke har trolske øyne! Men å gjenkjenne rusk som rask er ikke selvsagt. Vi mister lett begrepet om hva som er ekte, hva som er uekte. Å skjelne forskjellen hos andre, er lettere; for egen del, rammer vi gjerne rusk inn i gull. De ‘gamle Hoser og Klude’ synes oss et gjennomsiktig, tilforlatelig vindu på verden.

Det er slik med de fleste av oss, at vi helst forholder oss til verden slik vi innbiller oss den. Et tilbjelket øye tjener vår sak. Vi vil ikke se det, eller dem, som omgir oss. Vi skuer heller innad, og tenker oss virkeligheten der ute på egne premisser. Lenge kan vi leve slik, i relativ ro og fred. Men det virkelige stiller krav, om ikke før, så i vår dødstime. Vi risikerer da å stå uforberedt. Hva kan forherliget rusk stille opp mot det reelle?

Jesus ben Siraks bemerkninger om rusk er del av hans utlegning om tale. Han bruker et talende bilde. Enhver som har bakt, ser umiddelbart for sitt indre øye rusket som gjenblir i en melsil: Det går rett i den grønne søppelposen. ‘Slik’, sier Sirak, ‘blir smusset tilbake i menneskets tanker’. Hva mener han? Silen, her, er samkvem med andre. Vi gjør det vi kan for å drysse rent mel ut i samtale, for slik ønsker vi å fremstå; men smusset blir værende. Det er verre å bli kvitt enn kjøkkenrusk. Faren er at det samler seg opp og slik, i stadig større grad, belaster og betinger vårt indre liv. Vi ender opp med store lass av rusk inni oss. Og det hjertet er fylt av, løper munnen over med, før eller siden. Det er et paradoks i våre liv at vi ofte faktisk projiserer utad det vi helst vil holde skjult. ‘Menneskets tale røper dets tanker’, om vi vil det eller ikke. 

Vi står overfor et spørsmål om mental og åndelig hygiene. Vi må lære oss til å tømme våre ruskreserver regelmessig. Skriftemålet er her et storartet redskap. Når jeg skrifter oppriktig, vedstår jeg meg sannheten om meg selv. Jeg gir avkall på å kalle en steinrøys for et kongeslott; jeg nevner rusket ved navn. Når det nevnes innenfor sakramentets ramme, blåses rusket ut av Guds tilgivelses friske pust. Da står jeg igjen velsignet tom, ren og åpen, i stand til å se verden slik den er og meg selv slik jeg er, illusjonsløst, nådebadet.

Å la rusket blåses bort sånn, er å få del i Livets seier over døden, slik vår annen lesning omtaler det. Denne store kampen utkjempes stort sett i det små. Et rusk kan synes et intet; men rusk hoper seg opp. Opphopet rusk veier tungt. En slik bør lar oss kjenne det Paulus omtaler som syndens kraft. Den gjør oss krokryggede.

Jeg taler metaforisk, men ikke bare. Synd kan faktisk sette seg i kroppen og gi seg til kjenne somatisk. Rusk i vitale organer, det være seg i øyet eller hjertet, vil naturligvis fremkalle betennelse. Vi skal huske forbindelsen Vårherre stadig peker mot: Gjenfunnet helse er et uttrykk for fritt mottatt tilgivelse. Enhver av oss kan få fjernet rusket vi bærer på, selv når det har samlet seg såpass kompakt at det ligner en bjelke.

Bruk Kirkens nådemidler! Motta Herrens helbredende gave for deri å finne kraft og glede til liv! La ikke dødens brodd bli sittende. Plukk den ut. 

Enhver av oss må begynne med seg selv. ‘Kan vel en blind lede en blind?’ Det går sjelden godt. Å gjenkjenne mine blinde flekker, er i seg selv et gode. Utrettelig skal vi gjøre Bartimeus’ bønn til vår egen: ‘Rabbuni! La meg få mitt syn igjen!’, for så å reise oss når Herren kaller. Ved at jeg stadig på nytt kaster mørket ut fra mitt hjertets forråd, vil lyset skinne der. Det vil også, uten at jeg aner det, spre seg i omkrets. Mennesket er ett hele. Er det først opplyst av Jesu lys, blir det lysende. Mange av oss vil ha møtt kristne som på underlig vis er gjennomlyste. De går omkring som levende, trøstende Gudsbevis. Guds hensikt, skal vi huske, er å forklare verden; vi er alle kalt til å bære den ild han kastet på jorden ved å bli én av oss, ved å inngi vår natur, av nåde, evnen til å helliges, ja, til å bli guddommeliggjort. 

I Ørkenfedrenes tankespråk leser vi om et møte mellom to ærverdige munker. Abba Lot spurte Abba Josef om hensikten med askesen, det vil si, med den daglige strid for å fjerne mørknende smuss og motta Herrens lys. Den gamle reiste seg da, ‘strakte hendene mot himmelen, og fingrene hans ble som ti glødende lamper; så sa han: Hvis du vil, kan du helt og holdent bli til ild’ (XII.8).

Ja, det kan vi alle hvis vi vil, simpelthen fordi det er Herrens vilje å dele sin herlighet med oss. Måtte Kristi levende flamme brenne opp alt rusk i oss og gjøre oss rede til å tre, opplyst og lettet, inn i Mesterens glede. 

 

Abba Josefs utsagn, som kan synes overdrevet, er egentlig bare et uttrykk for tillit til at dét som skjedde på pinsedag fortsatt skjer i Kirken – at Ånden er forvandlende virksom, hvis vi ønsker det og hvis vi lar ham handle. Veggmaleri av Dame Werburg Welch, fra Stanbrook Abbey.

Share