Ord Om ordet
3 søndag i advent A
Jes 35:1-6a, 10: De som Herren har løst, vender nå tilbake.
Jak 5:7-10: Se på bonden!
Matt 11:2-11: Er du den som skal komme?
Mannen vi i vestlig, latinsk kristen tradisjon kaller Johannes Døperen, påkalles i Øst som προδρόμος, ‘forløperen’. Og det var dét han gjorde: han fløy forut for å gjøre veier, hjerter og sinn rede for Herrens åpenbaring. Mens Ordet som ble kjød ennå stod skjult, et anonymt nærvær midt i folkemassen, så Johannes med klarhet hvem han var: ‘Se Guds Lam som bærer verdens synd’, for det er nå engang ved å bære synden at Jesus tar den bort.
Johannes ser ut til å ha skjønt alt dette fra begynnelsen av. Blant julekortene vi utveksler i disse dager, finner vi kanskje et maleri et Murillo, Spanias store barokk-kunstner, som fremstiller Johannes som en elskelig, litt lubben pjokk lysende av glede i det han står og klemmer på et snøhvitt lam som om det var en lekekamerat: ‘Se, Guds Lam!’ Vi kunne kanskje selv ønske oss et utsyn på frelsesmysteriet som var like fredelig og håpefullt.
Men la oss ikke lure av lettvint triksing som vil omgjøre det bibelske drama til trivelig eventyr. Den virkelige frelseshistorien er fortettet, kompleks, ofte mørk, slik våre liv er det; nettopp derfor taler Bibelen med myndighet, om reelle og gjennomlevde ting.
Dagens evangelium er et godt eksempel. Tragisk er det, og dypt patetisk.
Forløperen løper ikke mer. Han vansmekter i fangenskap, falt til offer for en lurvete rettsprosess drevet av en svak mann og en stolt, sjofel kvinne. Snart vil han henrettes som følge av et infall fra et uansvarlig barn. Røsten som ljomet på øde steder og vekket folks halvdøde samvittighet til liv, har lenge vært taus. Noen få disipler er knyttet til Johannes ennå. Men ellers er han glemt, slik profeter har det med å glemmes.
Og livet går videre.
Johannes Døperens røst var ikke en tilfeldig del av ham, en form for aktivitet han stod fritt til å utøve eller avstå fra. Røsten var han selv, hans vesensdyp og identitet. Da levittene spurte ham, ‘Hvem er du?’, svarte Johannes: ‘Jeg er røsten av én som roper i ørkenen!’ (Joh 1.23). Vi trenger bare å tenke på noen av de tingene Jesus sier om seg selv: ‘Jeg er livet, oppstandelsen, vintreet’, for å kjenne styrken i ordet: ‘Jeg er røsten’.
Hva gjør så en inkarnert røst, skapt for å forkynne, når den tvinges til taushet? Den ransaker seg selv, og dét med rasende intensitet. Johannes’ hele eksistens fra han lå i mors liv hadde vært fokusert på Jesus. For Jesu skyld hadde han forlatt alt. For at Jesus skulle få vokse, ville Johannes avta for å bli, simpelthen, røst (jfr. Joh 3.30). Så spør han seg nå, når han ligger i Herodes’ lenker: ‘Har jeg da tatt aldeles feil? Har jeg sløst bort livet for ingen ting? Var valgene som lå til grunn for min tilværelse bygd på illusjon?’
Kjære Brødre og Søstre, hvem av oss har ikke iblant stilt seg selv den slags angstfylte spørsmål når livet går oss i mot, særlig om natten, kanskje, når vi ligger og snur oss uten å få sove, sånn ved tre-eller-fire-tiden, timen Ingar Bergmann kalte ‘vargtimmen’, når et Lam fremstår som en skrøpelig, ja bentfrem absurd alliert.
Spørsmålet Johannes stiller forblir dog ikke ubesvart. Og det han får høre er mer enn barnslig breking. Det er Løven fra Judas stamme som erklærer sin hensikt for ham og forsikrer ham om seier. Vi skal merke oss hvordan Jesus beroliger Johannes. Det er ikke med ømme klapp på skulderen og sentimentalt pjatt. Jesu svar kan virke bryskt, som om han sa: ‘Men lukk da øynene opp, mann, og se deg omkring! Stig ut av ditt indre fengsel, som du selv har nøkler til; betrakt virkeligheten slik den er: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døde oppstår. Hva tror du så alt dette egentlig betyr?’
Evangeliet fører oss ikke tilbake til Johannes’ fangehull. Det forteller oss ikke hvordan han mottok og opplevde svaret han fikk. Men vi kjenner ham godt nok til å danne oss et ansvarlig bilde. Forløperen hadde jo selv forutsagt alt dette på et vis. I Ænon, ved Salim, hvor der fantes my vann, ropte Johannes til mengden (Joh 3.29):
Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.
Johannes forstod til slutt at, nei, han hadde ikke tatt feil; han hadde gjort det han skulle gjøre; han var ikke bare et siv rystet av vinden, men brudgommens venn, utstyrt og kledd til bryllupsfest, med en indre frihet som ingen idiotisk konge kunne trampe på.
Denne tredje søndagen i advent byr oss glede oss. Så er det godt å ha Johannes som forbilde, der han springer i forkant og viser oss hvordan gleden kan bevares selv i mørke, hvordan den blir fruktbar. Vi må tre ut av vår nærsynthet, se hinsides egne sår og skrammer, ikke hengi oss til depresjon og sorg. La oss oppøve våre ører til å høre Herrens røst, som ikke alltid taler høyt; øve opp øynene til å skjelne varsomme tegn på hans komme. For Guds rike, det vokser midt i blant oss. Gleden, den virkelige gleden, ikke pseudo-varianten vi kan kjøpe på nett, er innen rekkevidde. Morgenrøden kaller oss, hvis bare vi vil vende nattemørket ryggen.
Pilegrimene Jesaja så vende hjem til Sion med gledesrop var samme folk som hadde lidd i trelldom og eksil. De gledet seg nettopp fordi Herren hadde satt dem fri. Dette er relevant for oss alle: Enhver erfaring av ufrihet og begrensning er potensielt første akt i et frydefullt frelsesverk, hvis vi lar Gud handle fritt. La oss da gjør det, og lære å synge vår glede ut. Amen.