Ord Om ordet
Allehelgensdag
Åp 7:2-4, 9-14: Engelen steg frem fra soloppgangen.
1 Joh 3:1-3: Hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart.
Matt 5:1-12a: Salige er de barmhjertige.
“Jeg tror på de helliges samfunn”, sier vi i trosbekjennelsen. Dagens høytid forteller oss hva den artikkelen betyr. Den gjør det først og fremst ved å minnes de helliges samfunn i helhet. Enkelte helgener omgir oss til enhver tid. Fremst, som divisjonsleder, står Guds Mor. Hun er også Kirkens Mor, deres og min. Diskret ved hennes side, står St Josef. Så har vi vår skytshelgen; helgenene vi har et særlig forhold til, som er våre venner; samt dem som dukker opp i Kirkens kalender, representanter for enhver epoke, ethvert kontinent og tungemål. Men de helliges samfunn begrenses ikke til summen av disse. Ikke for ingenting snakker Apostelen Johannes om “en uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles”. Sannsynligvis har de fleste av oss kjent en helgen eller flere: gode, sanne kristne nådd frem til fylden av sitt mål, virksomme bærere av Kristi liv, gjennomlyst og forklart av Kristi nåde. De omgir oss støttende nå, slik de gjorde i levende live — skjønt betegnelsen misviser. Å si, “Jeg tror på de helliges samfunn”, er nettopp å si: Mot det virkelige, guddommelige liv, er døden maktesløs. Døden var ikke fra opphavet av, den er fremmed for vår egentlige menneskenatur, slik vi i blant opplever det spontant og vet det med maven. I dag minnes vi at vi er del av et dødsoverskridende fellesskap.
Dette er altså ett aspekt av Allehelgensdag, men det finnes ett til, minst like viktig. For å belyse hva det handler om, vil jeg referere til de tre bønnene i dagens proprium. I tillegg til messens faste ledd, ordinariet, som alltid er det samme, har vi jo særegne ledd hver søndag eller festdag: bønnene vi ber til inngang, før lesningene; til offertoriet, når vin og brød er bragt til alters; og etter kommunion, når vi har mottatt sakramentets gave. Jeg anbefaler å gi disse bønnene oppmerksomhet. Slå dem opp i messeboken. Lær dem gjerne utenat. De bærer et rikt budskap. Skulle noen trenge en modell eller mal for egen bønn i ensomhet og stillhet, finnes her et skattkammer. La oss da betrakte dagens utvalg. Først i messen bad vi om, på helgenens forbønn, å oppnå “den rikdom av nåde som vi lengter etter”; til offertoriet ber vi om å få erfare at helgenene også “har omsorg for vår frelse”; etter kommunion ber vi at vi, lik dem, må “helliggjøres i fylden av [Guds] kjærlighet”. Legg merke til at vi blir stadig dristigere i messens løp, ettersom Kristi mysterium utfoldes. Først ber vi om nåde, så om frelse, deretter om helliggjørelse.
For de helliges samfunn er noe som angår hver og én av oss personlig, som et kall, en innbydelse, en mulighet. Hvor ofte tenker vi på dét, at vi er kalt til hellighet? Ber vi noen gang Gud, “Herre, gjør meg hellig”? Å be slik, er ikke overmodig; tvert imot, det er å bifalle Guds hensikt. Men det er også å overgi livet radikalt i Herrens hender, å ta avstand fra alt som står i veien for helliggjørelse. Det er derfor, kanskje, vi nøler. Det er så mye enklere å gå på akkord. Men vil vi egentlig gå den enkleste vei? Bærer vi ikke på en lengsel, dypt i hjertet, som ikke finner fred før vi merkes med Guds segl, dét engelen bærer frem fra soloppgangen? Å ville bli helliget, å ville bli Kristus lik, er å si farvel til bekvemmelighet. Det er et vektig valg vi må ta i dag, og hver bidige dag. En vidunderlig horisont åpner seg i øst for den som har mot til å si, “Ja, jeg vil gjerne følge med”.
Å være seg kallet til hellighet bevisst, endrer ikke bare vårt syn på eget liv. Vi ser andre anderledes. Slik får det kristne blikk og utsyn sitt særpreg. Det er sårt tiltrengt i dag, ikke minst her til lands. En stadig hørbar undertone i offentlig debatt, handler om menneskeverd. Ordet høres så fint ut, så uskyldig! Men det kan brukes til litt av hvert; alt avhenger av betydningen vi legger i det. Er jeg en radikal sekularist som tar det for gitt at “livet” er en tilværelse uten himmel, et rom jeg har til å utfolde meg i her og nå, inntil lyset slås av, eller jeg velger å slå det av selv, er vel min grunnleggende “verdi” å leve så bekymringsløst og smertefritt som mulig. Da skal ikke så mye til før det synes meg naturlig å sortere bort medlemmer av samfunnet som skaper, for seg selv eller andre, bekymring eller smerte. Ja, slik sortering kan fremlegges som forsvar av menneskeverd.
Det kan aldri understrekes nok hvor fjernt slik tankegang ligger fra den kristne bevissthet og forpliktelse. Ikke at vi forherliger lidelsen eller vil andre vondt! Smerten, som døden, er fremmed for Herrens opprinnelige hensikt. Den bør alltid sjokkere oss. Men vi bekjenner med kraft at et liv ikke er mindre verd om det gjør vondt å leve det; tvert imot, at vi, ved Guds nåde, kan lutres av motgang og smerte. Når Johannes, i første lesning, ser den store hvite flokk og spør, “Hvor kommer de fra, alle disse?”, får han svaret, “De har tvettet sin kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod”. Veien til hellighet, brødre og søstre, går i hans fotefar som sa, “Jeg er Veien, Livet, Sannheten”. Den går ut på fritt å favne korset som er vårt eget, vårt alene, for derved, på vårt unike vis, å ta del i Jesu offer for verdens frelse og ikles hans hellighet. Å vandre slik, på slike premisser, i ydmykhet, barmhjertighet og hjertets renhet, fredsskapende, med blikket rettet mot himlenes rike, er å kjenne salighet. Det er ikke denne verdens vei, med alle dens krøllete rundkjøringer, men Kongsveien Frelseren gikk opp for oss. La oss vandre den freidig med ham for å bli ham lik, og for en dag å se ham som han er i hans Rike. Amen.