Ord Om ordet
Allehelgensdag
Åp 7:2-4, 9-14: En uhyre mengde, med palmegrener.
1 Joh 3:1-3: Hva vi skal bli, er ikke åpenbart.
Matt 5:1-12a: Salige er de rene av hjertet, de skal se Gud.
Vi feirer Allehelgensdag med blikket festet på den uhyre mengden Johannes levende beskriver — hvitkledd, palmeviftende, syngende i kor. Men vi kan spørre: Hva er egentlig hellighet? Det norske ordet ‘hellig’ er vokst fra en germansk rot vi kan spore til 700-tallet. Adjektivet ‘heilig’ er uforandret på tysk, så virker fortrolig; men tenker vi på hva som ligger i det?
Å være ‘heilig’ er, etymologisk sett, å bringe ‘Heil’, altså helhet og helse — ennå kan vi høre på disse norske ord hvor de kommer fra. Hellighet er altså en tilstand av å være fullstendig og frisk. Betydningen lar seg godt begrunne teologisk. En hellig kvinne eller mann, er én som ved nåde har overvunnet synd; og synd er sykdom, først og fremst; et nedarvet handicap som intet naturlig legemiddel, men kun Guds kraft kan helbrede.
Å friskne fra synd, er å overgå fra en fragmenterthet hvor jeg slites i ulike retninger av ulike lyster inni meg, til en tilstand av helhet, hvor all livskraft, alt begjær er orientert mot det samme, guddommelige mål. Når Herren byr oss, ‘Vær fullkomne’, er det dette han peker mot. Og i budet ligger et løfte: du kan bli helbredet og hel.
Her skal vi dog passe på. Helhet og helse er så besnærende goder, at vi lett tenker oss dem som mål i seg selv. Vi definere dem subjektivt. Hvem bedre enn jeg kan vel vite hva jeg trenger for å heles? Særlig nå, når internett gjerne bekrefter alle mine antagelser, slik at jeg kan gå til legen med både diagnose og resept fiks ferdig? Mine begreper om mine behov blir det altoverskyggende kriterium vi lever etter.
Dette er en sterk tendens i norsk samfunn i dag. Tendensen gjør at selve begrepet ‘samfunn’ slår sprekker. For hva holder oss sammen? Som kristne må vi være oss bevisst at helheten og helsen vi søker, er av annen art, samlende.
Gudskjelov minner liturgien oss om dét. Et høydepunkt i hver messefeiring er vår jublende deltagelse i himmelskarenes lovsang før den eukaristiske bønn: ‘Hellig, hellig, hellig’, synger vi, ‘er Herren, hærskarenes Gud’. Gud er den eneste som i og av seg selv er hellig. Vi mennesker helliggjøres i den grad vi får del i Guds eget liv. Det er han som må vise oss hva helhet og helse består i; ja, veien til hellighet forutsetter at vi overgir oss helt til ham — også når det medfører å gi våre egne begreper på båten.
Våre vyer er så begrensede! Vi er lik maur som tenker oss vår tue som verden; mens hellighet står for noe dristig og guddommelig grenseoverskridende. Å bli hellig er å se verden og meg selv med Guds øyne. Det er ikke ufarlig; men det er vidunderlig. La oss be om mot til fritt å følge kallet til hellighet, oppmuntret av skyen av vitner som omgir oss.
