Ord Om ordet
Allehelgensdag
Åp 7.2-14: De har tvettet sine kjortler i Lammets blod.
1 Jn 3.1-3: Vi skal ligne ham.
Mt 5.1-12: Da han så mengden, gikk Jesus opp på berget.
Når vi tenker på helgener, er vi visuelt betinget. Vi ser for oss ærverdige personasjer i from positur, fint ikledt og glorie-omgitt. I kirkerom står helgenbildene høyt, utenfor rekkevidde. Helgenene kan synes langt borte, som om de tilhørte en art ulik vår egen. Det kan komme et uvirkelig skjær over dem. Det åpenbares ikke minst når troskjernen i et samfunn forvitrer og bare bildene står igjen. Det er vel derfor det protestantiske, verdslige Norge har så vondt for å se Olav Haraldsson, for eksempel, som helgen. Han er liksom for menneskelig, for lik oss. Men det er jo poenget. Kallet til hellighet, som gjelder oss alle, er ikke et kall til å bli mer enn et menneske — eller til å bli noe annet, det være seg en engel. Det dreier seg om å bli, ved Kristi nåde, et menneske fullt og helt.
Kirken lar oss lese fra Johannes Åpenbaring, fra synet av de hellige som tilber foran Guds trone. Apostelen er rådløs. Hvem utgjør skaren? Hvor kommer de fra? La oss merke oss svaret han fikk: “Dette er de som kommer fra den store trengsel; de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.” Spørsmålet om opprinnelse besvares ikke geografisk eller biografisk. Det som i et hellighetsperspektiv bestemmer en person, er ikke hvor man kommer fra, hvilket yrke man har utøvd. Det bestemmende er trengselen man har vært gjennom. Johannes skriver som gammel; han har sett kristenforfølgelsen satt i system. Spontant bruker han uttrykk om kamp.
Førti år tidligere beskrev Paulus prosessen ved å snakke om fødselsveer (Rm 8.22). Begge perspektiver er gyldige. Å være kristen er å vite seg del av en prosess som innleder en ny verdensordning: Guds rike som fødes i oss og i blant oss. Fødselen vil ofte nok fortone seg som kamp. Vi må posisjonere oss i forhold til godt og ondt, rett og urett, sant og usant. Når det dreier seg om absolutte verdier, er en middelvei umulig.
Men å begripe hva som er hva, er ingen selvfølge. Mennesket er komplekst. Menneskenes samfunn også. Igjen og igjen må vi grunnfeste oss på nytt i vårt kriterium for liv og handling: Jesu offer. Trengsel i seg selv er ikke helliggjørende; enhver lidelse er objektivt sett skandaløs. Men lidelse fullbragt i Jesu navn, tvettet i hans blod blir forvandlende; den lar lys skinne i mørket; den forvandler prosesser som i seg selv er dødsens til en livets kraft, om så det skjer i stor hemmelighet. Dette gjelder også når vi ikke selv er utsatt for trengsel.
I Kristus er Kirken ett legeme. Det som skjer i ett lem, berører hele kroppen (1 Kor 12.26). Ved vår bønn, våre ofre, kan vi bringe virksom trøst til brødre og søstre som er utsatt for trengsel, som kanskje i trengsel ikke selv kan be, som føler seg overveldet. De helliges samfunn handler ikke minst om dette: At vi bærer hverandres byrder på tvers av tid og rom, i et altovervinnende fellesskap.
Kanskje synes dere jeg er dyster på en så strålende dag. Det er ikke min hensikt. Tvert imot, jeg vil peke mot et vidunderlig håp som utfolder seg midt i vår begrensning. Jeg vil bare ikke at vi skal gjøre bildet av kristen hellighet til et banalt glansbilde.
I morges, etter å ha bedt tidebønn, lyttet jeg til nyheter på BBC. Jeg hørte en samtale med en mann i Gaza som ved etbombeangrep hadde mistet sin far, to søstre, bror og svigerinne, to nieser samt sine egne fire barn, mellom 18 måneder og ni år gamle. Jeg stod der midt på kjøkkengulvet og visste hverken ut eller inn. Når man hører noe sånt, og tar inn over seg, om så i ørliten grad, hva slik erfaring betyr for et menneske, føler man seg lammet. Man kjenner seg fattig, sorgfull, tørstende etter rettferd, men det er ingen åpenbar salighet i det. Hvordan er da mulig å sette seg ned og drikke kaffe i ro og mak?
Kun vissheten om en pågående trengsel som er del av et frelsesverk gir kraft til å riste seg ut av lammelsen, til å nedkalle Jesu blods rensende kraft på denne og på hele verdens smerte. Det nye liv som ligger foran oss, kallet til et helliggjort liv, er mulig gjennom Jesu Kristi kors og oppstandelse. Hver av oss må, lik hellig Olav, forankre oss der; da kan mening fødes ut av smertefullt kaos, da kan selv død bli til liv.
Jeg leste en gang en beretning fra Stalin-tiden. En russisk nonne formidlet et budskap til troende i andre land. Hun oppfordret dem til brennende bønn. Det var maktpåliggende, sa hun,
at de på sine hjertes altere fortsatt må la den flamme brenne som er martret ut av våre. Om så bare noen av dem holder liv i flammen, vil vi finne den i våre bønner, i vår søvn og i vår flukt fra våre plagede kropper. Den vil lyse for oss som et glødende fyrtårn i det lammende mørket, og vi skal trøstes og Kristus glede seg.
At slik spredning av trøst er mulig, dét ligger ved hjertet av dagens høytid. Kallet til hellighet går ut på å ta ansvar, ikke kun for egne behov, men for alt det Kristi mystiske legeme trenger i tidens trengsel. Jo mer bevisst vi innlemmes i Jesu Kristi verk, jo mer vet vi oss levende forbundet med et samfunn som overskrider verdens grenser. Vi innser at verden tross alt er båret av miskunn. Helgenenes seiershymne finner gjenklang selv i det som her og nå kan forekomme oss som meningsløse tap. Gud skje lov for det. Amen.