Ord Om ordet
Alle sjelers dag
2 Makk 12.43-46: Han hadde for øye den lønn som venter dem som dør i troen på Gud.
Romans 8.31-39: Hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet?
Joh 11.17-27: Din bror skal oppstå.
Jeg kjente en gang en eldre dame som var barneskolelærerinne. En vakker dag ble hun bedt om å delta i en seminardag om døden, for å lære ny pedagogikk. Det er jo viktig, ble hun fortalt, å berolige barn i forhold til døden. For hva er vel døden, annet enn en av-knapp? Hva skulle være så fryktelig med dét? Sannsynligvis vil vi ikke engang vite at vi dør den dag vi gjør det, så hvorfor bekymre seg? Hun ble opplært i metoden skolen ville bruke for å lære barn om døden. Hun skulle ta et brennende lys og si til barna: «Denne flammen står for bestemor!» Så skulle hun blåse lyset ut og si: «Og dette er dét som skjer når bestemor dør. Borte vekk! Fort og greit! Små barn, frykt ikke!»
Min bekjente var en troende kvinne. Hun var også svært fornuftig. Hun hadde undervist barn et helt liv. Hun ble sjokkert og sint av det hun hørte. Også jeg ville være blitt sjokkert. Hva skolebarna angår, Gud hjelpe dem!
Det er slående at denne form for anti-katekese vrenger etablert kristen praksis. Vi tenner spontant lys for våre døde, overbevist om at de ikke er borte, at deres dødsstund ikke kan sammenlignes med å trekke ut en kontakt; at den tvert imot stod for høydepunktet i deres eksistens, en handling som lot dem tre over fra liv til livets fylde.
Intet er mer kjennetegnende for kristendommen enn vår overbevisning om at døden er død. Vi tror at løftene gitt oss gjennom profetene er oppfylt. Ved Kristi oppstandelse fra de døde har Gud frelst oss. Vi kan la sørgedrakten falle. Aldri mer vil den tynge oss med sitt klamme, tunge mørke — med mindre vi selv på nytt trekker den over hodet.
Om så vi lukker øynene i vantro, er det slik: Døden er for alltid ødelagt. Kjærligheten er i sannhet sterkere.
Vissheten inngir oss håp. Den inngir oss likeledes alvor. Vi har oppgaver som venter. Våre tanker, ord og gjerninger er ikke småting. De forsvinner ikke ut i løse luften. De etterlater seg spor. Vi bærer dem med oss inn i evigheten, hvor vi må avlegge regnskap for vårt liv, våre valg.
Dog selv der, selv bærende på byrden av våre bedrag, favner kjærligheten oss, hvis vi overgir oss til den. Husk Paulus’s forsikring til romerne: «Kristus døde for å gjøre oss rettferdige. Er det da sannsynlig at han nå vil unnlate å frelse oss fra vreden?» (jfr. Rm 5.8-9). Neppe.
Vi feirer i dag håpets triumf. Også de døde som, da de forlot denne verden, var dårlig forberedt på å møte sin Skaper er omsluttet av hans miskunn mantel. Deres flamme lever. Ved vår forbønn, puster vi på den; vi hjelper den til å okysgeniseres av Kristi kjærlighet, for å brenne sterkere og renere.
På ingen annen dag i året ser vi klarere broen som forbinder denne verden med den kommende. Vi ser at vi ikke har tapt våre kjære døde; ei heller har de tapt oss. I tillegg ber vi for dem som døde uelsket, som ingen husker, at hele Kirken må forenes i nåde, omsluttet av Kristi offer. Dets seier bærer oss alle.
Ja, for et vesentlig vitnesbyrd vi har å bære ut i vår håpløse verden!
Foto: Br Martin Horwath.