Ord Om ordet
Maria Budskapsdag Tautra
Preken holdt ved en messe i anledning femogtyveårsjubileet for klosterets grunnleggelse.
Jes 7.10-14: Herren selv skal gi dere et tegn.
Hebr 10.4-10: Her er jeg, for å gjøre din vilje.
Luk 1.26-38: Ingenting er umulig for Gud.
Maria Budskapsdag er inkarnasjonens fest. Vi måper over enhetens mysterium i Guds menneskevorden; jo dypere vår innsikt blir, jo mer måper vi. Høytiden baserer på en begivenhet. Det finnes et kategorisk, datérbart før og etter Marias unnfangelse. Før var mennesket overgitt seg selv, omgitt av Guds miskunn, ja, men uten egentlig håp om at dets dypeste lengsel kunne mettes; etter er vår natur inngitt guddommelig preg. Foreningen som oppstår ved Marias Ja — foreningen mellom støv og evighet, himmel og jord, vårt vesen og Guds — er definitiv. Den står ikke for en midlertidig tilstand. Gud er fra nå av tilstede i vår tilværelse. Vi er tilstede i hans. Kristi Himmelfart vitner om at vår menneskelighet er mystisk innlemmet i Treenighetens liv. På et vis som overgår vår tanke (men som vi kan ane ved tro) har den fått evig bestand. Gudsbildet Adam mottok er, ved inkarnasjonen, forankret i Gud selv. Slik får vårt liv her og nå sublimt potensiale. Det medfører stort ansvar. Lar vi Guds hensikt med oss realiseres?
Munken, nonnen vil besvare spørsmålet med et rungende Ja! Klosterkallet er ikke et tilbud om alternativ livsstil for eksentrikere. Det står for en forvandlende pedagogikk. Ser vi på det vestlige klostervesens Magna Carta, den hellige Benedikts Regel, er dette kanskje ikke åpenbart ved første øyekast. Regelen kan synes plent umystisk. Den er opptatt av skotøy, leggetider, matmål, slåttonner og salmediagrammer. For all del, vår hellige far er praktisk anlagt; derfor har Regelen bevart slik kraft til liv gjennom århundrene. Men Benedikts gjennomtenkte pragmatikk er kun materien for hans virkelige, teologiske hensikt. Han beskriver hensikten med få, velvalgte ord. Virkelige mystikere er stort sett ordknappe. Det er helst sjarlataner som tenderer til snakkesalighet. Glimt av overnaturlig klarhet gir form og mening til Regelens verdslige forskrifter. Benedikt taler om det guddommeliggjørende lys som, i Kristus, muliggjør vår deltagelse i Guds vesen (jfr. 2 Pet 1.4); han sier vi skal ha “tordenrystede” ører, lik disiplenes da de hørte Faderen forkynne Jesu offer som herliggjørelse (jfr. Joh 12.27-29); han forsikrer at vi kan erfare Kristi kjærlighet; og han byr oss ta del, ved tålmodighet, i Herrens lidelse for verdens frelses skyld.
Å være munk eller nonne er å satse alt betingelsesløst på å la Jesu liv bli vårt. Slik får bebudelsen en konkret, personlig dimensjon. Ordets inkarnasjon er skjedd én gang for alle. Nåden vist Maria er uten sidestykke. Ikke desto mindre er Maria ved sitt Ja et forbilde for oss. I arven fra Cîteaux er innsikten soleklar. Våre Fedre var betatt av inkarnasjonen. Deres mest karakteristiske tonefall lar seg høre når de utlegger Bebudelsen, Advent og Jul. De nærer i oss et vågalt håp: Gud vil ta bolig i våre liv, han vil gi seg til kjenne. Vi er kalt til å bli glødende kull som lar hans guddoms røkelse brenne velsignende og rensende i verden. Er vi helt og fullt overgitt dette håpet?
Guds nåde bygger på det som er. Å motta nåde, å fylles av nåde, forutsetter realisme. Sannheten om hvem vi er, om hvem Gud er, setter oss fri. Å leve i sannhet er å lære benediktinsk humilitas. Det er vidunderlig å se hvordan Gud, på dette grunnlag, lar Jesus leve gjenkjennelig i et ubegrenset antall liv, slik G. M. Hopkins synger i sitt dikt om isfuglen: “Kristus leker på titusenvis steder/vakker i lemmer, vakker i øyne ei hans egne/til Faderen ved menneskers åsyns trekk.” Guds gave i Kristus er utømmelig, en evig kilde til ny skjønnhet, kraft og glede for den som mottar den helt.
Kallet som gjelder hver enkelt, gjelder også fellesskapet. Det er betegnende at Benedikt kaller det corpus monasterii. Å gå i kloster, er å bli del av en enhetlig forsamling, å bli “ett legeme” med mine brødre, mine søstre. Derfor er Benedikt streng i forhold til adferd som er sentrifugal. Er man munk eller nonne på ordentlig, vil man være der hvor fellesskapet er. Et tegn på klosterlig autentitistet er evnen, viljen til å la seg inkorporere. I dag takker vi Gud for fellesskapet her på Tautra et kvart århundre etter at det ble grunnlagt. Trofast og utholdende, søstre, har dere slått rot her ute ved fjorden, i et jordsmonn som er fruktbart, men værbitt. Dag og natt frembærer dere deres lovsang, deres liv til Guds pris og menneskers velsignelse. Deres nærvær er et hjertepunkt i Kirken i Midt-Norge. Høyt er dere avholdt. Vi er inderlig glad i dere.
Det sies at ungdom blir voksne senere nå enn før. Dog når man vel blir 25, regnes man som moden om man vil eller ikke. Vi, deres venner, søstre og brødre, ønsker dere vel for tiden fremover. Måtte klosterlivet leves kompromissløst og hjertelig her, slik at Jesu åpenbares med vårt lands, vår egns særtrekk. I den forbindelse er det viktig at norsk nå, endelig, blir deres fellesspråk. Raust har dere omsluttet landskapet her; nå, etter et kvart århundre, er det språkets tur. Slik vil dere stadig mer bli det dere allerede er: Et tegn på Guds rikes reelle nærvær her på stedet. Dagens kollektbønn uttrykker en dristig intensjon: “Gi oss som bekjenner at vår Forløser er både Gud og menneske, å bli likedannet med ham i hans guddommelige natur.” Lev, kjære søstre, slik at alle kan lære av dere hva disse ordene betyr, at der er troverdige. Takk for deres trofasthet så langt. Gud signe veien videre, på den salige Jomfru Marias forbønn.
